DØDSTOGET PÅ DOVREBANEN
Norges første alvorlige togulykke
Statuen av Olav Tryggvason var avduket, og Dovrebanen skulle åpnes med stor festivitas samme helg. Men fest ble til katastrofe da Norges første alvorlige togulykke fant sted på Skansen utenfor Trondheim sentrum. Les også om de andre store togulykkene som tok liv i Norge.
Søndag 18. september 1921. Like før midnatt. NSBs damplokomotiv nummer 365, tøffer sakte men sikkert ut fra stasjonen i Trondheim. Toget legger bak seg den Amerika-inspirerte Skansebrua, passerer restene av Kongens bastion og kjører inn i Nidareidtunellen. Bak lokomotivet henger en bagasjevogn og flere sovevogner bygget i tre.
De viktige gjestene som for anledningen oppholder seg i sovevognene nærmest lokomotivet aner fred og ingen fare. Sekunder senere inntreffer en alvorlig dødsulykke – Nidareidulykken.
Prominente døde
De er på vei hjem til hovedstaden og sine kjære, - blide og stolte etter å ha åpnet Dovrebanen på høytidelig vis dagen i forveien. Vel ute av tunellen under det smale eidet skjer katastrofen; toget kolliderer med et møtende tog. Begge togsettene kastes av sporet. Kreftene er enorme.
Den forreste vognen, bagasjevognen, faller overende. De to påfølgende sovevognene dundrer inn i hverandre før de tipper. Seks personer dør. Ytterligere 13 blir skadet.
– Denne ulykken skapte virkelig stor oppstandelse i hele landet, og var den første alvorlige togulykken her til lands, forteller forfatter og lokalhistoriker Svein Henrik Pedersen.
De seks døde personene var nemlig høyt ansette borgere av den norske stat: Telegrafdirektør, oberst Thomas T. Heftye; arkitekt Erik Glosimodt; direktør for Norges Geografiske Oppmåling, oberst Nils J. Sejersted; overingeniør Hans Gudbrand Hammer; major Nicolay C. Ræder, og kaptein Thoralf Bjørnstad.
Bjørnstad satt i NSBs styre, Heftye var Venstre-politiker og tidligere statsråd. Glosimodt tegnet de ærverdige stasjonene langs Dovrebanen i nasjonal stil med barokk- og rokokkoornamentering; Fokstua, Vålåsjø, Hjerkinn, Kongsvoll og Drivstua.
Skulle frakte kongen
De alvorligste togulykkene i Norge:
13. januar 1945
Jørstad i Snåsa, sabotasjeaksjon
80 døde
22. februar 1975
Tretten, kollisjon
27 døde
28. februar 1944
Geilo, bremsesvikt
25 døde
19. november 1940
Hommelvik, kollisjon
22 døde
4. januar 2000
Åsta i Åmot, kollisjon
19 døde
15. november 1950
Hjuksebø-ulykken, kollisjon med godsvogner
14 døde
1. mai 1940
Lesjaverk, avsporing etter bombing
11 døde
Årsaken til ulykken var en rekke misforståelser. Det møtende toget, nr. 182, fraktet passasjerer over Rørosbanen, og skulle vente på nr. 365 på Marienborg stasjon rett vest for Trondheim sentrum. Nr. 365 var satt opp som ekstratog i forbindelse med festivitasen denne helgen, og flere kilder mener at Kong Haakon VII og Kronprins Olav egentlig skulle vært med dette toget. De skulle heldigvis imidlertid bli værende i byen i noen dager. Det er sikkert at nr. 365 fraktet kongen og hans menn til Trondheim, og de store begivenhetene.
Besetningen på det nordgående toget, nr. 182, begynte sitt skift på Tynset, og ble der brifet om møtende tog. Beskjeden lød at nr. 365 skulle dra fra Trondheim «natt til mandag den 19. september», men besetningen mistolket informasjonen og trodde at toget skulle gå mandag kveld, ikke søndag.
Det var bekmørkt rundt midnatt, og på Marienborg stasjon var Peter Wiig alene på vakt. Han gikk ut med sitt håndholdte lyssignal for å lose nr. 182 inn på stasjonen for å stoppe der. Toget saknet farten, men til Wiigs store forskrekkelse fortsatte toget gjennom stasjonen.
