Fyrvokterne som forsvant
Tre mann passet på fyret på den forblåste øya. Én dag var alle borte
De tre sindige mennene forsvant sporløst. Ble de tatt av en storm ingen andre registrerte? Ble de bortført? Gjennom låste dører? Mysteriet rundt fyrvokterne på den forblåste lille øya Eilean Mor på de ytre Hebridene i Skottland er fortsatt uløst 122 år senere.
Fyrtårnet lå som på toppen av en uinntagelig festning: Øya Eilean Mor på Hebridene på den skotske vestkysten steg loddrett opp av havet. Vær og sjø herjet så kraftig med øya at det var tilnærmet umulig å legge til med båt.
Men det var akkurat det Joseph Moore gjorde 26. desember 1900.
Fyrvokter Moore hadde bange anelser. Det lignet ikke de tre stødige fyrvokterkollegene James Ducat, Thomas Marshall og Donald McArthur å skofte arbeidet. Og nå hadde det livsviktige fyret vært svart i ukevis.
Ingen livstegn var registrert. Joseph Moore låste opp ytterporten til fyret og deretter hoveddøren til fyrhuset.
Der inne sto sengene uoppredd. Veggklokka på kjøkkenet hadde stoppet, den hadde ikke blitt trukket opp. På kjøkkenbordet sto et urørt måltid, kaldt og forlatt. En av kjøkkenstolene lå veltet på gulvet. Inne i et bur på kjøkkenet satt en kanarifugl.
Den var det eneste levende vesenet på fyret på Eilean Mor.
Opp av ingenting
Flannan-øyene, der Eilean Mor er den største, ligger 32 kilometer ut i havet vest for Lewis, den største av øyene på de Ytre Hebridene. Øygruppen er eksponert for alt Atlanterhavets værsystemer kan mønstre av ugagn. Naturkreftene bød kystbefolkningen og sjøfolk fra fremmede land opp til en potensielt dødelig dans.
Uvær og mørke i kombinasjon med ørsmå navigasjonsfeil kunne være fatalt. Men fyrlyktene ga økt sikkerhet for sjøfarende der de lyste fra forræderske klipper og ga sjøfolk noe å navigere etter.
Eilean Mor har blitt oppsøkt av jegere og sankere i århundrer på jaktet etter hekkende sjøfugl og eggene deres. Sjøfarende har alltid betraktet de isolerte øyene som farlige hindre.
7. desember 1899 ble lykten tent i det 23 meter høye fyrtårnet på Eilean Mor for første gang.
Her hadde fyrvesenet ikke skydd noen anstrengelser for å få bygget fyranlegget med bolighus og fyrtårn på platået på toppen av øya. Alt av materialer var fraktet ut med båt og heist opp de 40–50 meter høye, stupbratte klippeveggene.
Jernbanespor ble anlagt for transport av proviant og utstyr med en kabelbane. Kabelbanen ble drevet av en dampmaskin.
To ilandstigningsplasser ble etablert på øya. Om været gjorde ilandstigning umulig på den ene, kunne det kanskje være mulig å gå i land på Eilean Mor på den andre.
Hver av bryggene fikk sin jernbanelinje. Punktet der de to linjene møttes ble spøkefullt kalt «Clapham junction» etter det travle jernbanekrysset med samme navn i London.
Noe galt fatt
15. desember 1900 passerte dampskipet «Archtor» Flannan-øyene. Mannskapet la med en gang merke til at fyret ikke lyste, slik det var ment å gjøre.
Da Archtor la til kai i Leith i Skottland, ble det mørklagte fyret rapportert inn til the Northern Lighthouse board, som hadde ansvaret for driften av fyret. Fyrvesenet forsøkte å reise ut til øya for å sjekke hva som var galt, men måtte oppgi det første forsøket på grunn av dårlig vær.
Den 26. desember klarte fartøyet «Hesperus» med kaptein Jim Harvie å nå Eilean Mor. Da kapteinen ankret opp utenfor øya, signaliserte han med hornet og sendte opp et lyssignal for å påkalle fyrvokternes oppmerksomhet.
Ingen respons.
Fyrvokterkollegaen og avløser Joseph Moore tok seg inn til øya i en lettbåt for å få oppklart mysteriet rundt de tre tause fyrvokterne og fyrlykten som ikke ble tent.
Moore beskrev senere hvordan han ganske tidlig fikk en følelse av at noe var veldig galt.
Det første han la merke til var at det ikke sto noen tomme proviantbokser på brygga, slik det vanlig. Fyrvokterne fraktet alltid tomme bokser ned til ilandstigningsstedene ved sjøkanten, slik at de kunne lastes over i skipet og erstattes med nye forsyninger.
På vei opp trappene mot fyret så Moore at flaggstangen var naken. Flagget vaiet ikke i vinden over fyranlegget, slik det skulle.
Fyrvokterne forsvunnet
Etter å ha konstatert at fyrvokterboligen var tom for liv, med unntak av kanarifuglen, gikk Moore ned igjen til sjøen. Han fikk med seg to av besetningen på Hesperus, og sammen gikk de tre opp igjen til fyret for å lete etter de tre forsvunne fyrvokterne.
De tre fant nyrensede og nyfylte oljelamper og oljedynkede filler som ikke var ryddet bort − som om den som hadde brukt dem hadde forlatt arbeidet i all hast. Da svaret på mysteriet ikke syntes å kunne finnes hverken i fyret eller fyrboligen, begynte de et søk rundt på hele øya. Siden Eilean Mor er en ganske liten øy, tok det ikke altfor lang tid.
