beintøffe forhold

Her bodde det mennesker i 2000 år – én dag forsvant alle

Et sted ingen kunne tro at noen kunne bo.

FRAFLYTTET: Et bilde viser den fraflyttede landsbyen Village Bay i øygruppa St. Kilda. Mennesker skal ha overlevd de harde værforholdene i over 2000 år før de ble evakuert i 1930 av skotske myndigheter. Øya er i dag uten fastboende.
FRAFLYTTET: Et bilde viser den fraflyttede landsbyen Village Bay i øygruppa St. Kilda. Mennesker skal ha overlevd de harde værforholdene i over 2000 år før de ble evakuert i 1930 av skotske myndigheter. Øya er i dag uten fastboende. Foto: (Wikimedia Commons)
Først publisert Sist oppdatert

Om TV-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» noen sinne skulle gå tom for innspillingssteder, kan Skottland være et sted å lage en oppfølger.

Stupbratte klipper, hardt vær og en daglig kamp for å overleve er noen av nøkkelordene for våre naboer over sjøen.

Spesielt et sted var i mange år det blant det hardeste områdene man kunne bosette seg - helt til det en dag var slutt.

Tøffeste av de tøffe

St. Kilda er navnet på øygruppen der kun de tøffeste av de tøffe turte å gjøre et forsøk på å starte hva som kunne ligne et normalt liv.

Isolert mesteparten av tiden fra Skottland, var det hovedsakelig å overleve det daglige livet som sto i fokus for beboerne på øyagruppa. Steinhus ble bygget på den største øya, Hirta, i landsbyen Village Bay. Hver dag ble det avholdt et morgenmøte i landsbyen hvor alle voksne menn møtte opp. Her diskuterte man og delegerte dagens oppgaver.

Ifølge historikere skal det ikke ha vært noen fast leder på øya og alle som deltok på møte hadde rett til å komme med sine synspunkter.

Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over

MORGENMØTE: En gruppe med menn er med på det daglige «parlamentsmøtet» som ble holdt på gata i det vesle samfunnet. På dette møtet ble dagsorden satt og oppgaver for dagen ble fordelt. Bildet er tatt i cirka 1880.
MORGENMØTE: En gruppe med menn er med på det daglige «parlamentsmøtet» som ble holdt på gata i det vesle samfunnet. På dette møtet ble dagsorden satt og oppgaver for dagen ble fordelt. Bildet er tatt i cirka 1880. Foto: Hulton Archive/Getty Images

Forfatter og historiker T. Steel skrev i 1988 boken «Life and Death of St Kilda». Her skriver Steel at «det var ofte harde diskusjoner på disse møtene, men aldri var det noen diskusjoner som førte til langvarige disputter blant øyboerne». I øyas flere tusen år lange historie skal det aldri ha blitt registrert en alvorlig kriminell handling.

Les også: 20 utrolige, forlatte steder

For å overleve de tøffe forholdene isolert i Nord-Atlanteren var samarbeid viktig. Til tross for at øygruppen er omringet hav, var fiske ikke en del av hverdagsritualene til beboerne. De vanskelige værforholdene og stupbratte klippene på øya gjorde fisking til en utfordring.

Hovedsakelig besto kosten til de fastboende av øyas rike fugleliv, samt korn og poteter de klarte å dyrke. Også sau eksisterte på øya, men tilhørte eieren av øya, den skotske klanen MacLeod. Øyboerne betalte leie til klanen. Betalingen bestod som oftest av noe fra St. Kildas rike fugleliv. Spesielt fuglekjøtt og fjær fra fuglearter som havsule og havhest, var ettertraktet på «fastlandet».