Nr. 182 hadde ikke sett faresignalet, og heller ikke lagt merke til at grønt lys for videre ferdsel manglet. Fikling med et vanskelig vindu og småproblemer med en motor skal være årsaken til besetningens uoppmerksomhet. Wiig ringte desperat til Skansen stasjon for å stoppe nr. 365, men det var for sent.
Ulykken var nå uunngåelig. Føreren på nr. 182 var den første til å innse katastrofen idet nr. 365s frontlykter lyste mot ham ut fra tunellen. Føreren på nr. 365 oppdaget det samme bare sekunder før sammenstøtet. Nr. 182 kom fra ulykken mer eller mindre uten personskader, antagelig fordi det hadde størst fart av de to togene.
Etterspillet
Tre personer på nr. 182, samt Peter Wiig, ble stilt for retten etter ulykken, men ble i hovedsak frikjent. Mange ville vite hvordan så mange prominente personer kunne være om bord i ett og samme tog, og hvorfor toget ikke gikk et kvarter senere, som i utgangspunktet planlagt.
Mange av de overlevende var Stortingsrepresentanter, og de hadde ingen problemer med å bevilge penger til forbedringer i jernbanens sikkerhetsreglement og rutiner over hele landet etter ulykken. I 1926 ble et forbedret sikkerhetssystem satt i drift på Marienborg, slik at Nidareidulykken aldri skulle skje igjen.
De fleste passasjerene på toget var godt forsikret, og hevet forsikringspremier fra sine respektive forsikringsbyrå. I kjølvannet av ulykken ble NSB dømt til å erstatte byråenes utgifter. De omkomnes etterlatte ble av Stortinget tilkjent en årlig tilleggspensjon fra statskassen på 3000 kroner.
NORSKE TOGULYKKER GJENNOM TIDENE
I løpet av de siste 100 årene har nesten 250 mennesker mistet livet i togulykker i Norge.
Her er noen av de verste og dødeligste.
Åsta-ulykken
4. januar 2000 kolliderte to tog ved Åsta stasjon sør for Rena i Østerdalen. Sammenstøtet og den påfølgende brannen tok livet av 19 mennesker, og omtales som en av norgeshistoriens verste togulykker.
Klokken 07.45 forlater et togsett med lokomotiv og tre vogner Trondheim Sentralstasjon med kurs mot Hamar. Turen går som normalt, tross en liten forsinkelse underveis. Det sørgående toget innhenter mesteparten av den tapte tiden, og forlater Rena stasjon på grønt lys klokken 13.07, sju minutter forsinket. Om bord i toget sitter 75 mennesker – mange av dem på vei hjem og til studier etter endt juleferie.
På kollisjonskurs
Klokken 12.30 forlater et annet vognsett med motorvogn og styrevogn Hamar stasjon, i nordgående retning mot Rena. Ved Rudstad stasjon plukker toget opp én passasjer, og forlater perrongen klokken 13.07 med 11 personer om bord – samtidig som det sørgående toget forlater Rena, sannsynligvis uten å ha fått grønt lys.
I henhold til ruten skal det nordgående toget egentlig bli stående i ytterligere noen minutter for å vente på toget fra Trondheim.
Togledersentralen på Hamar har ansvaret for å overvåke trafikken på strekingene Hamar–Røros og den mer trafikkerte Hamar–Eidsvoll denne formiddagen. Grunnet mest trafikk konsentrerer vakthavende togleder seg om sistnevnte strekning. Det er ikke installert lydalarm for når to tog er på kollisjonskurs på denne sentralen, men klokken 13.08, ett minutt etter at togene forlot Rena og Rudstad, står det V2 – VEKSELKONTROLL MANGLER RUDSTAD – i rød skrift nederst på skjermen. Først tre minutter senere blir toglederen oppmerksom på meldingen.
Det er ikke installert hverken automatisk togstopp eller togradio på strekningen. De må stole på mobiltelefonen. Lokomotivføreren på det nordgående toget og konduktøren på det sørgående, hadde begge meldt inn sitt mobilnummer til togleder på en tidligere vakt. Nå leter vakthavende togleder febrilsk etter numrene, men de er ikke notert på riktig liste. Toglederen får tak i et nummer, ringer, og kommer til et helt annet tog. Da vakthavende togleder skjønner hva som kommer til å skje, får han ikke kontakt med noen av togene.
