– Da jeg var tre måneder på vei, klikket det for ham

De møttes på et utsted.

– Det var umulig ikke å bli betatt, forteller Anne (45).

– Han var flott å se på og også høflig, intelligent og oppmerksom. Han fulgte meg hjem, ba om et kyss, men ikke om å få komme inn.

«Kan jeg få lage middag til deg i morgen?» spurte han.

– Hjemme hos ham?

– Trygve bodde midlertidig på brorens sofa og foreslo å ta med matvarene til meg.

Hun svarte at det var greit, men kjente på et ubehag.

– Hvorfor?

– At han skulle kokkelere hos meg føltes intimt. Kanskje var det intuisjonen som prøvde å advare meg?

Hun lyttet ikke.

– Sjarmøren imponerte med et himmelsk måltid servert med champagne og vin.

Den kvelden flyttet han inn.

– Vel raskt?

– Ingen tvil om det!

Det pene ansiktet ser slitent ut.

– Å være kjapp i avtrekkeren sies å være en klassiker for «menn som ham», men det var umulig å stå imot. Det var noe magisk ved ham ...

Selv etter at hun oppdaget hans mørke sider, slet hun med å forlate ham.

Drapstrussel

Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge. Anne slapp så vidt unna.

– Kort tid etter at vi ble sammen ble jeg til min overraskelse gravid, men jeg var godt voksen og hadde lenge ønsket meg barn. Trygve ble veldig glad.

Ennå hadde han ikke avslørt andre sider.

– Jeg hadde et vanskelig svangerskap og manglet overskudd. På et barnslig vis trengte han min oppmerksomhet. Da jeg var tre måneder på vei, klikket det for ham.

«Du har blitt feit og motbydelig!» sa han plutselig en morgen.

Jeg ble sittende stum med tårer i øynene. Sjokkert!

Han dro på kontoret uten å si mer.

«Han har sikkert sovet dårlig», trøstet jeg meg selv.

Hakkingen ble dagligdags. Snart ble han også voldelig.

– Kan du gi et eksempel på hva som utløste det?

– Den første gangen hadde jeg vært uenig med ham under en diskusjon hos et vennepar av meg. Da vi kom hjem, påsto han at jeg hadde dummet ham ut. Da jeg ikke forsto det, og heller ikke ba om unnskyldning, kastet han meg tvers over rommet.

Hun var midt i svangerskapet.

«Jeg dreper deg om du gjør narr av meg igjen!» hveste han.

Det skulle bli flere drapstrusler.

Gåtefull

I ettertid har Anne vært sint på seg selv for at hun ikke forlot ham der og da.

– Hvorfor ble du?

– Kanskje fordi jeg holdt fast ved drømmebildet av ham? spør hun seg.

– Jeg savnet å ha en familie. Mine gode foreldre var begge døde. Uten søsken var savnet stort. Trygve hadde lovet å fylle det tomrommet.

– Hadde du ingen å betro deg til?

– Skammen hindret meg i å fortelle venninnene mine. De var glade på mine vegne over at jeg hadde funnet en som utad virket som en kjernekar.

Det bekymret henne at barnet skulle få en voldelig far.

– Det forvirrende var at jeg også syntes synd på ham. Han gråt i fanget mitt og fortalte at hans egne foreldre hadde drukket seg i hjel.

«Jeg mangler gode forbilder», hadde han selvinnsikt nok til å innrømme.

Reddet av politiet

De fikk en datter.

– Hvordan har du vært som rollemodell?

– Det er grunn til å spørre om det, svarer hun.

– Et barn bør være forskånet fra å se sin mamma bli slått. June ble ikke det, men hun har alltid visst at jeg elsker henne og at hun kan stole på meg. Hun er det eneste jeg ikke vil ha ugjort med Trygve.

– Hvordan var han overfor henne?

– I den grad han er i stand til å elske, tror jeg han følte det for henne, svarer hun.

– Han la aldri hånd på June, men hun følte seg ikke trygg på ham.

– Hvordan vet du det?

– Hun ble altfor raskt en liten voksen og har selv sagt det i avhør hos politiet, men viste det også ved stadig å skyve ham vekk. Det gjorde ham sint. Raseriet tok han ut på meg.

Den siste gangen han gikk til angrep på Anne, svartnet han ifølge henne totalt.

– «Denne gangen skal du dø!» skrek han og kakket hodet mitt mot asfalten. Han så ut til å ha glemt at vi var utenfor lekeplassen hvor June moret seg med andre barn.

To fedre grep inn og tilkalte politiet.

Drømmen om familie

I dag bor Anne og datteren på en strengt fortrolig adresse.

– Jeg har også voldsalarm, men føler meg ikke trygg, forteller hun.

Både hun og den ennå unge datteren sliter med angst etter traumene.

– Forholdet til Trygve ble kort, men har merket meg for alltid!

Opplevelsene hun forteller om er groteske. På grunn av faren for å identifisere henne kan de ikke gjengis.

– Han ble dømt og satt i fengsel, men jeg synes oppholdet hans innenfor murene ble urimelig kort.

Hun mener norsk lov er for mild.

– Får han møte June?

For første gang smiler hun.

– Det er min eneste seier. Han mistet foreldreretten.

– Ønsker hun å se ham?

– June er livredd ham! Tro meg – det er hennes egen opplevelse av ham, understreker hun.

– Allerede som bitte liten forsto hun hvem han er. Et ikke godt menneske.

Anne mener bestemt at han aldri vil forandre seg. Ennå er det grunn til å tro at han prøver å finne dem.

– Jeg unner ingen et liv med Trygve. På den annen side tror jeg den eneste måten å oppnå frihet på er at han etablerer seg med en annen.

Hennes drøm er fremdeles å etablere en harmonisk familie.

– Jeg gir ikke opp håpet om et bedre liv. Kanskje venter det en trygg farsfigur for min elskede datter en gang i fremtiden? sier hun optimistisk.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.