beintøffe forhold
Her bodde det mennesker i 2000 år – én dag forsvant alle
Et sted ingen kunne tro at noen kunne bo.
Om TV-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» noen sinne skulle gå tom for innspillingssteder, kan Skottland være et sted å lage en oppfølger.
Stupbratte klipper, hardt vær og en daglig kamp for å overleve er noen av nøkkelordene for våre naboer over sjøen.
Spesielt et sted var i mange år det blant det hardeste områdene man kunne bosette seg - helt til det en dag var slutt.
Tøffeste av de tøffe
St. Kilda er navnet på øygruppen der kun de tøffeste av de tøffe turte å gjøre et forsøk på å starte hva som kunne ligne et normalt liv.
Isolert mesteparten av tiden fra Skottland, var det hovedsakelig å overleve det daglige livet som sto i fokus for beboerne på øyagruppa. Steinhus ble bygget på den største øya, Hirta, i landsbyen Village Bay. Hver dag ble det avholdt et morgenmøte i landsbyen hvor alle voksne menn møtte opp. Her diskuterte man og delegerte dagens oppgaver.
Ifølge historikere skal det ikke ha vært noen fast leder på øya og alle som deltok på møte hadde rett til å komme med sine synspunkter.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over
Forfatter og historiker T. Steel skrev i 1988 boken «Life and Death of St Kilda». Her skriver Steel at «det var ofte harde diskusjoner på disse møtene, men aldri var det noen diskusjoner som førte til langvarige disputter blant øyboerne». I øyas flere tusen år lange historie skal det aldri ha blitt registrert en alvorlig kriminell handling.
Les også: 20 utrolige, forlatte steder
For å overleve de tøffe forholdene isolert i Nord-Atlanteren var samarbeid viktig. Til tross for at øygruppen er omringet hav, var fiske ikke en del av hverdagsritualene til beboerne. De vanskelige værforholdene og stupbratte klippene på øya gjorde fisking til en utfordring.
Hovedsakelig besto kosten til de fastboende av øyas rike fugleliv, samt korn og poteter de klarte å dyrke. Også sau eksisterte på øya, men tilhørte eieren av øya, den skotske klanen MacLeod. Øyboerne betalte leie til klanen. Betalingen bestod som oftest av noe fra St. Kildas rike fugleliv. Spesielt fuglekjøtt og fjær fra fuglearter som havsule og havhest, var ettertraktet på «fastlandet».
Selv om man har funnet bevis på liv på øya så langt tilbake som bronsealderen, er de første skriftlige kildene på engelsk for kontakt med øya datert tilbake av 1300-tallet. Den første detaljerte rapporten om St. Kilda kom i 1549, signert presten Donald Munro. Han rapporterte at øyas befolkning var «fattige og enkle mennesker, med liten viten om religion».
Les også: Besøker du denne øya, blir du trolig drept
Gjennom årenes løp ble det oftere kontakt med Skottland, selv om kommunikasjon var vanskelig. Sjøveien til St. Kilda besto ofte av røff sjø, med bølger på opp til 12-15 meter. Lenge var øyboernes eneste form for kommunikasjonverktøy med omverden å fyre opp bål i håp om at passerende skip ville oppdaget det.
Utover 1800-tallet økte interaksjonen med omverden og St. Kildas fastboende ble mer og mer avhengige av import av mat og materiell for å overleve. I 1876 led øya av matmangel og i håp om å få raskere kontakt og hjelp fra verden lagde man et nytt kommunikasjonssystem som ble døpt «mailboat», «postbåt».
Øyas beboere ville skrive et brev som de plasserte i en flaske eller tinnboks. Tinnboksen ville så bli plassert i en treeske som igjen ble festet til en blåst opp saublære. Saublæren skulle fungere som en blåse og ble så kastet til sjøs i håp om å treffe land.
Dessverre var den sterke sjøen ofte uberegnelig, og mange av «postbåtene» ble senere funnet langs vestkysten av Norge.
Utover 1900-tallet preget sykdommen og fraflytting øya. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble transport og handel med St.Kilda nedprioritert.
29. august, 1930 var det slutt for det lille øysamfunnet i de ytre Hebridene og de resterende 36 beboerne ble evakuert til fastlandet.
I dag er øya ubebodd, men brukes tidvis av det britiske militæret til øvelser. St. Kilda er også et yndig sted for ornitologer, grunnet det unike fuglelivet som finnes.
Øya står på UNESCOs verdensarvliste.
Den siste gjenlevende av innbyggerne på St Kilda, Rachel Johnson døde for øvrig i 2016, hun var da 93 år gammel, skrev The Guardian.
Norsk kulturarv
Norsk kulturarv har stått sterkt på flere av Hebridene som øygruppen utenfor vestkysten av Skottland heter.
- Skotsk-gælisk blir ennå talt av en del av befolkningen, med en rekke norske låneord, skriver Store norske leksikon.
- Fra slutten av 700-tallet ble øyene hjemsøkt av norske vikinger, og på 800-tallet innvandret mange nordmenn. Det store antall norrøne stedsnavn – man regner med at cirka 60 prosent av navnene på den største øya Skye og en enda høyere andel på de ytre øyene er norske – viser at den norrøne befolkning en gang har vært i flertall i alle fall på en del av øyene.
- Nordmennene kalte Hebridene for Suðreyjar, de sørlige øyer (det vil si sør for Orknøyene).
(Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, National Geographic, Kilda.org.uk)
.