Kato (66) sov med skjeletter ved senga

Kato Stokkan har vært i slåsskamp i en politistasjon, forhørt massemordere, og jaktet soldater som drepte en gjeter på appelsinslang.

Bli med på innsiden av forhørsrom og fengsler når den tidligere FN-politimannen og Kripos-etterforskeren for første gang snakker ut om sitt spektakulære karriereløp.

Stjal brunost i Afrika

I dag er Stokkan sin egen sjef, med base i et bortgjemt næringsbygg på Ryen i Oslo.

Her leder han Navigare Security, som tar på seg et bredt spekter av sikkerhetsoppdrag; og Sikkerhetsakademiet, som holder kurs i konfliktløsning og selvforsvar.

66-åringen er i dag landkrabbe, men egentlig er han sjømann.

Allerede da han var 16 år dro Stokkan til sjøs som aspirant og havnet på skipet MS Fernland som gikk mellom Brasil og Vestafrika.

– En dag i Liberia kom en hvit mann og to svarte damer padlende nedover elva vi lå ved. Mannen kom bort og spurte om vi hadde brunost og såpe.

– Jeg stjal brunost og en kasse med Lux såpe hos stuarten på skipet, og det ble et jævlig bråk. Jeg har tenkt mye på hvordan det gikk med ham etterpå, for borgerkrigen kom jo til Liberia.

Tilbake i Norge utdannet Stokkan seg til politi, og etter noen år i Oslo-politiet tok han fatt på en karriere innen FN-politi med oppdrag i en rekke ustabile land.

Blant annet jobbet han som FN-politi i Namibia med såkalte «buskmenn» som hadde eksepsjonelle ferdigheter innen sporing.

De hjalp Stokkan med å finne infiltratører som passerte grensen ulovlig. I denne perioden sov han mye ute i naturen.

- Buskmennene kunne se på et spor i sanden hvor gammelt det var, hva slags type person som hadde gått der, hva slags fottøy han hadde, og om han bar våpen, forteller Stokkan.

Les også: – Krigshyttene du kan gå inn i

Drept på appelsinslang

Korrupsjon og kaos fikk Stokkan oppleve en god del av som FN-politi i El Salvador, i 1992-93.

Selv om El Salvador politisk har vært ganske stabilt etter borgerkrigen endte i 1992, regnes landet som et av de farligste i Latin-Amerika.

Utenfor hovedstaden San Salvador hadde Stokkan ansvaret for regionen Puerto La Libertad, der det var en stor finca, en slags bondegård, eid av faren til den daværende presidenten i El Salvador.

– Han hadde vakter som egentlig var militære, men som red rundt på hester og passet på gården.

To gjetergutter klatrer over gjerdet og stjeler noen appelsiner.

Vaktene kommer og guttene løper. Den ene gutten blir skutt i ryggen inne på gården. Den andre blir skutt på utsiden, men overlever og blir tatt med til sykehuset.

Stokkan og det lokale politiet avhører gutten og bygger opp en sak mot vaktene som skjøt. Men så kommer det en ordre fra «høyere hold» som medfører at saken legges død.

– Jeg spør hvor dokumentene er, men det er det ingen som vet. Den stakkars sersjanten som hjalp oss med etterforskningen ble overført til en grensepost langt unna, forteller Stokkan.

Les også: Kjørte 70 dager med død kvinne i bagasjerommet

Etterforsket rituelle drap

20 år etter episoden med den stjålne brunosten vendte Stokkan tilbake til Liberia.

To blodige borgerkriger hadde kostet flere hundre tusen menneskeliv i det lille afrikanske landet rett ved ekvator. I september 2003 rykket FNs politistyrke inn.

Stokkan var i 1,5 år UNMIL-sjef for Alvorlig kriminalitet og etterforsket rituelle drap med et eget team som samlet dokumentasjon og tok bilder.

– Jeg etterforsket i samarbeid med lokalt politi et massedrap i fylket River Gee, sørøst i Liberia. Vi fant skjeletter og sandaler, sier Stokkan

– Noen av de drepte var barn som var skutt i ryggen. Jeg hadde ikke noe sted å gjøre av skjelettrestene, og måtte evakuere en del av det.

– Jeg tok med likene inn til hovedstaden i bilen, men jeg hadde ikke fått noen kontainer å ha dem i, så jeg la likene på rommet mitt ved siden av senga. Jeg hadde hodeskaller og beinrester liggende der, sier Stokkan.

– Dette lå i en pose?

– Nei, da får man forråtningsprosess. De må ligge åpent. Etter hvert fikk jeg en egnet kontainer til å ha skjelettene i.

– Kollegene mine lurte litt når de kom inn på rommet mitt, sier Stokkan.

