Monsterbunkeren som skjulte Hitlers terrorvåpen

Allerede under første verdenskrig utviklet tyskerne langdistansevåpen for terrorbruk. Den såkalte «Pariskanonen» bombarderte den franske hoved­staden fra så lang avstand at jord­rotasjonen påvirket hvor granat­ene slo ned. Formålet var ikke militært, men kun å ødelegge parisernes moral.

Oberstløytnant Karl Becker hadde vært involvert i utviklingen av denne kanonen, og betraktet raketter som en mer avansert form for langdistanse-artilleri. Den tyske hæren besluttet på slutten av 30-tallet å sponse Beckers rakettforskning. For å holde hæren og finansene på kroken, lovet Walter Dornberger, en talentfull forsker i Beckers stab, et missil som kunne frakte en ti ganger så stor nyttelast som Pariskanonen dobbelt så langt. Hvilket betød at missilet skulle ta med ett tonn død og ødeleggelse over en strekning på 270 kilometer.

Med dette hadde Dornberger blitt fødselshjelper – og sjef – for det like banebrytende som senere beryktede tyske V-2-programmet.

Livsfarlige forsøk

Da krigen kom, var det nye rakettvåpenet – med betegnelsen A-4 – ennå på prøvestadiet. Dornberger og hans høyre hånd, Wernher von Braun, fortvilte over en rekke spektakulære og livsfarlige fiaskoer på testfeltet Peene-münde. Under en oppskytning eksploderte motorens brennkammer og omsluttet hele området i en gigantisk ildkule. En annen rakett styrtet ukontrollert på den nærliggende flyplassen Carlshagen der flere Luftwaffe-fly ble truffet og pulverisert.

– Den tok oss et halvt år å bygge, sa von Braun om den første raketten, – og et halvt sekund å ødelegge.

Likevel foretok en A-4 den første suksessfulle flighten den 3. oktober 1942.

– Denne dagen er den første i en ny æra for transport, sa Dornberger i en tale på Peenemünde samme dag – nemlig romfarts­æraen! I slutten av november samme år, godkjente Hitler en plan om å sette våpenet i masseproduksjon.

«Usårbare» bunkere

Noe av det mest kompliserte med å skyte opp en A-4-rakett (her­etter benevnt med det mer kjente navnet V-2), var tilførselen av flytende oksygen, en komponent i drivstoffet. Flytende oksygen var kun tilgjengelig i små kvanta, og fordampet hvis det ble fraktet over store avstander.

Det virket derfor logisk å bygge store bunkere som kombinerte produksjon av flytende oksygen med rakettoppskytningsramper.

Dornberger – og mange med ham – var imidlertid svært skeptiske til dette. De mente slike anlegg ville tiltrekke seg alliert oppmerksomhet, og påfølgende luftangrep. Til tross for motstand fra hæren, godkjente Hitler bunker-alternativet i mars 1943. Da Dornberger i et møte med Hitler noen måneder senere gjentok sitt syn, at mobile utskytningsramper virket mindre sårbare for bombing, fikk han en skyllebøtte av Der Führer. Hitler var nemlig av stikk motsatt oppfatning: De mobile utskytningsrampene ville være utsatt for bombing, mens store bunkere, som de tyskerne hadde bygget for å beskytte ubåtene sine i Frankrike og Norge, var praktisk talt «usårbare».

– Hver bombe som slippes på dem, bjeffet Hitler, – er én mindre mot Tyskland!

Det var duket for byggingen av gigantbunkeren i Éperleques-­skogen nær Watten i nord-Frankrike.

Enormt byggeprosjekt

Å fatte størrelsen på Watten-bunkeren uten å ha sett den, er vanskelig. Kolossen er 92 meter lang, 28 meter høy og stikker seks meter ned i bakken. Det er brukt mer enn en tredjedel så mye betong som senere måtte til for å reise verdens høyeste bygg, den 160-etasjers skyskraperen Burj Khalifa i Dubai.

