Yvonne er fra en ressurssterk familie og én av de flinkeste på skolen. Hemmeligheten hun bærer på er altfor mørk til å bli delt

Hjellestad, 1990. På et svaberg ved Fanafjorden sitter en tynn niåring og skriver konsentrert. Det lange, blonde håret faller som en skygge over sidene hun flittig fyller med pennen.

Ingen av arkene bærer spor av tårer, selv om scenene hun skildrer er hjerteskjærende. Setningene er velformulerte. Å skrive faller lett for Yvonne Fondenes, som har bestemt seg for å bli journalist.

Hun skriver om hemmelighetene i det store, blå huset utenfor Bergen, der hun bor med foreldrene. Utad anses de som ressurssterke og datteren deres er én av de flinkeste på skolen.

Hvordan familien egentlig har det, er de påpasselige med ikke å røpe. Selv ikke bestevenninnene til Yvonne aner hva som skjer hjemme hos henne.

Hun betror seg bare til dagboken. Hvis andre får vite sannheten er hun redd politiet vil komme. Kanskje ber de barnevernet hente henne? Hemmeligheten er altfor mørk til å bli delt, og fyller henne med skam.

Venninnene synes hun har en morsom pappa, noe som gjør Yvonne glad. Det er dessuten sant. Faren er flink til å hente frem latteren hos andre, og de to deler den samme humoren. Han trenger ikke engang å fullføre en spøk før hun begynner å le.

Hun samler på slike øyeblikk med ham. Ingen presang er større enn å le med faren. Jo, kanskje når han tar moren i armene, og de to danser? Et av flere tegn på at foreldrene egentlig er glade i hverandre, og at barndomshjemmet også rommer kjærlighet.

Overfor andre er det slike bilder av dem hun velger å presentere, et godt gift par med en høyt elsket datter. Det er ingen løgn, men likevel bare en liten del av sannheten.

Les også: Da Christiane var 16, flyttet hun inn til venninnen – det kan ha reddet henne

Måtte gå imellom

Sannheten er at faren har et alkoholproblem, og at han kan bli bråsint og voldelig når han drikker. Alkoholen henter frem en bekmørk side ved ham, en side Yvonne frykter. Kanskje skyldes sinnet traumer fra hans egen barndom? Den veslevoksne skribenten har filosofert over dette. Og som voksen får hun det bekreftet.

Farens aggresjon rettes ikke direkte mot datteren. Det er moren som er mottageren for slagene og skjellsordene. Det skjer som oftest om kvelden, eller når han kommer full hjem om natten. Yvonne har vent seg til å sove lett, beredt til å gå imellom straks det blir bråk.

Én natt rammes hun fysisk. Hver for seg har foreldrene kommet beruset hjem fra fest. Niåringens indre radar forteller henne at en konflikt er under oppseiling. Hun prøver å få moren i seng, men blir stoppet av at faren kaster et glass med sitronbrus og vodka gjennom luften.

Han sikter på moren, men glasset går i gulvet og knuser ved de bare føttene til datteren. Hun kjenner at det svir. Glasskårene har gitt henne et blodig kutt på den ene leggen.

«Det roer dem i hvert fall ned», tenker Yvonne praktisk. For faren bøyer nakken, og sier at det aldri var meningen å skade henne. Moren lar seg følge til sengs. De voksne sovner momentant, men niåringen blir liggende våken. Hun kjenner på frustrasjon og sinne. Neste dag skriver hun i dagboken: «En dag skal jeg reise langt bort».

Les også: Begge guttene hennes blør. Astrid forstår med en gang at de er døde

Målbevisst

Ute i naturen er lille Yvonne i sitt rette element. Hun finner ofte veien til Arboretet og Bergen botaniske hage, fredfylte og vakre omgivelser utenfor Bergen sentrum. Her finner hun roen. Dagboken er med på utfluktene. Vinter og vår, sommer og høst. Hun søker alltid en plass å sitte, slik at hun kan fylle enda noen sider med tettskrevne, sirlige løkker. Stabelen med dag­bøker blir stadig høyere.

Yvonne drømmer om en fremtid langt, langt borte. Målrettet sparer den unge jenta penger for å realisere planen, blant annet ved å passe barn. Hun er miljø- og samfunnsengasjert, og brenner også for å hjelpe barn i fjerne land.