Da søket var over, innså de at de tre fyrvokterne ikke lenger befant seg på øya.
Tilbake i fyrvokterboligen begynte de tre å lese i fyrets loggbok. Det de leste gjorde saken om mulig enda mer mystisk.
Store skader
Siste innføring i loggen var datert 15. desember, samme dag som dampskipet «Archtor» registrerte at fyrlykten var mørk og derfor varslet myndighetene. Den mest oppsiktsvekkende observasjonen som var ført til protokolls, var skrevet tre dager tidligere. 12. desember noterte Thomas Marshall:
– Fryktelig vind, hvis like jeg aldri før har sett.
Alle de tre fyrvokterne på Eilean Mor var erfarne sjømenn, og hadde sett det meste av hva havet hadde å by på før de ble fyrvoktere. Det skulle altså litt til for at uvær skulle ryste de tre.
Det pussige var at ingen andre hadde opplevd noe fryktelig uvær 12. desember. Ingen skip hadde rapportert om spesielt dårlig vær. På den nærmeste store øya Lewis hadde ikke befolkningen merket noe.
Funn letemannskapene gjorde mens de saumfarte øya, kunne derimot oppfattes som støtte til storm-nedtegnelsen: På det vestre ilandstigningsstedet var gjort store skader. Sikkerhetsgjerdet rundt brygga hadde vært grundig festet i fjellet. Nå var store deler revet løs. Enkelte steder hang gjerdet i løse luften. Andre steder var det borte.
Skadene var hva man kunne forvente av et forferdelig uvær.
Som altså ingen andre hadde fått med seg.
Kjempebølge
Men det sto mer illevarslende i loggboken, datert 12. desember: Etter å ha beskrevet den forferdelige vinden, noterte Thomas Marshall at hans vanligvis så muntre kollega James Ducat ikke lenger var seg selv. Marshall beskrev hvordan Ducat hadde trukket seg tilbake fra de to andre, at han ikke lenger snakket med dem og at han virket å være i sin egen verden.
Marshall beskrev også hvordan den ellers så tøffe Donald McArthur satt i et hjørne og gråt. Av tre sindige karer syntes i hvert fall to å være godt ute av balanse.
Men hvorfor?
De voldsomme ødeleggelsene på sikkerhetsgjerdet bidro til at teorier om en kjempebølge begynte å ta form, en monsterbølge som i så fall hadde sveipet de tre fyrvokterne til havs i et forrykende uvær. Men da måtte alle tre fyrvoktere ha vært ute samtidig.
Fyrvokternes godt innarbeidede rutiner talte imot en slik teori: Én av de gylne reglene på fyret var at én fyrvokter alltid skulle bli igjen i fyret dersom de andre gikk ut. På den måten ville det alltid være noen til å operere fyrlykten.
Siste tegn
En av ytterjakkene ble også funnet hengende igjen inne i fyrhuset. Dersom været var så dårlig som notatene i fyrloggen tilsa, ville det vært rart å gå ut uten jakke.
I loggboken går det dessuten frem at mennene forsvant etter at stormen hadde lagt seg. For skadene på sikkerhetsgjerdet var nemlig beskrevet i loggboken, og den siste loggføringen 15. desember viste at de hadde ridd stormen av.
De siste ordene i loggboken ble nedtegnet av Thomas Marshall, 15. desember år 1900:
– Stormen er over. Sjøen er rolig. Gud er overalt.
Det var det siste livstegnet etter de tre fyrvokterne. Ingen så dem noensinne igjen.
Mysteriet lever videre
Forsvinningen til de tre fyrvokterne er ett av de store mysteriene på De britiske øyene i moderne tid. Selv om det har gått over 120 år, lever mysteriet i beste velgående.
Mysteriet er utgangspunkt for flere bøker. Forfattere fletter mysteriet inn i egne produksjoner. En av de som har brukt «The Flannan-mystery», er den verdenskjente og prisbelønte krimforfatteren Peter May.
May, som selv er skotsk, har skrevet flere bøker der handlingen foregår på Hebridene. I boka «Coffin Road» har han innlemmet forsvinningen til de tre fyrvokterne i sin egen fortelling.
I 2018 kom filmen «The Vanishing», med Gerald Butler i en av rollene. Filmen bygger på historien om de tre fyrvokternes mystiske forsvinning fra Eilean Mor i 1900.
Fyret automatisert
Fyrvokterne holdt stand på Elian Mor, også etter forsvinningene i 1900.
Fyrvoktere passet lykten på øya helt frem september 1971 da fyret ble automatisert. Samme år ble det anlagt en helikopterlandingsplass nedenfor fyret for å transportere det man trengte til vedlikeholdet av fyret på en enklere måte.
De gamle jernbanesporene ble fjernet allerede på 1960-tallet da vognene som gikk på skinner ble erstattet av vogner på gummihjul. I dag brukes de gamle fundamentene til jernbanesporet som turiststier fra sjøen og opp til fyrhuset og fyrtårnet.
Rett nedenfor fyranlegget ligger et annet byggverk med en mystisk historie. Den lille steinkonstruksjonen har fått navnet «The Flannan Chapell», men ingen kan si hvorvidt huset ble bygget for å hedre den irske presten Flannan som øyene er oppkalt etter, som munkecelle eller ly for eggsankere fra hovedøya Lewis.
