Thor Heyerdahls spektakulære bomtur
Kon-fiasko
Steinhodet på Galápagos skulle bli beviset for Thor Heyerdahls banebrytende teorier, sannsynliggjort gjennom Kon-Tiki-ekspedisjonen. Men så gjorde den norske oppdageren en uventet oppdagelse.
Ved første øyekast så Thor Heyerdahl at noe ikke stemte. Statuen foran ham fikk hjertet til å synke i brystet. Og han som hadde tatt med seg to arkeologer helt til Galápagosøyene på nyåret 1953. Helt bortkastet?
Lokket langt av sted
Kon-Tiki-ekspedisjonen var for lengst historie. Den norske ekspedisjonslederen og eventyreren Thor Heyerdahl var for lengst kjendis. Tre år var gått siden filmen fra ekspedisjonen hadde fått Oscar for beste dokumentarfilm. Men Thor Heyerdahl var ikke forhøyd. Han følte han trengte bevis for sin teori om at øyene i Polynesia var blitt befolket av indianere fra Sør-Amerika i balsaflåter.
I september 1952 fikk Heyerdahl et spor å følge: Etnologen Alfred Metraux, Heyerdahls sterkeste kritiker, viste nordmannen et bilde av en statue som sto på Galápagosøyene.
Heyerdahl oppsøkte fotografen i New York. Fotografen, eventyreren Lord, bekreftet statuens eksistens. Lord hadde vært med på en jordomseiling på en yacht som besøkte Galápagosøyene, og hadde vært en tur i land med kameraet sitt på øya Floreana. Kapteinen på yachten visste om en tysk familie som hadde slått seg ned i høylandet på øya, og Lord hadde dratt for å besøke dem. Utstyrt med matvarer og gaver, hadde han lagt i vei til fots til huset som lå i en lysning ved øyas eneste vannkilde.
Huset var det eneste på øya på denne tiden. I dette øde landskapet hadde de tyske settlerne Margaret og Heinz Wittmer og sønnene Harry og Rolf bodd siden de forlot Tyskland i 1932. De hadde endt opp på Floreana etter å ha hørt forlokkende beskrivelser fra eventyrere.
Beviset?
Familien Wittmer fikk kun besøk når en og annen yacht fant frem til dem. Da ble det som regel rene julaften, for ingen kom tomhendt på besøk.
Lord var blitt servert kaffe fra familiens egen avling og vist rundt på eiendommen hvor familien dyrket grønnsaker og holdt høns. Han hadde også fått sett hulen som hadde vært gjemmested for sjørøvere to hundre år tidligere, og hvor familien bodde mens Heinz bygget huset deres. Huset ble ferdig bare dager før Margaret fødte sin første sønn Rolf, som hun var tre måneder gravid med da de forlot Tyskland.
Da Lord takket for seg og bega seg tilbake til havnen før tropemørket falt på, fulgte unge Rolf ham et stykke på veien. Plutselig fikk Lord øye på noe som gjorde ham forbløffet: Et kjempemessig steinhode, likt dem på Påskeøya, sto i skogbrynet med ansiktet vendt mot havet. Han stoppet og tok flere bilder av hodet før han returnerte til yachten.
Det var nyheten om disse bildene som hadde lokket Heyerdahl til New York og Lord. Og da Thor Heyerdahl fikk se Lords bilder, var han i fyr og flamme: En «Tiki» på Galápagos!
Beretningene fra Lords besøk på Floreana på Galapagos var nok: Oppglødd over muligheten til å gjøre videre undersøkelser om en mulig kontakt mellom folket på fastlandet og øyene i Stillehavet, begynte han å forberede en ny ekspedisjon.
− I januar 1953 var alt klart, forteller kurator Reidar Solsrik ved Kon-Tiki-museet.
Uventet kjendisbesøk
Thor Heyerdahl dro sammen med vennene og arkeologene Eric Reed og Arne Skjølsvold til havnebyen Guayaquil i Ecuador. Her leide Heyerdahl en lastebåt og fylte den med utstyr og forsyninger for et halvt år.
To uker etter at lastebåten forlot Guayaquil, fikk Margaret Wittmer øye på båten som ankret opp i bukten utenfor huset deres på Black Beach hvor familien nå hadde slått seg ned. Hun ble ikke mindre overrasket da en matros litt senere banket på og leverte henne en håndskrevet beskjed:
«Vi er om bord på Don Lucho og ønsker å oppholde oss en tid på Floreana for å foreta utgravninger i jakten etter spor fra Inkakulturen. Kan jeg få bo hos dere sammen med mine to kollegaer mens vi arbeider? Thor Heyerdahl.»