Les også: Verdens tøffeste krigere

Helikopter med veikart

Stokkan jobbet under Mark Kroeker, sjef for FN-politiet i Liberia og tidligere visepolitimester i Los Angeles. Nå skulle de trene opp og reformere politiet i det krigsherjede landet nærmest fra scratch.

– Da vi kom ned i arresten for første gang og så alle menneskene som lå i arresten, all dritten i midten, det gjorde inntrykk, sier Stokkan.

– Vi reiste mye rundt i hele landet og etterforsket drap. Fremkomstmiddelet var ofte russiske helikoptre med russiske piloter som fløy på veikart.

Beordret til å glemme massakre

En av sakene på Stokkans bord var massakren i River Gee, på grensen til Elfenbenskysten, der trolig over 200 mennesker var drept. Han fikk med seg Kroeker og oppsøkte en høyesterettsdommer i Monrovia.

– Høyesterettsdommeren sa at «Vi glemmer den massakren der. Noen politikere som er aktuelle i fremtiden til Liberia er involvert, så den vil jeg ikke at du skal gjøre noe med». Det gikk voldsomt inn på oss at vi ikke skulle få lov til å etterforske og gi de folkene rettferdighet.

– Du tenkte ikke på å ta saken på egenhånd?

– Det verste var at jeg hadde allerede gjort det. Jeg hadde fått arrestert en av gjerningsmennene. Da vi hadde ham på en lastebil kom mobben og skulle drepe ham. Nå satt han i fengsel, men jeg måtte sende bud dit om at han skulle settes fri.

– Jeg hadde flere korrupsjonssaker på bordet mitt i Liberia hvor riksadvokaten var involvert, sier Stokkan.

Ifølge Mark Kroeker gjorde Stokkan en glimrende jobb i FN-politiet, og foreslo ved ankomst til Liberia umiddelbart hvordan krigsforbrytelser skulle etterforskes og politiet gjenoppbygges.

– Det liberianske politiet hadde dyp respekt for Kato fordi han ga dem tydelige råd når de trengte, og ikke aksepterte svada.

Les også (+) Femlingene ble kalt mirakelbabyer da de ble født, men livet deres skulle bli svært tragisk

– Da Kato startet etterforskningen mot massakren i River Gee oppfordret jeg ham til å fortsette. Men det stemmer at Høyesterett i Liberia ikke ville følge opp saken. De ønsket at den skulle fordufte i fortiden, skriver Kroeker i en epost til klikk.no.

Justisdepartmentet i Liberia har ikke besvart en henvendelse om kommentar.

Nervøse piloter

Stokkan forteller om da han skulle etterforske drap ved den liberianske byen Harper på grensen til Elfenbenskysten, hadde de russiske helikopterpilotene rotet litt.

– Plutselig kommer det tre pickuper med svært aggressive geriljasoldater med AK-47, som egentlig skulle vært avvæpnet.

– Vi kan ikke fly med en gang for dette er i regntiden og de må ordne helikopteret. Et sånt helikopter falt ned senere, og alle ombord omkom.

Soldatene vifter med våpen og skriker. Stokkan skjønner at de er påvirket av et eller annet.

Nå er livvaktene fra Nepal omtrent like nervøse som de russiske pilotene.

– Jeg er redd. Situasjon er kritisk og skummel. En del av dem er svære og jeg ser villskapen i øynene deres. Men jeg greide å komme i snakk med lederen deres som sa at det er en hvit i Harper. Jeg har alltid med meg dollar, så jeg slenger noen dollar på dashbordet på bilen og så sier «Kjør meg til den hvite mannen».

Snart kommer de til en høyde med et stort hus. I huset sitter en hvit fyr som jobber i Dansk flyktningehjælp.

– Jeg fortalte om truslene og at nepalsoldatene var nervøse. Det viste seg at han lønnet mange av disse folkene 1 dollar om dagen. Vi satt og pratet og drakk whisky. Jeg i full uniform. Dansken ble med tilbake til helikopteret og roet ned situasjonen.

En annen gang Stokkan fikk våpen rettet mot seg i Liberia var under et oppdrag for å rydde vekk våpen fra politistasjoner

– Jeg hadde med to svarte kolleger og vi kom inn på en politistasjon. Vi fant RPGer og AK-47. Politiet nektet å gi fra seg våpnene og begynte i stedet å true oss. Hvis vi ikke gikk nå skulle vi bli skutt, sa de.

– Den ene kollegaen min sa til de som truet oss: «Skyt meg først. Jeg er deres overordnede». Han var oberstløytnant i politiet. En fin fyr. Så var det mye skriking og tilslutt ga de fra seg våpnene sine. Sånn greide vi å avvæpne hele politiet i Liberia.

– Nå får vi grisebank

Senere sirklet Stokkan seg inn på en korrupt politimester i Liberia som var lønnet av FN, og beskriver det som en farefull etterforskning.

