tristan de cunha
«Her vil jeg bo», tenkte nordmannen og slo seg ned på verdens mest ensomme øy
En tilfeldighet gjorde at nordmannen ble øyboer. Der levde han sammen med kona og fikk en sønn, men så rammet katastrofen.
Nordmannen Grant Pedersen (63) er født på verdens mest ensomme øy, Tristan da Cunha.
En prikk i havet, omtrent midt mellom Sør-Afrika og Sør-Amerika.
Vulkanøya på 11 kilometer i diameter er verdens mest avsidesliggende bebodde øy.
Da britene bestemte seg for å sende den beseirede Napoleon Bonaparte så langt vekk de kunne, sendte de ham til St. Helena i Sør-Atlanterhavet, slik at han kunne slutte å plage Europa og dø der.
– Lenger vekk fra folk kommer han ikke, sa britene.
Men de tok feil med god margin. Fra St. Helena er det fortsatt 220 mil til vulkanøya Tristan da Cunha og de 262 beboerne der.
Skipene som henter ettertraktet kaldtvannshummer der, bruker ti dager fra Cape Town, og bare havet kan føre deg dit. Veien hjem er med andre ord lang for Grant Pedersen.
– Fra Norge til Tristan og tilbake tar det minst seks uker. Og da er det ikke sikkert du har kommet i land på øya en gang. Det er ingen naturlige havner der, og det hender båtene bare blir liggende utenfor øya hvis været er for dårlig, sa Grant Pedersen da han ble intervjuet av Vi Menn i 2013.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
Fikk haik med isbryter
Pedersen forteller om en tremåneders ekspedisjon han gjorde til øya der han tilbragte sine første år.
Han fikk plass på isbryteren Agulhas, som passerer øya en gang i blant, på vei til Antarktis med forskere. Et helikopter om bord ga garanti for landkjenning, uansett vær. Han våknet i firetiden en morgen, etter en uke til sjøs.
Det hadde tatt godt over 50 år, men nå var Grant Pedersen der igjen.
- Tristan da Cunha er en såkalt aktiv vulkanøy. I 1961 ble hele befolkningen evakuert til Storbritannia på grunn av et uventet vulkanutbrudd. De fleste familiene kom tilbake to år senere.
- Kuer, hunder og høns overlevde i vill tilstand, mens alle sauer ble drept av hundene.
- Utbruddet i 1961 ødela hummerfabrikken og hovedøyas to beste "havner". Bosettingen var også truet. Derfor ble befolkningen midlertidig evakuert til England.
- I 2001 ble hovedøya rammet av en syklon. Husdyr omkom og bygninger ødelagt.
- I 2004 var det et undersjøisk utbrudd 24 kilometer fra Tristan. Evakuering ble vurdert, men ikke iverksatt.
- Det bor 243 mennesker på Tristan da Cunha, ifølge øygruppens offisielle nettside.
– Jeg har alltid kjent en lengsel etter å komme tilbake. Mitt livs eventyr, selv om turen i seg selv ikke er noe vågestykke i dag. Det var annerledes for far og mor. I min beretning er det de som er de dristige eventyrerne, sier Grant Pedersen.
Faren hans het Jan Bjarne Pedersen og kom fra Bjørnsund, ytterst mot havet i Romsdal. Kom du derfra, kom du selvsagt fra fiskerslekt og dro til sjøs.
– Far var skipper og maskinist og handyman. Av den typen som med letthet lager båtmotor av en vaskemaskin, forteller Grant.
En gang faren oppholdt seg i Cape Town, der det på denne alltid var mange norske sjømenn og hvalfangere, la hummerkokeriet Tristania til kai.
På en bar kom Jan Bjarne Pedersen i snakk med mannskapet. De trengte folk som kunne sine ting om maskineri og fiske, og gjerne litt om hermetisering av hummer. Snart ble Pedersen spurt om han kunne tenke seg å ta over fabrikken ute på Tristan da Cunha?
– Far hadde nettopp møtt min mor, Beverley, i Cape Town. Hun var også en eventyrer, smiler Grant Pedersen.