– Taket, beordret Hitlers rustningsminister Albert Speer, – må være av 5 meter tykk, stålforsterket betong, og veggene 3,5 meter.

Noen av veggene er dobbelt så tykke som Speers forordning tilsa, altså hele 7 meter. I august 1943 slet 6 000 tvangsarbeidere fra den halvmilitære Organisation Todt døgnet rundt under umenneskelige forhold med å lage det gigantiske anlegget. Watten-bunkeren besto av tre hoveddeler: en fabrikkdel, som skulle lage flytende oksygen. En jernbanestasjon, som skulle ta imot rakettdelene, og var forbundet med Calais-Saint-Omer-linjen via Watten. Og til sist et eget elektrisitetsverk, for å være mest mulig selvforsynt og sikre seg mot strømbrudd i hovednettet.

Et stort Würzburg-radaranlegg tre mils vei unna, skulle holde øye med rakettbanene og hjelpe til med ildledningen når oppskytningene kom i gang. Man tenkte at lagringskapasiteten i Watten-bunkeren skulle være 108 V-2-raketter, og oppskytningskapasiteten 36 raketter pr dag.

Alliert interesse

Tyskerne hadde gitt bunkeren kodenavnet «Kraftwerk Nord West», men da de allierte oppdaget byggearbeidene på rekognoseringsbilder allerede i mai 1943, lot de seg ikke lure. Skjønt, de ante slett ikke hva de hadde oppdaget, men følte seg sikre på at dette var en del av et hemmelig våpenprogram.

Bygningen lå for langt inne i landet til å være en del av Atlanterhavsvollen, og motstandsbevegelsen i Polen hadde videreformidlet historier fra tvangsarbeidere som deltok i anleggsarbeid på rakettbasen i Peenemünde. Lord Cherwell, Churchills vitenskapelige rådgiver, uttalte: – Hvis det er verdt bryet for fienden å konstruere alt dette, så er det verdt bryet for oss å ødelegge det! Byggearbeidene fortsatte, men på lånt tid.

Bombene faller

Da de allierte endelig angrep, var det med djevelsk utspekulert timing. Etter råd fra entreprenører, ventet de til tyskerne hadde helt en særlig stor mengde støp i forskalingene, men før betongen tørket. 27. august 1943 gikk 187 B-17 Flying Fortress fra amerikanernes 8th Air Force på vingene og angrep Watten-bunkeren. Særlig den overbygde togstasjonen på nordsiden ble rammet av bombene, og effekten var ødeleggende.

– Da betongen stivnet etter noen dager, var stasjonen redningsløst fortapt, konkluderte Dornberger nedslått.

De allierte hadde prøvd å unngå sivile tap ved å bombe mellom to skift, men tyskerne hadde endret rutiner akkurat denne dagen for å oppfylle dagskvoten, og hundrevis av slavearbeidere ble drept. Organisation Todt fastslo at bunkeren umulig kunne ferdigstilles slik den var planlagt. I stedet tok de fatt på å bygge en mindre bunker kun for produksjon av flytende oksygen, ved hjelp av veggene som ennå sto.

En enestående, ny konstruksjonsteknikk ble klekket ut, der
et tak på 3 000 tonn ble støpt på bakkeplan, før det ble heist opp ved hjelp av hydrauliske jekker. På den måten mente tyskerne at alt under «skilpaddeskallet» praktisk talt var usårlig mot luft­angrep. Dette skulle vise seg å være feil, men utrolig nok sto den nye bunkeren ferdig i januar 1944, tross gjentatt bombing.

Hitlers verste kvinnelige fangevokter og bøddel

Vakker, sadistisk og herskerinne over liv og død: Også kvinner jobbet som SS-fangevoktere i nazistenes dødsleirer. Irma Grese fikk ry som den verste.

Operasjon «Crossbow»

De tyske V-2-rakettene som var planlagt skutt ut fra Watten, synliggjorde den rivende teknologiske utviklingen under krigen, men de alliertes forsøk på å knuse den samme bunkeren, viste at de også var langt framme, bare på andre områder.

