«Evelyn Karin»
I naturskjønne norske omgivelser ligger vraket som et monument over hvor flaks det er mulig å ha
Vraket av frakteskuta «Evelyn Karin» ligger som et monument over havets vanvittige krefter, grisevær − og griseflaks.
Det hender at Vestfjorden ligger blank og sommerstille. Det er på slike dager at passasjerer langs rekka på ferga mellom Lødingen og Bognes kan finne på å fnyse av lokalbefolkningen som klager over hvor tøft det er å leve her nord.
Helt til de får øye på «Evelyn Karin».
Katastrofal timing
Langt oppe på tørt land, midt i postkortlandskapet, troner vraket av frakteskuta Evelyn Karin. I flere tiår har hun ligget her som et minnesmerke over naturkreftene og det inferno den nordnorske idyllen kan forvandles til når turistene ikke ser på.
Så som 16. september 1975.
Det hadde blåst storm tidligere denne dagen. Evelyn Karin stampet seg gjennom opprørt sjø på vei hjem til Kjøpsvik. Vinden hadde stilnet noe, men det blåste fortsatt stiv til sterk kuling. Frakteskuta hadde kommet på høyde med Storbøen, et grunt og lite farbart farvann kjent for særlig grov sjø, da to-tre kraftige brottsjøer brøt over ripa og slo innover båten.
Store mengder sjøvann fosset over dekk. Sekunder senere ulte alarmen nede fra maskinrommet. Harald Jacobsen, skipper og eier av Evelyn Karin, løp ned i maskinrommet for å sjekke. Kort tid etter kom han opp igjen. Det var ingen ting de kunne gjøre.
Vannmassene hadde revet med seg det tunge batteriet og feid det ned i maskinrommet, der det hadde knekt av begge oljefiltrene. Maskinrommet var nedsprøytet med olje, og det var ingen mulighet for å reparere skadene. I brottsjøene hadde Evelyn Karin bare minutter igjen med motorkraft før maskinen var tom for olje. Og det kunne ikke skjedd på et verre sted.
Harald Jacobsens sønn, Knut Jacobsen, var styrmann om bord:
Broket historie
«Evelyn Karin» ble bygget i 1911 i Leiden i Nederland på verftet Gebroeders Boot − og da som seilskute. Hun ble døpt «Nelly».
I 1930 ble «Nelly» solgt til en tysker som satte inn en 16 hk dieselmaskin, og døpte henne «Helga».
I 1955 kjøpte Ingolf Leirvåg fra Bergen «Helga», og døpte henne «Margunn Bjørg». Hun fikk også en ny maskin, en tosylindret Wichmann på 150 hk som skulle sørge for fremdrift til det siste.
I 1965 ble hun til sist kjøpt av Harald Jacobsen. Han døpte henne «Evelyn Karin», etter sin datter, og satte henne i lokal sementfart.
− Jeg snudde momentant. Vi hadde ikke mulighet til å berge oss om vi drev inn over Bøgrunnene, forteller han.
For der lå tett med «grunner, brått og skit».
Les også (+) Ulykken var uforståelig. Tragedien som fulgte var utilgivelig
Siste rop om hjelp
Knut Jacobsen styrte i stedet mot Barøy, der han visste farvannet var dypere. Han innså at tiden var knapp, også av andre årsaker: Radiosenderen fikk strøm fra maskinen. Når maskinen kuttet, ville mannskapet dermed bli uten kontakt med omverdenen.
− Jeg gikk rett på senderen før motoren stoppet, og fikk kontakt med Bodø radio, forteller styrmann Jacobsen.
Så ga maskinen opp.
Hovedredningssentralen hadde imidlertid kalt ut hjelp, og to marinefartøyer fra en lokal marineøvelse kom til, samt lokalferga «Lødingen». Maskinisten om bord på Lødingen, Bjørnar Kock Larsen, forteller hva som møtte dem da de kom til posisjonen de hadde fått oppgitt:
− Ho lå ute på Bøan ved en stake der. Det var et «støvelhav», bølgene brøt hele tiden. Alle skjærene gjorde at det egentlig ikke var mulig å gå inn med båter der.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Redningsforsøk
Skipperen på Lødingen kalte på maskinist Larsen. Han var yngst, og den de andre mente kastet lengst. Dermed fikk han jobben med å få kastelina over på havaristen. Slepetrosse var gjort klar da ferga stevnet mot Evelyn Karin.