Les også: (+) Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Båt én gang i måneden
Den nye fabrikksjefen og hans kone flyttet til øya i 1956. Året etter ble sønnen født. Og ikke bare er han den eneste nordmannen som er født der. Han er en av de siste som er født der i det hele tatt.
– Jeg tror ikke det er født noen på øya etter 1961, da hele befolkningen ble evakuert på grunn av et vulkanutbrudd. Øyboerne ble fraktet til England, men trivdes ikke spesielt godt der. Etter to år fikk de tillatelse til å reise tilbake. Men fødsler foregår nå i Cape Town, forteller Pedersen.
– All reisevirksomhet må planlegges godt. Båtene går sjeldnere enn en gang i måneden og har begrenset plass til passasjerer, forteller Pedersen.
Øyboerne har selvsagt førsteprioritet. Til og fra ferie og ulike ærender ute i den store verden. De neste i rekka er forskerne, dem er det alltid mange av, ettersom øya ligger i en såkalt nullsone uten forstyrrelser.
Helt til sist kommer de andre. Enkelte turister. Snålinger, som radioamatøren som absolutt ville krysse av Tristan da Cunha fra lista over steder han hadde sendt fra. Og altså en sjelden gang en nordmann på jakt etter røttene sine.
Grant har ingen egne minner fra sin tidlige barndom tid på øya. Han var bare to og et halvt år da den lille familien forlot Tristan da Cunha og dro til Romsdalen på en permisjon som viste seg å bli permanent. Men båndene var knyttet for alltid.
– Øya har alltid vært en del av meg. Hver gang jeg åpner passet, eller skal fylle ut et skjema, blir jeg minnet om fødestedet. I oppveksten var det ikke noe jeg tenkte mye på eller snakket mye om.
– Det hendte at noen reagerte negativt på at mor var fra Sør-Afrika. Det var like greit å la være. Men det var ikke slik at vi holdt det hemmelig på noen måte. Og jeg likte å høre på beretningene om livet på øya, sier Grant Pedersen.
Les også: (+) Bærumsmannen forsvant sporløst i Skagerrak
Fikk besøk av Prins Philip
Han fikk høre faren fortelle om sitt møte med med selveste Prins Philip, et besøk det fortsatt snakkes om på øya. Og om hvordan huset til fabrikksjef Pedersen, som de kalte «Bamy», var det eneste med strøm.
– Det hadde han fikset med en egenprodusert, vinddrevet motor, sier Grant.
- Britisk øygruppe med 243 innbyggere i Sør-Atlanterhavet, Nærmeste kontinentale fastland er Sør-Afrika 2816 kilometer mot øst.
- Øygruppen på 201 km2 består av den nesten sirkelrunde hovedøya Tristan da Cunha (98 km2) og øyene Nightingale (2 km2), Inaccessible (10 km2), Middle (0,1 km2), Stoltenhoff (0,1 km2) og den fjerne øya Gough (91 km2). Øygruppen en del av British Overseas Territory of Saint Helena, Ascension og Tristan da Cunha.
- Eneste tettbebyggelse er Edinburgh of the Seven Seas (Calshot Harbour).
- Høyeste punktet er den vulkansk aktive Queen Mary’s Peak, 2062 moh.
- Klimaet er fuktig subtropisk med mye nedbør og vedvarende vestlige vinder. (Kilde: snl.no)
Han fikk også høre om en dramatisk start på livet.
– Jeg ble født for tidlig. Både mor og jeg var i fare. Far fortalte hvordan han laget en slags kuvøse med slangen fra en surstofflaske, en kommodeskuff og litt ull, sier Grant Pedersen.
– Mor holdt dessuten kontakten med min barnepike på øya, Margaret. Jeg fikk alltid en oppmerksomhet på bursdagen, og jeg husker at mor sendte gavene våre allerede i september for at de skulle komme fram til jul.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Følte seg som en øyboer
Foreldrene er borte, men tradisjonen videreført. Og da Pedersen kom til Tristan da Cunha i slutten av september 2012, var det nettopp Margaret og hennes familie som sto der og ønsket ham velkommen tilbake.
