Ørneredet
Her er den virkelige historien om Hitlers mytiske slott
Ørneredet er ikke det mange tror.
«Ørneredet» fra 1968 har blitt en filmklassiker, både som krigsfilm og action-eventyr. Det har selvfølgelig å gjøre med at det er et action-kalas av dimensjoner, og at to av tidens største stjerner kunne pryde plakaten: Clint Eastwood og Richard Burton.
Men det er også noe med hele settingen som gjør at filmen har klart å fascinere flere generasjoner. Nemlig Ørneredet selv, den mytiske nazi-festningen i alpene. Det er et bygg som ble reist til Hitlers ære, og som tårner majestetisk på en tysk fjelltopp den dag i dag.
Historien i boka og filmen er riktignok det reneste oppspinn, og har lite å gjøre med det virkelige bygget. Opptakene ble også gjort et helt annet sted, på en gammel festning i Østerrike.
Filmen har derimot alt å gjøre med myten om det virkelige Ørneredet. Et bygg konstruert for en av historiens farligste ledere, høyt over et mektig stup, midt oppe i de tysk-østerrikske fjellene – med deres idylliske, idoliserte kultur og sublime prakt.
Stedet praktisk talt ropte etter at noen skulle dikte opp et krigseventyr om det – og det skader ikke at den virkelige plassen er desto mer spektakulær, og den virkelige historien like spennende.
Navnet Ørneredet blir noen ganger brukt om Adolf Hitlers residens i fjellene i Obersalzberg, helt sør-øst i Tyskland, ved grensen til Østerrike. Dette var et hus han kjøpte i 1933 og som inntil da var kjent som Haus Wachenfeld, men som snart ble omdøpt som Berghof.
Berghof kan ganske enkelt oversettes til norsk – ordet er sammensatt av «berg» og «hof». «Berg» kan oversettes til fjell og «hof» kan ha flere betydninger på tysk, som gård, gårdsplass og herskapshus. I tilfellet Berghof snakker vi nok mer om et herskapshus til fjells - førerens residens.
Det var her Hitler tok imot flere diplomater i tiden før krigen, og er fotografert der sammen med blant andre den britiske statsministeren Neville Chamberlain.
Dette var også et av de stedene der Hitler tilbragte mest tid under krigen, som et av sine hovedkvarterer.
Men det er ikke dette som var Ørneredet.
Forvirringen kommer av at det egentlige Ørneredet ligger høyere opp på det samme fjellet, helt øverst på en sekundærtopp, 1834 meter over havet. Det offisielle, tyske navnet på bygget er Kehlsteinhaus, men de allierte myntet klengenavnet «Ørneredet» allerede før krigen.
Ørneredet ligger på kanten av et stup, og terrenget nedenfor er svært ulendt. Det står der ennå i god behold, og er nå en restaurant som holder åpent i sommermånedene.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
I motsetning til i legenden og i populærkulturen er Kehlsteinhaus verken en festning eller et slott. Snarere var det en gave til Hitler, et storslått sted ment for diplomatiske møter, og et propagandaprosjekt.
Bygget ble nemlig reist for Hitler på hans 50-årsdag, etter initiativ fra nazipartiets sekretær Martin Bormann. Det stod ferdig i 1938, etter å ha vært under konstruksjon i bare litt over et år – et prakteksempel på tysk effektivitet.
Prosjektet involverte en flere kilometer lang fjellvei med mange tunneler, avsluttet med en lang gangtunnel, og deretter en heis på 124 meter for å komme helt til topps.
Les også: Alfred (12) var Hitlers helt
Konstruksjonen av selve bygget involverte store sprengningsarbeider fra fjelltoppen, mens digre granittblokker ble fraktet opp dit med et intrikat, ambisiøst vaiersystem. Over 3000 arbeidere bodde på camper rundt om på fjellet, og jobbet hele året, døgnet rundt, for å ferdigstille prosjektet under strenge tidsfrister. 12 av dem mistet livet.