Bedøvet i døden
Klokken 13.12 er katastrofen et faktum. Togene frontkolliderer ved Åsta, motorvognen i det nordgående toget blir totalt ødelagt, mens styrevognen får mindre skader og blir stående på sporet. Lokomotivet i det sørgående toget får store skader i fronten og velter. Den første vognen blir kraftig bøyd og sporer av. Også den neste vognen sporer av, men blir stående i sporet. Den siste vognen blir stående på sporet.
Det oppstår umiddelbart etter sammenstøtet en kraftig og eksplosjonsartet brann i området ved lokomotivet og restene av motorvognen, og noen minutter senere også i den første vognen. Brannen sprer seg etter hvert også til de to siste vognene. Det oppstår et inferno i flammer, og de aller første som ankommer ulykkesstedet har senere fortalt om synet som møtte dem; et togsett i flammer og, 40-50 mennesker som virrer rundt og skriker om hjelp. For noen fastklemte passasjerer er alt håp ute. Helsepersonell gir dem morfin før de brenner i hjel.
Til VG noen dager etter ulykken beskrev overlege Ola Gjøra ved Sentralsykehuset i Hedmark hvordan en passasjer ble bedøvet inn i døden: «Varmen var så intens at personell med verneutstyr måtte gi tapt. Like før jeg kom til stedet, måtte de gi opp å redde en person de hadde hatt verbal kontakt med. Gjennom vinduet fikk de gitt smertestillende. Det var det beste de kunne gjøre».
Det omkom totalt 19 personer i sammenstøtet og brannen som fulgte. 67 personer overlevde ulykken.
Undersøkelseskommisjonen etter ulykken konkluderte med at ulykken fikk skje på grunn av grunnleggende mangler i sikkerhetstenkningen- og styringen i Jernbaneverket. Det mangelfulle sikkerhetsnivået ble hverken tilstrekkelig oppdaget eller fulgt opp. Dette ble ansett som en alvorlig systemfeil. Som direkte årsak til ulykken ble feil i signalanlegget eller menneskelig feil påpekt, og at ingen av disse teoriene kunne utelukkes. I dag er sikkerheten økt betraktelig, og Rørosbanen har blant annet både togradio og automatisk togkontroll.
Tretten-ulykken
Norgeshistoriens alvorligste togulykke i fredstid, den såkalte Tretten-ulykken, skjedde 22. februar 1975, da et hurtigtog fra Oslo og Dovreekspressen fra Trondheim kolliderte like nord for Tretten stasjon i Øyer kommune i Oppland. Årsaken til sammenstøtet var at nordgående tog feilaktig forlot Tretten stasjon, angivelig mot et stopp-signal.
Til sammen var det nesten 800 passasjerer i togene. Bare 200 meter før sammenstøtet fikk lokomotivførerne øye på hverandre, og kastet seg på bremsene. Begge førerne kastet seg ut av toget i siste liten, og berget livet. Verst gikk det utover de to fremste vognene i Dovreekspressen. Alle de omkomne satt i disse vognene. De som så ulykkesstedet har sagt at alt var knust der de omkomne satt, og at det var et under at noen overlevde.
27 personer døde og 25 ble såret. Sju av de omkomne var barn.
Jørstadelv-sabotasjen
Jørstadelv-sabotasjen var en sabotasjeaksjon med påfølgende togulykke som skjedde den 13. januar 1945 ved Jørstad i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Ingen andre togulykker har krevd flere menneskeliv i Norge.
Den norske sabotasjegruppen WOODLARK fra Kompani Linge gjennomførte aksjonen. Gruppen hadde som mål å sabotere jernbanen slik at tyskerne ikke fikk transportert tropper via land. Jernbanebroen over Jørstadelva ble valgt. Et tog ankom broen seks timer etter sprengningen, ukjent med sabotasjen, og toget kjørte ut i elva.
Ulykken var den siste av 12 jernbaneulykker i løpet av andre verdenskrig. 78 tyske soldater og to norske jernbaneansatte omkom i ulykken. Omtrent 100 personer ble skadet. I tillegg omkom én nordmann under opprydningsarbeidet.
Kilder: Statens havarikommisjon for transport, VG, Dagbladet, NRK, Wikipedia.