En mangeårig drøm var blitt virkelighet. Han ble der i tre og en halv uke.
– Jeg var jo der som turist, men det var naturlig for meg å delta i det daglige livet. Jeg følte meg som en øyboer. Var ute og fisket, merket sauer, skilte lam, satte poteter.
Pedersen forteller at det er bare sju etternavn i bruk: Arven etter stamfedrene som befolket øya på 1800-tallet.
Livet handler fortsatt mest om selvberging. Om hummer, husdyr, grønnsaker. Og fest.
Tristanittene liker å finne noe å feire. Da møter alle opp på forsamlingshuset. Med sin helt spesielle bakgrunn var Pedersen selvskreven gjest på bursdager og andre tilstelninger.
– Menneskene på Tristan da Cunha er hjertevarme, sier Pedersen.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Små båter og store bølger
Tristan da Cunha har til og med fått et eget postnummer, slik at folk kan bestille varer over internett.
Hummerfisk-sesongen varer fra mars til oktober, og er væravhengig. Båtene er små, bølgene gjerne store. Derfor er det bare mulig å fiske 75 dager i året.
– Værvakten slår på gonggongen tidlig om morgenen, og så drar alle båtene ut. Dagen etterpå er det sortering i fabrikken. Alle bidrar, sier Pedersen.
I dag er farens hermetiseringsmetoder historie. Hummeren sendes i både levende og frossen tilstand. Den havner på de fineste franske restauranter og som sushi i Japan.
Hummerfisket er naturlig nok den viktigste inntektskilden for øyfolket. Sammen med frimerkesalg.
– Filatelister er nok litt spesielle betaler for å få tilsendt et frimerke som er stemplet på postkontoret der, har jeg skjønt, sier Grant Pedersen.
Han påpeker at øyboerne også har fått opp øynene for turisme som levevei.
– Ja, selv om det i dag er mange som har reist langt og lenge, er det fortsatt veldig få som har vært på Tristan da Cunha. Øya kan by på eksotisk fiske, en fjelltopp som er over 2000 meter og fem millioner fugler, reklamerer Pedersen.
Det er så mye en kan lure på om Tristan da Cunha.
– Hva gjør du hvis du bor på verdens mest isolerte øy, og blir uvenn med naboen?
- Det er lett å svare på. Det kan du ikke. Det er ikke plass til gammelt nag. Ting må løses. Men jeg tror nok legen på øya er nødt til å være en dyktig psykolog, sier Grant Pedersen.
Det var en arrestasjon på øya på 1970-tallet, et knivslagsmål på en fiskebåt.
Og hva med ferie? Hvis tristanittene skal på helgetur drar de gjerne til naboøya Nightingale, der været er varmere og mange har laget seg en liten hytte.
Den gamle hummerfabrikken til Jan Bjarne Pedersen forsvant i vulkanutbruddet i 1961.
– Men jeg fant stedet der den lå. Jeg la ned en blomsterbukett for mor og far, sier Grant Pedersen.
Les også: (+) Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
Stor ekspedisjon fra Norge
I 1937-38 ble øya grundig utforsket av en tverrfaglig norsk forskningsekspedisjon på 12 mann, herunder tannlege, landmåler, zoolog og sosiolog.
Ekspedisjonen fikk daværende kronprins Olav som sin høye beskytter, og ble ledet av botanikeren Erling Christophersen.
Forskerne hadde med seg 100 tonn utstyr. Men siden det ikke fantes kaianlegg på øya, kom lokalbefolkningen roende ut i små seilduksbåter og hentet ekspedisjonsdeltakerne og deres 400 kasser med utstyr, blant annet elementhus fra Norge.
«Tristanittene følte seg meget beæret av at nordmennene hadde med et bilde av kronprins Olav til dem ( . . . ) Så snart hovedkvarteret med laboratorium og fullt tannlegeutstyr var satt opp, satte forskerne i gang med sine undersøkelser, i et vær som skulle vise seg å være typisk for øya: Regn, tåke og sterk vind nesten hver dag i de fire månedene ekspedisjonen var der,» skriver Naturhistorisk museum.