− Vi var så nært. Jeg sto med kastelina klar og skulle kaste. Det sto folk framme på baugen på Evelyn Karin og skulle ta imot, forteller Bjørnar Kock Larsen.
Den ulende vinden gjorde kommunikasjon mellom mannskapene på de to fartøyene umulig. Fergen lå sidelengs og bølgene brøt over grunnene.
Så, rett før Larsen skulle kaste lina, kom kontrabeskjeden.
− Skipperen ropte i callingen fra brua at vi bare måtte gå fra stedet. Så snudde vi, og ga full gass ut igjen.
Anker om ørene
Mannskapet om bord på Evelyn Karin så nå Barøya komme nærmere og nærmere. De løsnet redningsflåten for å sette den på sjøen. Styrmann Knut Jacobsen husker hvordan den sterke vinden gjorde det hele til en håpløs kamp.
− Da vi satte flåten på havet, var det ingen som greide å holde igjen tauet. Vinden tok flåten og blåste den oppover land.
Siste mulighet var å kaste anker og ri av uværet der de lå. Men det var imidlertid lettere tenkt enn gjort.
− Vi hadde et stokkanker som vi måtte heise opp over dekket, forteller Jacobsen.
I bølgene og sjøgangen svingte ankeret rundt ørene på mannskapet. Til slutt fikk de ankeret over rekka. Men det gjorde ingen forskjell:
− Det var ikke ankerfeste der. Det var bare berg.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
I sjøen
Det siste mannskapet gjorde var å feste et tau til noen trepaller og hive dem over bord. Førstemann, Hugo Kvalvik, hoppet etter.
− Han hoppa på le side, men sjøen sendte ham rundt så han ble liggende på losiden. Der ble han slått mot båtsiden av bølgene. Vi trodde vi hadde mista ham, men plutselig fikk vi se ham på vei mot land, forteller Knut Jacobsen.
Hugo Kvalvik klarte å få tak i tauet. Ettersom pallene allerede hadde blitt kastet på land, klarte han å hale seg opp på berget på Barøy etter tauet. Han prøvde å finne noe å feste tauet til, men det var ingenting. Han satte seg derfor ned og festet tauet rundt seg. Imens hørte de andre at kjølen på Evelyn Karin begynte å skrape mot bunnen. De hoppet i sjøen.
Takket være tauet med Kvalvik i den andre enden, kom alle seg velberget opp på Barøy. Derfra tok de seg, våte og kalde, men i live, over øya til Barøy fyr, som på den tiden var bemannet.
I løpet av natta gjorde havet ferdig jobben med Evelyn Karin. Bølgene sendte henne opp på Barøy. Senere har ytterligere høststormer flyttet henne lenger og lenger opp, til dit hun ligger i dag.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
Ligger støtt
Vraket er i dag et yndet reisemål, og lokale turguider bruker Evelyn Karin aktivt som turistmål. Én av dem er Gunnar Lie Eide, som driver Gunnars fiskelykke. Han bruker Evelyn Karin og hennes dramatiske historie og endelikt, til lokal næringsvirksomhet og verdiskapning.
− Vraket står på en sånn måte at det blir en liten sensasjon å komme på land der, forklarer han.
Ifølge Eide fungerer vraket, der det ligger med hav og blankskurte fjell som kulisser, som en magnet på de nysgjerrige turistene.
− Med en gang de ser vraket, kommer spørsmålene, sier Eide.
Evelyn Karin ligger støtt der hun ligger nå. Sist hun var i bevegelse var 12. oktober 1996, da orkanen Frode flyttet henne enda høyere opp på Barøy.
Nå kan det tyde på at reisen er slutt.
