Det tyske jageresset etterlot en norsk sønn på Sørlandet. Én dag tok sønnen opp telefonen og ringte

Det tyske Focke-Wulf Fw 190 flyet dundret gjennom hele Dronningens gate i Kristiansand på høykant. Under den kilometerlange ferden lå flyet i høyde med vinduet i 3. etasje til den 18 år gamle Kirsten Grønli. Flygeren Siegfried Rudschinat var bare to år eldre − og på sjekker'n.

Høsten 1942 seiret Tyskland fortsatt på alle fronter. På Kjevik flyplass utenfor Kristiansand huserte en gjeng unge jagerflygere, blant dem Siegfried Rudschinat. 20-åringen med kallenavnet «Napp» hadde bakgrunn fra Hitlerjugend og var mønsterelev fra flyskolen. Selv beskrev han de tyske jagerpilotene ved Kristiansand som en flokk unggutter som har fått tilgang til de råeste racerbilene: De fløy verdens mest avanserte jagerfly og nøt tilværelsen krigspropagandaen gs dem som luftens riddere. De tilhørte kremen av Luftwaffe, selv om de hadde begrenset med kamperfaring.

Etter stasjoneringen i Norge virket krigen langt unna. Med Kjevik som utgangspunkt var oppgaven å patruljere skipstrafikken i Skagerrak. Der skjedde ikke så mye. Tiden ble i stedet brukt til å trene på ekstrem lavflyging, noe som skulle redde Siegfrieds liv senere i krigen.

Hjemme i Berlin hadde Siegfried allerede en datter etter fra et én-natts forhold, men i Norge var det blanke ark og fargestifter. Verdensvante tyske offiserer, og jagerpiloter spesielt, var attraktive blant jentene, og «Napp» trengte ikke vente lenge på å leve opp til navnet sitt.

For Kirsten Grønli lot seg imponere av Siegfrieds flystunt. Lavtflygningen gjennom byen endte i tre dagers vaktarrest for Siegfried, men betalte seg. For i løpet av høsten ble den norske jenta og den tyske jagerflygeren et par.

Ess med damene

I 1943 etter ble sønnen Gorm Helge Grønli Rudschinat født. Hjemmet i Høvåg har han fortsatt bildene fra fotoalbumet faren etterlot seg. Albumet dannet grunnlaget for boka «Min fars krig» som ga ut i 2016.

Boken beskriver en svært dramatisk karriere gjennom fem lange krigsår. Både som jagerflyger med 12 luftseire både over Skandinavia og kontinentet, som testflyger på rakettflyet Me 163 Komet, og som prøveflyger på erobrede Mustang og Spitfire. Boken beskriver også hvordan faren ble satt på bakken med nerveproblemer etter de intense luftslagene mot slutten av 1944. Trolig reddet det farens liv.

Underveis i skulle han også bli far til i alt fire barn med fire forskjellige mødre i Tyskland, Norge og Danmark, så man kan si at han også var en som utnyttet tiden effektivt på bakken.

– Han var nok uforsiktig, ja. Men fire damer på like mange år var tross alt ikke så mye. Men jeg kan jo ikke garantere at jeg ikke har noen ukjente halvsøsken også, sier Gorm med glimt i øyet.

Tysker-trøbbel

Hjemme i Norge måtte familien akseptere at datteren hadde fått barn med en tysk soldat. Tidligere hadde Kirsten Grønli gjort det tydelig hvilken side hun sto på, ved å klaske til en tysk offiser som hadde satt seg ned ubedt ved bordet hennes på en kafé. Hendelsen hadde medført forhør hos Gestapo, og bidro til at hun ble respektert i hjembyen også etter at hun ble mor.

– Jeg hadde alltid inntrykk av at mor ikke følte at hun var sammen med en okkupant, men en hun var forelsket i, sier Gorm.

Våren 1943 var det slutt på den fredelige tilværelsen på Sørlandet for «Napp». Den amerikanske bombeoffensiven gjorde at Jagdgeschawader-avdelingen fikk Nord-Tyskland og Nederland som ansvarsområde, og ble overflyttet til Leeuwarden.