– En dag hadde jeg nok bevis mot hans nestkommanderende. Jeg hadde vitnebevis på at folk som satt inne for drap hadde blitt sluppet ut av fengsel. Men da vi skulle konfrontere ham ble vi angrepet av politifolkene. Sikkerhetsvaktene mine fra Nepal stakk av.

Imidlertid hadde Stokkan med seg en afroamerikansk etterforsker fra New York som hadde vært på det amerikanske brytelandslaget.

– Vi slåss oss inn i et rom og greide å komme oss ut. Vi fikk litt bank. Vi hadde heldigvis tatt fra dem våpnene, men de hadde køller som de slo oss med.

Stokkans folk hadde kjøpt inn et aggregat de skulle ha på politistasjonen. Men så kjøpte de ett til, og det fant de aldri. Noen hadde gitt aggregatet til en elskerinne.

– Vi fant aggregatet. Justisministeren og jeg dro for å se på aggregatet. Da kom det to politipickup'er med maskerte folk bakpå. Da tenkte jeg at nå får vi grisebank.

– Men justisministeren rev av masken til en av de som sto nærmest, og skjelte ham ut på en stammedialekt. Senere sto det i avisen om den hvite Mark Kroeker som hadde kommet for å redde verden med sin «hvite lakei», Kato Stokkan.

Les også: Er dette Norges skumleste bygning?

– Ansvarlig for 16.000 drap

Foruten risikofylte FN-oppdrag i en rekke land, har Stokkan jobbet i Kripos-avdelingen Særskilte internasjonale forbrytelser.

Etterforskning Kripos-teamet gjorde i Rwanda, bidro til at Sadi Bugingo i Borgarting lagmannsrett ble dømt til 21 års fengsel for medvirkning til drap på over 2000 tutsier.

Bugingo-saken er en av de mest omfattende sakene i det norske rettssystemet noensinne.

I 2005 begynte Stokkan å ettforske Bugingo, en hutu fra Rwanda, men bosatt i Bergen.

– Jeg hadde ikke fått etterforskningsordre, så dette var litt på kanten. Men jeg begynte avhøret og fikk verdifull informasjon.

Stokkan jobbet med saken til han sluttet i Kripos i 2011, 57 år gammel, som er den vanlige pensjonsalderen i Kripos.

Les også: Den norske sydhavsdrømmen endte i sult, drukning og død

I Rwanda var han primært i Kibungo, på grensen til Burundi, og i Economat, der det hadde vært en massakre på rundt 2000 tutsier.

Stokkan hadde lange avhør med en av de hovedansvarlige for drapene, hutuen Emmanuel «Cyasa» Habimana, som skal ha vært ansvarlig for over 16.000 drap. Cyasa satt i fengsel på livstidsstraff.

Stokkan avhørte Cyasa i flere uker, sammen med en kollega fra Kripos og en tolk. Det ble et avhør på rundt 120 sider.

– Det var på en lokal forhørsrettsdomstol. Ganske kummerlige forhold. Han la alle kortene på bordet og fortalte hele historien om hvordan massakrene ble utført.

– Det gjorde at vi kunne linke vår mann, Sadi Bugingo, inn i den saken.

– Sa Cyasa hvorfor han hadde drept så mange?

– Ja, han fortalte at de måtte renske opp kakerlakkene. Det er litt som i 2. verdenskrig med tyskerne og jødene. Tutsiene fikk skylden for alt.

Stokkan sier at nedslaktingen var en politisk doktrine.

– De ble oppildnet til å gjøre det. Når man umenneskeliggjør noen, gjør man nesten samfunnet en tjeneste ved å drepe dem. Det var grusomt.

– Prøvde du å bli venner med Cyasa?

-Nei. Hos Kripos lærte jeg noe som heter Kreativ-metoden. Det er å få folk til å åpne seg. Du begynner å prate generelt, skape tillit. Men hvis han sier «Jeg har ikke sett kona mi på lenge, kan jeg treffe henne i fengselet?» Da sier ja.

Les også: Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater

Gift for tredje gang

Men livet som forbryterjeger har også hatt kostnader både for Stokkans egen helse, som for eksempel sykdommen malaria, og for familielivet hjemme i Norge.

– Du har vært mange steder i verden, og utført mange farlige oppdrag. Hvordan har du klart å kombinere det med familieliv?

– Det har ikke gått så bra. Jeg er gift for tredje gang. Jeg har unger her og der.

– Er det på grunn av jobben?

– Tja. Jeg må nok si at det er på grunn av personligheten min. Jeg skal ikke si at det er på grunn av jobben. Det er å dekke seg bak en mur. Det er feigt. Det er nok på grunn av personligheten min. Men den er jo skapt av det livet jeg har levd.

Den utrolige historien om da flygale Arne (21) stjal et jagerfly

Væpnet til tennene: Slik utstyres Norges beste soldater