Les også: (+) Sølvtyven plyndret Kongsberg-gruvene for millioner
Veldig friske tenner
Ekspedisjonen fant ut at tristanittenes feilfrie tenner skyldtes kostholdet. Dette sto i sterk kontrakt til tannråten som herjet i Norge på 1930-tallet.
Ifølge Naturhistorisk museum bidro kunnskap samlet fra Tristan-ekspedisjonen til å utforme etterkrigstidens helselære i Norge.
Øyboerne ga en frisk tann hver for vitenskapen.
Freia sjokoladefabrikk var en av ekspedisjonens sponsorer, og som erstatning for sin feilfrie tann fikk hver tristanitt en sjokoladeplate.
Sjokoladen ble så populær at flere pasienter gjerne ville trekke flere tenner.
Kostholdet på Tristan da Cunha besto i hovedsak av poteter og fisk, samt en sjelden gang kjøtt og fugleegg. Ifølge ekspedisjonen hadde tristanittene meget god helse, til tross for inngifte.
Berømt journalist besøker øya
Den legendariske britiske journalisten Rhona Churchill besøkte Tristan da Cunha på 1960-tallet, og leverte en reportasje om dagliglivet der, som også ble publisert på norsk i Vi Menn.
På denne tiden fantes ikke elektrisitet på øya. De hadde hverken telefon og eller andre av «sivilisasjonens plager». Churchill skriver at øyboerne som gårdbrukere lever 100 år tilbake i tiden, men til gjengjeld de ypperlige sjøfolk.
Her følger en redigert versjon av Rhonda Churchills beretning publisert i Vi Menn i 1966:
Den dagen øyboerne kom tilbake til Tristan da Cunha etter «vulkan-eksil» i England, kretset albatrossene over stranden, kuene rautet sine hese velkomstbrøl oppe fra havnehagen, og oksene gikk frem til kanten på bergskorten for å se på menneskene som gikk i land.
Ungguttene, som hadde dratt herfra for ett år siden i gammeldagse knebukser, håndstrikkede hvite strømper og mokasiner av kuskinn, kom tilbake med moderne åletrange bukser og skinnjakker.
De unge jentene som dro fra Tristan da Cunha med strikketørklær over skuldrene og fotside skjørter kom hjem igjen i knekorte skjørt, nylonstrømper og sko med stiletthæler.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
Nye kjønnsroller på øya
Fortroppen på 49 kvinner og 12 menn som kom tilbake for å ta øya i besittelse igjen, har gjort en imponerende innsats for å gjenoppta livene sine.
Tidligere hadde det vært vanlig at kvinner og menn satt på hver sin side av midtgangen i kirken. Men nå blandet de seg med hverandre. Det hadde de lært i England.
Etter gudstjenesten dro folk på besøk til hverandre. Alt arbeid var bannlyst på helligdager. Til og med fiske ville være uhørt på slike dager. På dette punkt har ikke Englandsoppholdet bidratt til å endre innstillingen.
Hos Benny Green fikk jeg velge mellom champagne, whisky og gin. Han var vendt tilbake til Tristan da Cunha i 1962 sammen med en fortropp for å sette øya i stand til de andres hjemkomst.
De hadde satt poteter, reparert husene og bygget en liten traktorvei opp fra de to landingsstedene som var blitt anlagt etter at vulkanutbruddet hadde ødelagt de tidligere strendene.
Huset hadde Green satt i tipp topp stand. Det var nyoppusset og malt, både utvendig og innvendig, og den unge konen hans, Sylvia, som han var blitt gift med i England, strålte som en sol. Bryllupsbildet deres hang i storstuen ved siden av bildet av dronning Elizabeth.
Hun hadde installert moderne oppvaskkum i kjøkkenet og hadde fått springmadrasser i sengene. Til og med blomsterfrø og løk hadde hun hatt med seg, og nå skulle alt i jorden.
Gratis tomt og materialer
Senere besøkte jeg Norman og Maud Swain. Her var ikke velstanden så prangende.