Det ble et hastig farvel med Kirsten.

Rakettfly

Det året ble over 1 500 tyske jagerfly skutt ned på vestfronten. De fleste av pilotene omkom. Etter hvert som de erfarne falt fra, ble de erstattet med uerfarne − som ble skutt ned i enda høyere tempo.

Den nedadgående spiralen var det umulig å komme ut av.

– For unggutter med minimal flygerutdannelse ble jagerflyet et uregjerlig monster. De færreste av dem klarte å tilpasse seg den kraftfulle maskinen før de selv ble skutt ned, forteller «Napp» Rudschinat i boken.

Selv ble han plukket ut til å være testflyger på rakettflyet Me163 Komet.

Det eksplosive rakettdrivstoffet var kraftig nok til å presse flyet 12 kilometer til værs på tre minutter med en fart på 900 km/t. Pilotene hadde ikke trykkdrakter, så det var begrenset hvor lang tid de hadde til rådighet før de svimte av. Til gjengjeld varte ikke høydeoppholdet lenge. Motoren hadde bare drivstoff til fire minutter før den kuttet. Det ga så vidt tid til to angrep før flyet falt mot bakken og landet som et seilfly.

Som høydetrening ble pilotene innkvartert på et høyfjellshotell ved den høyeste toppen i Alpene. Napp er sparsom med de skremmende minnene fra rakettflyet, men var begeistret over høydeoppholdet på Zugspitze:

– Det beste med oppholdet var alle jentene, fortalte «Napp» senere.

Skutt ned

For i april var hotellet fullt av flotte jenter. Mennene var ved fronten.

− De lurte selvfølgelig på hvorfor jeg var der i sivil. Da fortalte jeg at oppdraget var hemmelig, og det gjorde oss enda mere attraktive.

Samme høst vendte Siegfried «Napp» tilbake som jagerflyger i Nord-Tyskland og noterte sin første seier mot et amerikansk B-17. Utover vinteren ble han forflyttet til Ålborg, og fortsatte å skyte ned amerikanske fly.

7. juni 1944, dagen etter D-dagen skulle den tyske staffelen lande i Le Mans, bare 15 mil fra strendene der den allierte landgangen i Normandie pågikk. Da flyene brøt ut av skydekket, angrep en flokk P-47 Thunderbolt flyplassen. Et fly fra staffelen eksploderte i luften, mens «Napp » sitt splitter nye Focke-Wulf-fly ble skutt i brann.

– Jeg hadde for lav høyde til å hoppe ut i fallskjerm, så jeg valgte å lande flyet på buken. Mens jeg seilte bortover betongdekket, kjente jeg hvordan den nye maskinen ble revet i stykker under meg, fortalte «Napp» senere.

– Flyet hadde akkurat stanset da jeg var ute av cockpiten på vei mot nærmeste bombekrater. Mens jeg løp, ble jeg plutselig slengt over ende av et voldsomt slag i ryggen. Forvirret, men uskadet kom jeg meg på beina og stupte ned i krateret som allerede skjulte en flymekaniker. Der nede oppdaget jeg at kulen fra en av angriperne hadde spjæret fallskjermen jeg hadde på ryggen.

Dagen etter fløy staffelen sin første innsats over fronten.

– Vi fikk en utrolig befaling ovenfra. Moralen hos bakkestyrkene skulle bedres ved å fly i 2 000 meters høyde slik at de skulle se at det var fly med hakekors på himmelen.

Fikk igjen for Norge-stunt

– Vi fløy omkring som hjelpeløse mål med flere tusen allierte fly i luften over oss. Ordren var idiotisk, og det ble en evig katt og mus lek med livet som innsats. Eneste redningen var å fly så lavt over terrenget at fienden ikke våget å følge oss.

Lavtflygingstreningen fra Norge ble redningen for «Napp».