Barnes Wallis hadde konstruert den 6 tonn tunge «Tallboy». Dette var en såkalt «jordskjelvbombe», som ved å trenge dypt ned i bakken og eksplodere der, forårsaket enorm strukturell skade på nærliggende bygninger eller konstruksjoner, fordi sjokkbølger fraktes mye bedre gjennom jord enn gjennom luft. Bare Lancaster-fly hadde store nok bomberom til å frakte en «Tallboy». (29 «Tallboys» gjorde det for øvrig av med slagskipet «Tirpitz» utenfor Tromsø i november 1944.)

I juni 1944 landet en «Tallboy» nesten 50 meter fra Watten-bunkeren, men skadet bygget likevel. En måned senere, tok en annen bombe med seg deler av taket. Den samme bombetypen satte «La Coupole» («Kuppelen») ut av spill, en kjempestor, UFO-liknende betongstruktur 15 kilometer sydøst for Watten-bunkeren; også den beregnet på utskytning av V-2-raketter.

De allierte laget dessuten droner av utrangerte B-17-bombere, som de lastet med 15 tonn sprengstoff og prøvde å fjernstyre. Dette prosjektet – med kodenavnet «Aphrodite» – ble brukt mot Watten-bunkeren, men med vesentlig mindre hell. Det ble oppgitt etter at Joseph Kennedy, den fremtidige presidentens storebror, ble sprengt i fillebiter før han rakk å hoppe ut i fallskjerm fra sin B-17-drone.

18. juli 1944 besluttet Hitler å skrinlegge planene om å skyte opp raketter fra Watten. Da hadde de lokale tyske troppene allerede gitt bunkeren det ironiske kodenavnet «Betongklumpen». Produksjonsutstyret for flytende oksygen ble flyttet til de underjordiske tunnelene «Mittelwerk» i Tyskland, der allierte flyangrep ikke representerte noen trussel.

La Coupole 

Også omtalt som Coupole d’Helfaut-Wizernes. Originalt tysk kodenavn; Bauvorhaben 21 eller Schotterwerk Nordwest. Domen på den enorme bunkeren har en diameter på 71 meter og består av fem meter tykk betong. Den veier anslagsvis 55 000 tonn. Under domen er det gravd ut nær syv kilometer med tunneler. La Coupole ligger rundt 15 kilometer sydøst for Watten-bunkeren, og ble bygget mellom 1943 og 1944 for V-2-raketter som skulle ramme London og Sør-England. Det finnes et moderne museum på stedet som ble åpnet i 1997.

Mobile utskytningsramper

Sønderbombingen av Watten-bunkeren og «La Coupole» fikk tyskerne til å vende seg mot Dornbergers opprinnelig foretrukne plan, nemlig mobile utskytningsramper. Dornberger hadde hatt rett og Hitler tatt feil.

Oppsiktsvekkende nok sa likevel Hitler i oktober 1944 at «det bare var to mennesker han hadde måttet unnskylde seg for i hele sitt liv». En av disse personene var Dornberger, som Hitler ikke riktig hadde hatt tro på. Den andre var feltmarskalk von Brauchitsch, som også hadde forsøkt å overbevise Hitler om verdien av Dornbergers rakettprogram.

Hitler trodde «idiot»-våpnene skulle vinne krigen for han

Noen av verdens desidert skarpeste hoder jobbet i Tyskland under andre verdenskrig, og innen romfart, flyfart og krigsteknologi gjorde utviklingen store hopp mellom 1940 og 1945. Imidlertid var det ikke alle ideer som var like gode.

Bomberegnet under operasjon «Crossbow» satte en stopper for de gigantomane – og militært sett helt uviktige – planene om rakettoppskytninger fra Watten; uten at de allierte den gangen visste hva de siktet på. Det fant de ikke ut før etter at bunkeren var erobret av canadiske styrker 4. september 1944.