Selv på den moderne restaurantens hjemmesider blir prosjektet beskrevet som unødvendig farlig og vanskelig: Det er laget bare som en maktdemonstrasjon, et tårnende symbol.
Det er ikke rart at det har blomstret myter og legender om denne plassen.
Hitler tilbragte så mye tid som mulig på Berghof, men han tok aldri godt imot Kehlsteinhaus. Han skal ikke ha vært særlig begeistret for verken høyden eller for den lange heisturen gjennom fjellet.
Det sies at han bare besøkte denne fjelltoppen noen få ganger, og aldri ble værende der lenger enn høyst nødvendig.
At Hitler ikke hadde sansen for Ørneredet er en av grunnene til at bygget er blitt spart. Andre landemerker – inkludert Berghof – har blitt revet og visket ut av kartet, for ikke å bli et pilgrimsted for nynazister. En skog har blitt plantet der Berghof stod, og nå er det bare de som er godt kjent i området som kan finne igjen plassen.
Berghof ble for øvrig skadet allerede under krigen, da et alliert bomberaid lykkes i å treffe residensen i 1945. Ørneredet var også et mål for allierte bomber, uten at noen av dem traff.
Les også: To nordmenn deltok i tidenes mest spektakulære flukt. Hitlers hevn var nådeløs
Etter krigen fikk Ørneredet kjapt en legendestatus. Det var den skotske, bestselgende thriller-forfatteren Alistair MacLean som svarte på kallet om å dikte opp en thriller inspirert av byggverket.
Fortellingen, som originalt heter «Where Eagles Dare», skrev han parallelt som roman og filmmanus. Det var hans debut som manusforfatter, men det skjedde i kjølvannet av filmatiseringen av en tidligere roman, «Kanonene på Navarone».
Denne populære filmen viste at MacLeans historier var prima materiale for Hollywood.
«Ørneredet» tar for seg en gruppe spesialsoldater som må ta seg inn i en utilgjengelig festning i alpene under krigen. Det fiktive Ørneredet, altså.
Målet deres er å hente ut en fanget, amerikansk general som kjenner planene for D-dagen – opplysninger som må holdes unna nazistene for enhver pris. Eller – det er det en skal tro at filmen handler om. Her vanker det nemlig flust med intriger og helomvendinger.
Selv om filmen henter inspirasjon fra Hitlers «rede» på Kehlstein, så var det altså ikke der opptakene ble gjort. Det er heller en fiktiv variant vi får se i filmen, kalt Schloss Adler. Det ble filmet ved Hohenwerfen-slottet i Østerrike, utenfor Salzburg. I filmen skal dette liksom være et av Gestapos hovedkvarterer.
Ikke bare slottet, men store deler av filmen er tatt opp der i de østerrikske alpene. Du kan få et inntrykk av de spektakulære omgivelsene – og ikke minst høre den flotte, berømte musikken fra Ron Goodwin – her i introsekvensen til filmen:
Gjennom filmen etterlater Clint Eastwood seg horder med døde nazister, som møtte sine endelikt enten i form av kniven, maskinpistolen eller dynamittkubbene hans. Dette er faktisk filmen der Eastwood dreper flest, gjennom den lange hele karrieren.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris. Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Det skorter altså ikke på action. Ikke minst er filmen kjent for de mange sekvensene på taubanen opp til slottet, som er den eneste måten å komme seg opp dit på. Altså i filmen – for verken Kehlsteinhaus eller Hohenwerfen har noen taubane i virkeligheten.
Spesielt berømt er kampsekvensen der Richard Burton-karakteren må slåss mot to nazister på taket av taubanen. Han får altså kjørt seg, han òg.
Filmen kan anbefales – og i mellomtiden kan du kose deg med en liten bakomfilm fra produksjonen:
Kilder: Kehlsteinhaus.de, ThirdReichRuins.com, Uncommon-Travel-Germany.com, Kehlsteinhaus.com