I slutten av juni 1944 var staffelen tom for fly og piloter. Bare «Napp» Rudschinat og én kollega var igjen. Nå ble 17-åringer med 15 timers flygertrening sendt opp mot de erfarne amerikanske og britiske pilotene. Det var de yngste som ble skyteskiver, mens «Napp» flere ganger reddet seg ved å fly under trekronene i 600 km/t med 10 Mustanger etter seg.

– Samtidig begynte det å butte imot psykisk for far. Spesielt ille var det for ham som staffelkommandant å oppleve nedslaktingen av flygerne. De ble bare yngre og yngre. Og de var indoktrinerte nazister som var stadig mer ubehjelpelige i luften. Frykten prøvde man å døyve hver kveld med det man fant av vin og sprit, forteller Gorm Helge.

Tippet over

I januar 1945 tippet det over for Siegfried Rudschinat.

Da flyplassen ble angrepet av allierte bombefly, hadde han begynt å løpe ut på rullebanen for å skyte etter dem med tjenestepistolen. Midt i kaoset ble han reddet av å bli overført til bakketjeneste i kontrolltårnet på Kjevik.

– Jeg kjente noen i Berlin som ville at jeg skulle overleve, fortalte han senere til sønnen.

Slik ble lille familien gjenforent på tampen av krigen. I mai, rett etter at freden kom, giftet Kirsten og Siegfried seg. Håpet var å trygge fremtiden til familien. Men det skulle vise seg å være en dårlig beslutning.

Sommeren 1945 giftet 3 00 norske kvinner seg med tyske brudgommer. Hatet etter fem års okkupasjon skulle i stor grad ramme kvinnene som hadde innledet forhold til tyske soldater. Med tilbakevirkende kraft ble Grunnloven endret slik at de som hadde inngått ekteskap mistet sitt norske statsborgerskap. De såkalte tyskertøsene var de eneste av titusener av nordmenn som hadde samarbeidet med okkupantene som ble utvist fra landet.

47 år uten kontakt

Sammen med sin to år gamle sønn havnet Kirsten som krigsfange i Mandal i påvente av å bli deportert til et krigsherjet Tyskland sammen med ektemannen. Ingen av dem visste hva som lå foran dem med en tilværelse på randen av hungersnød i utbombede tyske byer. Flere endte opp i det som skulle bli kommuniststaten DDR.

– Mor mistet alle rettigheter, men hun var tross alt heldig, sier Gorm Helge.

Deportasjonen av «Napp» trakk såpass langt ut i tid at beslutningen om å landsforvise Gorm Helge og moren ble omgjort.

Først i 1949 fikk faren et 24-timers visum til København hvor han møtte sin hustru. Der ble de enige om å skilles. Gorm Helge vokste opp som «tyskerunge» i Kristiansand uten kontakt med faren.

Det skulle gå 47 år før sønnen fikk møte faren igjen.

Fant ny familie

– Jeg hadde telefonnummeret hans i en skuff i mange år, før jeg en dag i 1992 kjente at det ropte på meg. Heldigvis var det hans daværende kone som tok telefonen slik at han fikk summet seg før han ringte tilbake.

Etter det fikk de to god kontakt, et far-sønn-forhold som varte helt til Siegfried Rudschinat døde i 2002.

Boken «Min fars krig» kom ut i 2016. Den er basert på flere hundre foto fra farens krigsalbum, foruten intervjuer. underveis skulle han også oppdage at han hadde en halvbror i Danmark, foruten halvsøstrene i Tyskland.

Det skulle ta mange år før Gorm Helge følte at det var stuerent å ta opp bakgrunnen sin.

– Det verste var skyldfølelsen for nazistenes ugjerninger. Men arbeidet med boken fikk meg også til å se at det var noen rene egg i den råtne kurven også. For meg vil far alltid være helten min.

Han mor snakket lite om historien som hun tok med seg i graven. Men små episoder opp gjennom årene viste at historien var tung å bære

– Jeg lagde boken etter at min mor var død for at hun skulle slippe. Vet ikke mye om henne i 45–46. Hun giftet seg med en kjøpmann i Lillesand som hadde mistet faren i en tysk konsentrasjonsleir. Vi snakket veldig lite om krigen.