De hadde ikke hatt noe medlem av familien blant fortroppen. Resultatet var at huset deres så ikke ut da de kom. Bordplankene var råtnet, taket ødelagt, og rottene hadde herjet med alt innboet.
Primusen deres var rustet i stykker og lå nå på skraphaugen. Men de hadde likevel ikke mistet motet. De hadde tatt med seg rosenbusker fra England, og Norman hadde allerede plantet dem.
Sønnen i huset, Soggy, satt på sengen og klimpret på sin engelske gitar, mens deres svigersønn, Peter Repetto, som var familiens altmuligmann, reparerte lampene i radioen.
Han var blitt gift under oppholdet i England, og nå skulle han bygge sitt eget hus. Tomten var gratis, og byggematerialene, stein, kostet heller ikke noe.
Arbeidshjelpen besto av øyboerne, og de fikk mat mens dette sto på, men ingen lønn. Slik hadde skikken alltid vært her på Tristan da Cunha.
Les også: (+) Oljeriggen som ikke kunne synke
Risikerer livet for å hente post
Første påskedag var det sørafrikanske kystbevoktningsskipet R.S.A. underveis til Gough Island. Skipet la til utenfor kysten med post til Tristan da Cunha.
Storm hadde pisket opp sjøen utenfor øya uken i forveien, og havet var svært urolig. Fra skipet der ute hørtes kapteinen rope gjennom høyttaleren:
– Vi har post til dere og en sending til Mr. Day. Vi venter til dere setter ut en båt!
Hele øyas befolkning samlet seg nå oppe på klippen over stranden. Willie Repetto speidet utover landskapet og dampet på pipen.
– Jo, vi kunne nok greie å nå ut der med en båt. La oss gå ned og prøve, sa Willie.
Albert Glass og Benny Green ble utpekt til mannskap, for de var gode svømmere.
Sammen med Lars Repetto og Soggy Swain sto de nede ved stranden og holdt båten rolig, mens de tok mål av bølgene.
Bølgene slo hardt inn mot de store steinene, og alle var oppmerksomme på at en aldri så liten uaktsomhet var nok til å sende dem ut i det frådende skummet.
Plutselig ropte Willie Repettos med tordenstemme at de skulle sette i gang.
Lars og Soggy skjøv båten ut i brenningene, mens Albert og Benny kløv om bord. Men de hadde feilregnet bølgen, og båten svinget rundt og fikk en grov bølge inn på siden.
Vi sto med hjertet i halsen og så på at to av de unge mennene hoppet i sjøen for ikke å bli fanget hvis båten veltet.
De kom seg i land søkkvåte, men uskadde. Båten ble snudd rundt igjen og lå der og vugget i bølgene med årene på plass i åregangene. Den begynte å drive utover.
Les også: Ronny (46) er en fri mann og sin egen herre – men det har sin pris
En heroisk redningsaksjon
Da var det at Joseph Glass rev av seg skjorten, buksene og skoene og hoppet til sjøs i bare underbuksen. Han svømte ut, fikk tak i båten og karret seg opp i den.
Men i neste øyeblikk kom en diger bølgekam fresende innover mot båten, som lå med bredsiden til.
Instinktivt været han faren som truet. Han stupte over bord for ikke å få båten over seg. Bølgen førte båten bort fra ham, og den veltet ikke. Det var et fryktelig øyeblikk. Josephs gamle far lukket øynene noen sekunder som om han ba for guttens liv.
Og Willie ropte av sine lungers fulle kraft:
– Kom inn igjen. La båten gå! Joseph forsvant ut av syne i neste øyeblikk i det han ble tatt av en stor bølge, men like etter kom han frem igjen, og nå hadde han tak i båtripen. Han vred seg om bord og grep fatt i årene. Han rodde utover så han kom klar av brenningen. Der ga han seg til å øse båten tom, og så la han i vei utover til oppsynsskipet.
Nå forsto jeg hvorfor tilværelsen på et verft i Southampton hadde vært kjedelig for denne unge fyren.