HOVEDGATE: Et bilde viser «hovedgaten» i landsbyen Village Bay i 1886 på den største øya Hirta.
HOVEDGATE: Et bilde viser «hovedgaten» i landsbyen Village Bay i 1886 på den største øya Hirta. Foto: (Wikimedia Commons)
RESTAURERT: Deler av landsbyen har i etterkant blitt restaurert etter fraflyttingen på 1930-tallet.
RESTAURERT: Deler av landsbyen har i etterkant blitt restaurert etter fraflyttingen på 1930-tallet. Foto: (Wikimedia Commons)
ETTERTRAKTET: Havsule var en av fugleartene øybeboerne brukte til middagsmat, samt betale husleie. Spesielt fjærene var ettertraktet på fastlandet.
ETTERTRAKTET: Havsule var en av fugleartene øybeboerne brukte til middagsmat, samt betale husleie. Spesielt fjærene var ettertraktet på fastlandet. Foto: (Wikimedia Commons)
LAGER: Steinhus var de eneste konstruksjonene som klarte seg i de vardeharde forholdene på den skotske øya. Her et bilde av et lager hvor fugleegg, fjær og kjøtt ble oppbevart før det ble eksportert.
LAGER: Steinhus var de eneste konstruksjonene som klarte seg i de vardeharde forholdene på den skotske øya. Her et bilde av et lager hvor fugleegg, fjær og kjøtt ble oppbevart før det ble eksportert. Foto: (Wikimedia Commons)
HARDE FORHOLD: Livet på St. Kilda var ingen spøk. Øygruppa har noen av Storbritannias høyeste og bratteste klipper. Her et bilde av den 62 meter høye klippen Stac Levenish.
HARDE FORHOLD: Livet på St. Kilda var ingen spøk. Øygruppa har noen av Storbritannias høyeste og bratteste klipper. Her et bilde av den 62 meter høye klippen Stac Levenish. Foto: Picasa 2.0 (Wikimedia Commons)

Selv om man har funnet bevis på liv på øya så langt tilbake som bronsealderen, er de første skriftlige kildene på engelsk for kontakt med øya datert tilbake av 1300-tallet. Den første detaljerte rapporten om St. Kilda kom i 1549, signert presten Donald Munro. Han rapporterte at øyas befolkning var «fattige og enkle mennesker, med liten viten om religion».

Les også: Besøker du denne øya, blir du trolig drept

Milliardæren forsvant i løse luften – så gjorde en turgåer et funn
Pluss ikon
Milliardæren forsvant i løse luften – så gjorde en turgåer et funn

Gjennom årenes løp ble det oftere kontakt med Skottland, selv om kommunikasjon var vanskelig. Sjøveien til St. Kilda besto ofte av røff sjø, med bølger på opp til 12-15 meter. Lenge var øyboernes eneste form for kommunikasjonverktøy med omverden å fyre opp bål i håp om at passerende skip ville oppdaget det.

Utover 1800-tallet økte interaksjonen med omverden og St. Kildas fastboende ble mer og mer avhengige av import av mat og materiell for å overleve. I 1876 led øya av matmangel og i håp om å få raskere kontakt og hjelp fra verden lagde man et nytt kommunikasjonssystem som ble døpt «mailboat», «postbåt».

KOMMUNIKASJON: En variant av flaskepost ble oppfunnet av beboerne for å kommunisere med omverden. Oppfinnelsen ble kalt «mailboat», men var ikke veldig effektiv eller pålitelig. Her sender en beboer avgårde en beskjed.
KOMMUNIKASJON: En variant av flaskepost ble oppfunnet av beboerne for å kommunisere med omverden. Oppfinnelsen ble kalt «mailboat», men var ikke veldig effektiv eller pålitelig. Her sender en beboer avgårde en beskjed. Foto: (Wikimedia Commons)
UBEBODD: Øya Soay i øygruppa var aldri bebodd, men et yndig jaktmarked for sau og fugl. Her et bilde av øya i morgentåken.
UBEBODD: Øya Soay i øygruppa var aldri bebodd, men et yndig jaktmarked for sau og fugl. Her et bilde av øya i morgentåken. Foto: (Wikimedia Commons)

Øyas beboere ville skrive et brev som de plasserte i en flaske eller tinnboks. Tinnboksen ville så bli plassert i en treeske som igjen ble festet til en blåst opp saublære. Saublæren skulle fungere som en blåse og ble så kastet til sjøs i håp om å treffe land.

Dessverre var den sterke sjøen ofte uberegnelig, og mange av «postbåtene» ble senere funnet langs vestkysten av Norge.