Selv om de store utskytningsstedene for V-2-rakettene hadde blitt ødelagt, fantes det fremdeles planer om å lage tre bunkere til vest i Tyskland. Hæren hadde imidlertid sett de store fordelene ved V-1s mobile utskytningsramper, og derfor ble alle utskytningene av V-2 i 1944-1945 foretatt fra slike, gjerne på øde skogsveier.

De mobile utskytningene krevde en hærskare av soldater, tankbiler, en stor «Meillerwagen»-tilhenger til raketten og fire til seks timer på å gjennomføres, men de var ekstremt mye vanskeligere for allierte flygere å oppdage og treffe enn den gigantiske Watten-bunkeren.

Et feilslått våpen

De mobile oppskytningene var en suksess – bare én eneste «Meillerwagen» i aksjon ble tatt på fersken av amerikanske jagerfly – men som våpen betraktet, var V-2 en flopp. Det første ballistiske missilet brukt i krig, kostet Tyskland enorme ressurser uten å påvirke resultatet av konflikten. Kostnaden ved å utvikle V-2 er omdiskutert, men man regner med at det kostet minst like mye som det amerikanske atomvåpenprogrammet.

Ironisk nok ble langt flere slavearbeidere drept da de laget rakettene – inkludert sivile i Tyskland og Holland, der defekte missiler falt ned – enn tapstallene fra nedslag som traff alliert territorium. V-2 var dessuten kun et terrorvåpen uten militær betydning. Den største katastrofen forårsaket av en V-2, skjedde 16. desember 1944, da en kino i Antwerpen ble truffet, noe som drepte 561 og såret ytterligere 291 mennesker. Den eneste gangen V-2 ble brukt mot et militært mål, var da 11 missiler ble avfyrt mot Ludendorff-broen over Rhinen ved Remagen, en bro amerikanerne nettopp hadde erobret.

Og ingen V-2-raketter ble noen gang avfyrt fra gigantfestninger som Watten-bunkeren eller «La Coupole». Likevel innvarslet V-2 og bunkerne deres Den kalde krigen. Særlig «La Coupole» betraktes som den tidligste forløperen til underjordiske rakettsiloer som fremdeles eksisterer.

Og eksistere vil gigantbunkerne i nord-Frankrike fortsette å gjøre. Til evig tid.

Verdt et besøk

I våre dager er ikke Watten-bunkeren noe du snubler over uten å lete etter den, tross størrelsen.

Den ligger bortgjemt i en skog, en halvtimes kjøretur sydøst for Calais. Skilt i området peker mot «Blockhaus d’Éperlecques», som franskmennene kaller anlegget.

Etter å ha parkert bilen – du kommer deg ikke hit på annet vis – går turen forbi slavearbeidernes usle, rekonstruerte brakker. Så slynger stien seg inn i skogen, der nå tilvokste, men fremdeles tydelige bombekratere, viser at du nærmer deg.

Selve bunkeren kommer brått på, etter en slyng på stien. Den er stor nesten hinsides fatteevne, og slett ingen ruin. Bare jernbanestasjonen på nordsiden er en forvridd masse av knust betong.

Hovedbygningen har kun noen arr her og der, etter «Tallboys» eller andre store bomber som har funnet sitt mål. Så sent som i 2009 ble en bombe trukket ut av taket på bunkeren og desarmert av det franske forsvaret.

Det går an å gå inn, der det lukter kjeller. Det er noen få utstilte objekter og en filmfremvisning. Likevel er det fra utsiden Watten-bunkeren gjør inntrykk.

Den er et kolossalt monument over et terrorvåpen som skulle tvinge England i kne. Like umulig å fjerne som ubåtbunkerne Dora i Trondheim og Bruno i Bergen. Noen har beregnet at man kan bygge 435 London Hilton-hoteller for den samme mengden betong som er brukt her i Éperlecques-skogen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 06 2019