Det tok ham 45 minutter å nå ut oppsynsskipet. Skipperen hadde sett det hele gjennom kikkerten, han overøste nå unge Joseph med lovord. Joseph fikk med seg tre sekker poteter, to flasker konjakk og et sett nye klær.
Dessuten fikk han anledning til å ta seg en varm dusj mens han var om bord, og han fikk solid middag. Til sjefen på øya fikk han med seg sorte høns og en hane.
Les også: (+) Politiet stormet 18-åringens leilighet. I kjøleskapet gjorde de en fryktelig oppdagelse
Ny havn av lava
Bestyreren av Tristan da Cunha har bestemt seg til å skaffe øya en ny havn. Lavaflommen under vulkanutbruddet har gjort mulighetene større enn før, for det ligger igjen en høy kant langs stranden.
Mens man før utbruddet regnet med at en god havn ville komme på 21 millioner kroner, kan man nå få bygget den for 400.000, hvis øyboerne er villige til å legge bredsiden til og være med på å bygge den.
Det vil komme dem på atskillige harde arbeidsdager til 1 shilling timen. Planen ble lagt frem mens jeg var på øya. Og bestyreren forklarte øyboerne at havfiskeselskapet som hadde hatt et fryseanlegg der før vulkanutbruddet, neppe ville gjenreise bedriften hvis det ikke kom et ordentlig havneanlegg.
Tristan da Cunha er et av verdens rikeste felter for hummerfiske og det kan selges for millioner av kroner på det amerikanske marked. Resultatet ble at det ble dannet tre arbeidsgrupper hver på 12 mann som straks tok fatt på arbeidet.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Er det fare for innavl?
Det britiske medisinske forskningsinstitutt foretok en undersøkelse av 259 øyboere mens de oppholdt seg i Calshot i England. Det viste seg at 48 av dem hadde betydelige medfødte abnormiteter. En ganske høy prosent, men man kan ikke bevise at det skyldes innavl.
En av de verste følger er en spesiell form for blindhet i ung alder. I øyeblikket er det fire øyboere som lider av denne sykdommen, og det er ytterligere 8 som er truet av sykdommen. Øyboerne selv praktiserer en regel som sier at de unngår ekteskap mellom søskenbarn.
Antagelig er det også kommet inn en del nytt blod utenfra i årenes løp, som har hindret at alvorlige følger av innavl.
Tristan da Cunha er en fredens øy. Jeg følte selv hvordan alt stress som følger med tilværelsen i et vanlig samfunn her fullstendig forsvant. Her var det ingen trafikkproblemer, ingen telefoner, ingen vekkerklokke som forstyrret morgensøvnen. Og her kom det ingen regninger.
Jeg forstår så inderlig godt at disse øyboerne foretrekker Tristan da Cunha fremfor velferdssamfunnet England.
Hvordan kom jeg selv av gårde fra denne merkelige øya? Jo, takket være den amerikanske marine. En avdeling av den sør-atlantiske flåten ankret en dag opp utenfor, og sjefen kom med helikopter for å avlegge et høflighetsbesøk.
Noen timer senere satt jeg og all min bagasje i det samme helikopteret og ble pent og ordentlig satt ned på flightdekket på Spiegel Grove. Det ble seks minneværdige dager, hvor jeg levde som en grevinne på «lukuscruise».
Var jeg ikke blitt «reddet» av den amerikanske marine er det fare for at jeg måtte ha tilbrakt minst et halvt år til der ute på den stormpiskede øya, skrev Rohna Churchill i Vi Menn i 1966.
Les også: (+) Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
Ganske moderne i dag
I dag har Tristan de Cunha en ganske moderne havn, med delvis beskyttelse mot havet. Det kan likevel gå mange måneder mellom hver gang et skip anløper.
Det meste av øya er eid i fellesskap av øyas innbyggere og utlendinger har ikke lov til å kjøpe tomter der. Øya har en vei, en politibil og administrasjonsbygg.
De har en skole med 16-årig skolegang og kirke bygget i 1996. Øyfolket livnærer seg med potetdyrking, kyr, høns og fiske.
