Samlivsekspert svarer
Mannen min og vennene mine gikk bak ryggen min
Mannen min har kysset en felles venn, og våre felles venner har visst om det. Det har gått tre år nå, men det påvirker fortsatt forholdet vårt og vennskapene mine, hva gjør jeg?
Spørsmål:
Etter fødselen til vårt yngste barn ble jeg konfrontert med min manns «små eventyr».
Han hadde skrevet med en annen kvinne under en falsk profil på internett, men det var likevel ikke det verste.
Jeg fant ut at han hadde kysset en felles venn som var en del av vennegjengen vår tidligere – det er hun heldigvis ikke lenger.
Det kysset førte til mange krangler. Parterapi har hjulpet litt, men jeg er fortsatt arret, selv om det har gått tre år nå.
I dag aksepterer mannen min grensene jeg setter, men tilliten er skjør.
Jeg føler meg også sviktet av våre felles venner. Mange av dem visste at mannen min flørtet med vår felles venn, men de valgte å ikke fortelle meg det. Det har gjort vondt å oppdage at de bevisst holdt det hemmelig for meg.
Jeg har også trengt noen å snakke med, men jeg har ofte følt meg avvist av vennene våre når jeg har prøvd. De har i stedet sagt at jeg bør prøve å gå videre.
Selv om mannen min er blitt mer tilstede, sliter jeg fortsatt med følelsen av å mislykkes. Jeg føler meg sviktet av ham og vennene mine. Jeg vil ikke gi opp forholdet vårt, for inntil alt dette hadde vi det bra.
Selv om jeg har en venn jeg kan snakke med det om, frykter jeg å miste henne hvis jeg snakker for mye om feilen.
Har du noen råd?
Svar:
Først og fremst bør du klappe deg selv på skulderen og rose deg selv for å være et friskt menneske med et følelsesapparat som åpenbart fungerer optimalt.
For nei, det er ikke du som har gjort noe galt, det er din mann og til dels dine felles venner.
Det er mannen din som brøt tilliten ved å flørte med andre kvinner, og vennene dine som av ukjente årsaker passivt så på uten å fortelle deg noe.
Du reagerert ganske naturlig og sunt ved å være redd og sjokkert. Så slutt å vær så kritisk til deg selv.
Du bør akseptere at det du har opplevd er en alvorlig fiasko og tap av tillit. Det tar tid å behandle og komme over.
Det kan være gode dager, der du ikke kjenner på den, men så kan smerten komme som en bølge. Du må la smerten komme og la den være. Jo mer du gjør det, desto sjeldnere vil det påvirke deg.
I tillegg synes jeg du bør se nærmere på dine såkalte venner. Gode venner interesserer seg for en og bryr seg om en. Det virker som at vennene dine ikke oppfyller dette.
Dette kan skyldes mange ting, men du høres ut som en som trenger dypere vennskap, hvor det er rom for følelsene dine, og det forstår jeg.
Se etter mennesker som kan akeptere deg for den du er. Det kan være vennen du nevner her i e-posten din.
Du kan ha nytte av å snakke med din lokale prest, psykolog eller oppsøke steder der det er rom for å gå dypere inn i ting.
Det viktigste er at du tillater deg selv å være den du er, med alle de fine og dype følelsene du bærer på.
Jeg tror du vil etter hvert finne en trygghet i deg selv, og dermed finne motet til å tørre og stole på omgivelsene dine igjen.
Hilsen samlivsekspert Vibeke Dorph
Denne saken ble første gang publisert i alt.dk, men gjengitt med tillatelse.
