Russernes nye superbomber
Verdens største og raskeste bombefly, Tupolev Tu-160, ble bygget på slutten av sovjettiden. Med toppfart på to ganger lydens og stealth-missiler er flyet en formidabel trussel. Nå skal en ny og dødeligere utgave modernisere russernes strategiske flyvåpen.
En grå vinterdag i januar i 2018 lettet et enormt supersonisk fly fra flyfabrikken i Kazan i Tatarstan. På grunn av det lave skydekket fløy aldri Tupolev Tu-160 M2 prototypen høyere enn 300 meter. Men synet av den 275 tonn tunge kjempen med dreibare vinger - Concorde veide 100 tonn mindre - i sakte fart med brølende jetmotorer gjorde bare opplevelsen større for tilskuerne på bakken.
Blackjack
Blant dem var, foruten den øverste militærledelsen, også Vladimir Putin. Den tidligere KGB-offiseren har ikke lagt skjul på at han anså Sovjetunionens fall som en geopolitisk katastrofe. I periodene han har sittet som president og statsminister har moderniseringen av de væpnede styrkene hatt høy prioritet. Nå er turen kommet til de strategiske bombeflyene.
Tu-160 har Nato-betegnelsen «Blackjack», mens det russiske navnet er «Belyy lebed» som betyr Hvite svane. Den hvite fargen på samtlige operative fly er valgt for å gjøre dem mer motstandsdyktige mot varmestrålingen fra atomvåpen.
LES OGSÅ: Verdens dyreste biler
Verdens tyngste og raskeste bombefly
Det så dagens lyst allerede tidlig på 1980-tallet som svar på amerikanske B-1 Lancer. Begge flyene hadde noen ytre likheter med dreibare vinger som kan trekkes tetter inntil kroppen i større hastigheter. Men mens B-1 så vidt kan bryte lydmuren, er Tu-160 dobbelt så raskt. Med sin rå styrke er det fortsatt både verdens tyngste og raskeste langdistanse bombefly.
Knapt 30 fly rakk å bli operative innen Sovjetunionens sammenbrudd. De fleste befant seg på basen i Ukraina der de ble stående på bakken i årevis på grunn av mangelen på reservedeler.
Etter lange diskusjoner om prisen ble de til slutt overlevert Russland som oppgjør for ubetalte gassleveranser. I dag disponerer det russiske strategiske flyvåpenet 16 operative Tu-160.
Modernisert versjon
Den første moderniserte M2-utgaven med serienummer 802 er oppkalt etter den tidligere flyvåpengeneralen Petr Deinekin og fortsetter dermed tradisjonen med å gi hvert enkelt fly navnet til gamle russiske helter.
Produksjonslinjen er blitt gjenåpnet etter at Putin i april 2015 erklærte at Russland både skal oppgradere de eksisterende 16 flyene, og produsere minst 50 Tu-160 M2 totalt med serieproduksjonstart i 2021.
Utvendig er det lite som skiller den nye versjonen fra den gamle. Men ny radar, avionikk og selvforsvarssystemer gjør i realiteten dette til et helt nytt fly. Oppgraderte motorer skal også gi M2-versjonen 1000 kilometer lengre rekkevidde.
LES OGSÅ: Idrettens ti villeste: Drap, overtro og blotting
Ytelsene er det heller ingenting å si på i utgangspunktet. I tillegg til overlegen toppfart kan den gamle versjonen av Den hvite svanen bære 40 tonn våpen i de to bomberommene. Til sammenligning frakter amerikanske konvensjonelle B-52H og stealthflyet B-2 Spirit 32 tonn hver, mens B-1B Lancer bærer 34 tonn.
Missilbærer
Selv kaller ikke russerne Tu-160 for et bombefly, men bruker betegnelsen missilbærer. Mens USA endte opp med verdens dyreste fly med en stykkpris på 16,3 milliarder kroner da de produserte radarusynlige B-2 Spirit, er Tu-160 godt synlig på radar.
Den russiske doktrinen går i stedet ut på å holde en hastighet som er større enn at Natos jagerfly klarer å holde følge før det fyrer av sine egne kryssermissiler på lang avstand fra målet.
Standardvåpnene til Tu-160 er kryssermissilene KH-101 og KH-102. KH-101 er et langdistansemissil med «snikeegenskaper» der lav radarsynlighet og evnen til å fly lavt over terrenget gjør det vanskelig å oppdage. Rekkevidden oppgis til rundt 3000 kilometer med treffsikkerhet på 10-20 meter. I KH-102 er den 450 kilos sprengladningen erstattet med et atomstridshode.
Kan nå mål i Nord-Amerika
I klartekst betyr det at en Tu-160 i høy hastighet utenfor Norskekysten kan treffe presisjonsmål over hele Nord-Europa uten særlig risiko for å bli skutt ned. Med en rekkevidde på
12 300 km kan det også lett nå mål i Nord-Amerika.
Tu-160 utførte sine første skarpe oppdrag i 2015 da det avfyrte KH-101 missiler mot IS-mål i Syria. Flyet kan bære hele 12 missiler i de roterende opphengsmekanismene i bomberommene.
Flygende vinge
Da moderniseringen av Tu-160 ble kjent for snart fire år siden ble det sagt at den ikke skulle gå ut over et annet russisk bombeflyprosjekt. I 2008 ble de hemmelige planene om et russisk stealth-bombefly kjent.
PAK DA er det russiske akronymet for «Prospekt for kompleks langdistanseflyging». Sammen med jagerflyet PAK FA er dette Russlands 5. generasjons kampfly som skal ha lav radarsynlighet.
Med fasong som en flygende vinge og subsonisk hastighet skal PAK DA i likhet med sin amerikanske motpart B-2 benytte seg av stealth-egenskaper for å komme seg uoppdaget inn i fiendens luftrom.
LES OGSÅ: 16 gode filmer på Netflix
I likhet med jagerflyprosjektet ser det ut til at PAK DA stadig blir forskjøvet frem i tid. Selv om Russland bruker over 5% av BNP på forsvar, er det langt igjen til USA som har et forsvarsbudsjett som er ti ganger så stort i reelle penger, og flere forsvarsanalytikere stiller spørsmål ved Russlands økonomiske evne til å utvikle stealth-teknologi fra bunnen av.
Langs Norskekysten
Det skulle gå 16 år fra Russland innstilte sine strategiske flyginger etter Sovjetunionens fall til de første Tu-160 bombeflyene dukket opp utenfor Norskekysten i 2007. Samme år skapte de oppstandelse i USA da to stykker dro på tokt over Atlanteren og landet i Venezuela som en styrkedemonstrasjon.
De russiske supersoniske langdistanse bombeflyene holder til sammen med de aldrende Tu-95 Bear propellbombeflyene på Engels-basen ved Volga-elven 700 kilometer sørøst for Moskva.
Herfra legger de ut på maratontokt opp gjennom det russiske kontinentet før de runder Kola og setter kurs sørvestover. Noen av toktene varer helt opp i 20 timer. Av og til skaper de avisoverskrifter som da to Tu-160 fløy ned hele veien langs Norskekysten, forbi Storbritannia mot Nederland og tilbake sist vinter. Mye tyder på at besøkene blir hyppigere i årene som kommer.