Selveste Thor Heyerdahl bad om husly hos dem! Som de fleste hadde de fulgt Kon-Tiki-ekspedisjonen med spenning og lest boken. Heyerdahl var jo en verdensberømt mann!
Utgravinger
Selv om familien Wittmers hus var lite, svarte de selvfølgelig ja og ønsket de tre forskerne velkommen.
Det tok lang tid å få alt utstyret i land. Hele 55 store kasser ble fraktet fra lasteskipet og plassert i stuen til Margaret. Familien ventet spent på å høre om hva som hadde brakt forskeren til øya deres. Og under middagen den første kvelden, fortalte Heyerdahl dem mer om årsaken til ekspedisjonen.
Heyerdahl sa han ville undersøke spor etter tidligere sivilisasjoner på Galápagos. De ville foreta noen utgravninger rundt på øya. Kjente forresten Wittmer til det digre steinhodet han hadde sett bilde av?
Til glede for barn
En utålmodig Heyerdahl ville se statuen så fort som mulig.
− Og han så umiddelbart at det ikke var noen gammel statue, sier kurator Solsvik.
... han så umiddelbart at det ikke var noen gammel statue.
Heinz Wittmer visste ikke helt hva han skulle si. Omsider forklarte han at det måtte dreie seg om en misforståelse: Sønnen Rolf, som hadde fulgt Lord tilbake til yachten, kunne ikke godt nok engelsk til å svare på spørsmålene hans. Lord måtte ha misforstått opphavet til skulpturen.
Det var nemlig Heinz selv som i ledige stunder og som en avveksling fra arbeidet hadde begynt å hugge på den store lavasteinen. Han hadde alltid vært fascinert av skulpturering. Og skulpturen hadde han laget for å glede sine barn.
At steinen etter hvert tok form av et «Tiki»-hode var nærmest tilfeldig.
Da rekkevidden av fadesen gikk opp for Heyerdahl, skal han først ha blitt helt taus. Men siden kunne han ikke annet enn å le høyt og lenge. Og når karene først var kommet til øya, ble de værende.
Hønsegård-funn
Hver dag dro de av sted for å undersøke spor etter tidligere sivilisasjoner. Forskerne gravde mange steder, men med beskjedne resultater. Dessuten hadde regntiden satt inn og det ble svært vanskelige forhold å jobbe under. Regnet som strømmet ned både dag og natt forårsaket jordskred og oversvømmelser. De tre forskerne søkte innendørs og brukte mesteparten av dagene foran skrivemaskinene i Wittmers dagligstue hvor de knatret i vei på manuskriptene sine.
Det var først da det kraftige regnet en dag skyldte bort jorda i Margarets hønsegård og avdekket noen potteskår, at det ble fart i gravingen igjen. Heyerdahl bad om lov til å flytte hønsene, og satte i gang med ny optimisme.
Etter å ha endevendt hønsegården og funnet noen biter dekorert keramikk, sa han seg fornøyd: Funnet kunne muligens bevise at inkaer på balsaflåter utstyrt med seil og senkekjøl hadde vært på øya.
Gode viner og whisky
Etter to uker takket de tre forskerne for seg og reiste videre for å undersøke andre øyer i arkipelet. Også her ble funnene begrenset til noen potteskår og en liten fuglefløyte. Ekspedisjonen vendte tilbake til Guayaquil.
Men for familien på Floreana hadde det vært et eventyr. Og mest fornøyd var Margaret siden Heyerdahl lot flere av kassene bli igjen hos dem som takk for gjestfriheten. Kassene inneholdt matvarer og etterlengtet hermetikk, gode viner og flere flasker whisky, ting som familien ellers bare kunne ha drømt om. Margaret fikk heller leve med at Heyerdahl hadde endevendt hønsegården hennes.
Tok feil
− Thor Heyerdahl har beskrevet ekspedisjonen i flere biografier. Det var bildene av statuen som var den direkte foranledningen. Funnene av potteskår er i nyere tid blitt datert. De er ikke som Heyerdahl trodde, veldig gamle. I dag mener man at keramikken og fuglefløytene kom til Galapagos med sjørøvere i historisk tid, rundt 1600-tallet, sier Reidar Solsrik ved Kon-Tiki-museet i Oslo.
På Galápagos lever historien videre. Rolf Wittner som gjorde at Lord trodde statuen var gammel, er voksen og kaptein på en turist-yacht. Og han forteller gladelig om den gangen da en av verdens mest kjente arkeologer og eventyrere kom på bomtur.