På butikken selger hun lodd til inntekt for Redd Barna, og hun er medlem i Amnesty International. Yvonne er et slikt barn voksne roser. Hun er sosial, populær, empatisk, ambisiøs, sporty og skoleflink.

Les også: (+) Arnhild (10) våknet alene på stranden. Resten av familien var alle døde

Ingen aner hvor tungt det er for henne å stå opp om morgenen. De nattlige «vaktene» tærer på både psykisk og fysisk. Yvonne gjør likevel sitt beste på alle kanter.

Hun har troen på at innsatsen en dag vil bli nøkkelen ut av elendigheten. Hun teller dagene, månedene og årene til hun er voksen. I dagboken noterer hun: «Jeg skal aldri bli som foreldrene mine!»

Såre minner

«Jeg våkner midt på natten. Mamma står ustøtt på stue­gulvet. Hun forsøker å si noe, men klarer ikke å hente frem ordene. Leppen er sprukket og ansiktet hovent etter slag. Huden rundt det ene halvåpne øyet er mørkeblå. Over er det størknet blod fra åpne kutt. Det lyse korte håret har fått en bar flekk. Han må ha nappet ut en større hårtufs. Mamma har nok en gang blitt mørbanket av pappa».

Å fortelle dagboken om hva som skjer, gir Yvonne en slags trøst. Ubevisst har hun funnet en form for terapi, og hun vokter dagbøkene som en hauk. Ingen andre får lese dem. I kjellerstuen har hun oppdaget et løst panel i veggen, der hun gjemmer bøkene.

Hun er den eneste som vet hva som foregår mellom foreldrene. Når venner er på besøk, klarer moren og faren stort sett å skjerpe seg. En gang bestevenninnen overnatter begynner riktig nok bråket. Yvonne bråvåkner, og piler ut av sengen. Til sin store lettelse klarer hun å roe dem uten at venninnen våkner.

Et tilbakevendende tema i dagbøkene er at Yvonne gruer seg til jul. Kanskje skyldes det at hun en julaften morgen våkner av et voldsomt smell, etterfulgt av knasende lyder? Faren har kastet juletreet veggimellom. I stuen er bokstavelig talt håpet om en god jul knust.

Les også: Mobbingen i barndommen satte dype spor hos Victor

Bekymret for økt vold

Oslo, våren 2021. I mars publiserte Yvonne, nå 40 år gammel og populært nyhetsanker i TV 2, en kronikk på kanalens hjemmeside om volden i barndommen. Over to måneder hadde det tatt henne å formulere innlegget. Selv om hun har fått hjelp til å takle traumet, viste kroppen at den ikke har glemt. Da hun skrev om hva som hadde skjedd, dukket barndommens stik­kende smerte i magen opp igjen. Hun valgte likevel å dele sin hemmelighet.

– Det var på tide å fortelle sannheten, som hun sier til Hjemmet.

– Da Norge i fjor ble lukket på grunn av pandemien, var en av nyhetene jeg delte som anker i TV 2 at ett av seks barn antas å oppleve vold hjemme. De mistet et viktig pusterom ved blant annet at skoler og trening ble stengt. Jeg vet hvor nødvendig det er å ha slike «luker», og ble alvorlig bekymret for disse barna.

Ett år inn i pandemien bekreftet en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress at volden i hjemmet har økt. Yvonne kunne ikke lenger tie.

– I det minste kan jeg kanskje hjelpe ett barn ved å fortelle om min barndom, tenkte jeg. Som journalist i en TV-kanal har jeg en unik mulighet til å bli hørt, og dermed rette søkelyset mot problemet.

Yvonne vet hvor viktig det var å ha pusterom som skole, trening og se venner.

– Foreldrene mine var begge selvstendig nærings­drivende. Jeg tør ikke tenke på hvordan stemningen ville ha blitt under en pandemi med begge på hjemmekontor.

«Du er ikke alene og du er ikke glemt», er hennes budskap til deg som opplever eller bærer på minner om vold. Yvonne kan dessuten forsikre at du med hjelp kan få et godt liv.

Hvorfor spurte ingen?

– Siden kronikken ble publisert har telefonen min ringt konstant, forteller hun.

Yvonne har fått blomster med takkekort på døren, og hundrevis av e-poster og meldinger med varmende ord. Flere av hennes nærmeste i oppveksten, bestevenninner, lærere, trenere og naboer har tatt kontakt.