TURISME: Utover 1800-tallet ble beboerne mer og mer avhengige av turisme og import. Endring i leveveien og mer interaksjon med omverden gjorde beboerne mindre selvstendige, mener historikerne. På slutten av 1800-talletog 1900-tallet var turisme en viktig næring. Her studerer turister en lokal kvinne i arbeid.
TURISME: Utover 1800-tallet ble beboerne mer og mer avhengige av turisme og import. Endring i leveveien og mer interaksjon med omverden gjorde beboerne mindre selvstendige, mener historikerne. På slutten av 1800-talletog 1900-tallet var turisme en viktig næring. Her studerer turister en lokal kvinne i arbeid. Foto: (northernlace.wordpress.com)
BEBOER: En eldre kvinne smiler til fotografen. Bildet er tatt en gang på slutten av 1800-tallet.
BEBOER: En eldre kvinne smiler til fotografen. Bildet er tatt en gang på slutten av 1800-tallet. Foto: (northernlace.wordpress.com)
VEST: St. Kilda ligger vest for Skottland, nord i Atlanterhavet. Den rød pilen markerer øygruppen.
VEST: St. Kilda ligger vest for Skottland, nord i Atlanterhavet. Den rød pilen markerer øygruppen. Foto: (Wikimedia Commons)

Utover 1900-tallet preget sykdommen og fraflytting øya. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble transport og handel med St.Kilda nedprioritert.

HUSARBEID: Mens mennene tok seg hovedsakelig av jakting på fugleegg, fjær og kjøtt, tok kvinnene av seg husarbeidet. Her er tre generasjoner av kvinnelige øybeboere samlet cirka 1880.
HUSARBEID: Mens mennene tok seg hovedsakelig av jakting på fugleegg, fjær og kjøtt, tok kvinnene av seg husarbeidet. Her er tre generasjoner av kvinnelige øybeboere samlet cirka 1880. Foto: Hulton Archive (Getty Images)
CLEIT: Midlertidige lager kjent som «cleit», ble bygget over de forskjellige øyene tilhørende St. Kilda. Dette ble jort slik at man kunne oppbevare verdifulle egg og fjær samtidig som man var ute på jakt.
CLEIT: Midlertidige lager kjent som «cleit», ble bygget over de forskjellige øyene tilhørende St. Kilda. Dette ble jort slik at man kunne oppbevare verdifulle egg og fjær samtidig som man var ute på jakt. Foto: (Wikimedia Commons)
FANTASTISK NATUR: St. Kilda er kjent for sin fantastiske natur. Her utsikt over den tidligere landsbyen Village Bay.
FANTASTISK NATUR: St. Kilda er kjent for sin fantastiske natur. Her utsikt over den tidligere landsbyen Village Bay. Foto: (Wikimedia Commons)

29. august, 1930 var det slutt for det lille øysamfunnet i de ytre Hebridene og de resterende 36 beboerne ble evakuert til fastlandet.

I dag er øya ubebodd, men brukes tidvis av det britiske militæret til øvelser. St. Kilda er også et yndig sted for ornitologer, grunnet det unike fuglelivet som finnes.

Øya står på UNESCOs verdensarvliste.

Den siste gjenlevende av innbyggerne på St Kilda, Rachel Johnson døde for øvrig i 2016, hun var da 93 år gammel, skrev The Guardian.

Norsk kulturarv

Norsk kulturarv har stått sterkt på flere av Hebridene som øygruppen utenfor vestkysten av Skottland heter.

  • Skotsk-gælisk blir ennå talt av en del av befolkningen, med en rekke norske låneord, skriver Store norske leksikon.
  • Fra slutten av 700-tallet ble øyene hjemsøkt av norske vikinger, og på 800-tallet innvandret mange nordmenn. Det store antall norrøne stedsnavn – man regner med at cirka 60 prosent av navnene på den største øya Skye og en enda høyere andel på de ytre øyene er norske – viser at den norrøne befolkning en gang har vært i flertall i alle fall på en del av øyene.
  • Nordmennene kalte Hebridene for Suðreyjar, de sørlige øyer (det vil si sør for Orknøyene).

(Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, National Geographic, Kilda.org.uk)

.