Avsløringen har sjokkert dem, og de spør seg selv om hvordan de ikke kan ha visst om situasjonen. Andre innrømmer at de hadde en anelse om at noe ikke stemte, men ingen av dem spurte den gangen om hvordan hun hadde det hjemme.

– Hvorfor spurte ingen? utfordrer dagens Yvonne.

Hun ber oss gjøre nettopp dette hvis vi har mistanke om at et barn eller en voksen lider.

– Jeg var et bevis på at menneskets overlevelses­strategi kan skjule det meste.

Hun har også et håp om at vi ser nyansene i det hun forteller.

– Den snille mammaen min var i likhet med meg et offer, påpeker hun.

– Med hånden på hjertet; mamma er en av de sterkeste kvinnene jeg kjenner, og min aller beste venn.

Moren fikk lese kronikken datteren skrev før den ble publisert.

– Jeg grudde meg for å dele den med mamma, da jeg visste at det ville såre henne å lese min opplevelse av barndommen.

Moren var aldri i tvil om at teksten burde offentliggjøres.

– «Det er jo din historie», sa hun, og lovet at vi skulle stå sammen om dette, forteller Yvonne.

Nå håper både hun og moren at åpenheten vil få ringvirkninger. At flere vil våge å prate om det som skjer bak lukkede dører.

Les også: Jannicke overrasket ektemannen med skitur til Østerrike. Det ble den siste gaven hun ga ham

Fant tilbake til pappa

Som 40-åring har Yvonne det veldig bra.

– Jeg kjenner på en indre ro og trygghet. Livet er i balanse, sier hun og smiler.

Kanskje skyldes det at Yvonne realiserte barndommens drømmer? 19 år ung satte hun kursen mot studier i Australia. Ifølge kartet var det lengst mulig hjemmefra. Året etter dro hun til Storbritannia for å fullføre økonomiutdannelsen.

– Før jeg dro til Australia ba jeg pappa om ikke å kontakte meg. Beskjeden fikk ham til å gråte, men han holdt seg unna.

Under det andre året på University of Leeds sto han en dag utenfor. Var han kommet for å be om tilgivelse?

– Pappa spurte aldri direkte om tilgivelse, men ba om det ved å si at han var glad i meg. Han ville vise at han hadde endret seg.

At han tok kontakt, ga dem en ny start. Neste gang Yvonne dro til Bergen møttes de på en kinarestaurant.

– Pappa var blitt roligere. Han hadde sluttet å drikke. Jeg fikk utløp for alt mitt oppdemmede sinne mot ham. Selv slet han med å sette ord på følelser, men han lyttet til mine fordømmende ord. Det var viktig for meg at han forsto hvorfor jeg ble nødt til å bryte kontakten.

Yvonne fikk bekreftet at faren slet med egne traumer fra barndommen. Han søkte aldri profesjonell hjelp.

– Etter praten i Bergen holdt vi jevnlig kontakt. Hver gang han ringte startet han med å si «hei, vennen …»

Syv år senere døde han. Foreldrene forble gift til han døde i 2013.

– Som edru var faren min et godt menneske. Vi delte tårer så vel som latter. Jeg var glad i pappaen min.

Hvordan har du det?

Traumer fra barndommen kan sitte dypt og lenge i et menneske.

– Hvis du som voksen ikke får hjelp, kan du bli farlig for neste generasjon, advarer Yvonne, som selv har fått gode råd av psykolog.

– Traumer har det med å følge oss, men om du går aktivt inn for det kan du befri deg fra jerngrepet.

Selv ble hun godt voksen før hun kom dit.

– Det tok lang tid for meg å finne en indre trygghet, og for å kvitte meg med skammen, deler den åpenhjertige kvinnen, som fremdeles skriver dagbok.

At hun har delt sin historie, har motivert flere til å ta steget hun etterlyser: Å spørre barn «hvordan har du det?».

– Å bli fortalt dette både gleder og rører meg. Det gjør det verdt å stå frem.

«Vi kan alle gjøre noe», er hennes budskap.

– Still spørsmål til barna rundt deg. Våg å prate om det vanskelige, som vold og konflikter.

Dersom noen hadde spurt ni år gamle Yvonne hvordan hun hadde det hjemme tror hun hemmeligheten ville ha blitt avslørt.

– Spørsmålet hadde nok fått meg til å miste pokerfjeset, slik at sannheten ville ha vært mulig å lese i ansiktet mitt.

Varseltegn på mishandling

Vold mot barnet utøves av både mor og far.

Jeg ble gravid med en psykopat