Legen som gjorde en forskjell
Historien rørte hele Norge: «Har du noen drømmer, Knut?» spurte legen. «Da er det nå du skal gjøre det»
Da Wenche mistet faren, Knut, tok hun pennen fatt og skrev en rørende hyllest til farens siste lege.
– Møtet med legen var veldig godt. Lege Hans Frøen Landmark kom inn i gangen, så oss, stoppet og hilste. Han skapte trygghet, forteller Wenche Helene Andersen (69).
– Vi visste jo at det var dårlig nytt, men han ventet litt med de dårlige nyhetene. Isteden spurte han Knut om han hadde noen drømmer. Det var veldig fint, sier Wenche mens hun serverer oss te og dansk honningbrød hjemme på Lofthus i Oslo.
Oppriktig nysgjerrig
Legen lyttet og tilpasset det han sa. Wenche opplevde det som en følsom og fin måte å kommunisere på.
– Knuts drøm var å padle en gang til fra Mylla til Maridalen. Hans hadde selv padlet halve distansen sist sommer, og han var oppriktig nysgjerrig på om faren min kunne gi råd om padleruten, forteller hun.
– Det ble snakk om hele ruten gjennom Trantjern, Tverrsjøen, Skarvevann, Buvann, Pershusvann, Aklangen, Katnosa, Sandungen, Hakkloa, Bjørnsjøen, Fortjern, Myrtjern, Gåslungen og Øyungen, hele veien til Skar i Maridalen. Faren min ble så glad, at han «padlet» ut av legekontoret den dagen.
Til avskjed sa Hans: «Til sommeren padler jeg fra Mylla til Maridalen for deg, Knut.»
– Bedre avskjed kunne vi ikke fått. Han fulgte oss til døren. Han snudde seg ikke til skjermen sin, som mange gjør, før vi var gått ut av kontoret.
Les også: Da Kjellaug så bildet og leste intervjuet med Ove i avisen, visste hun hva hun måtte gjøre
Et lyst sinn
Knut vokste opp på Kampen i Oslo, og helt fra han var liten likte han seg i Oslomarka.
Sammen med to kamerater, Reidar og Gunnar, syklet han i Nordmarka nesten hver helg, med sovepose og fiskestang.
De leide et rom i drengestua på Katnosa gård like etter krigen.
– Han ble glad i friheten og i skogen, og ikke minst i det å tenne bål og å sitte ved bålet. En god søndag var en søndag som luktet bålrøyk. Det hadde han med seg helt til uken før han døde. Da vi var små, gikk ofte søndagsturene til Stryken, forteller Wenche.
Hun beskriver faren som en person full av trivsel og vennlighet.
Han var leken, glad og morsom. Han spilte mange instrumenter og sang mye. Det var alltid musikk der han var.
– Da vi spurte hvordan han alltid kunne være så glad, svarte han: «Jeg har et lyst sinn og dårlig hukommelse. Det hjelper godt. Det er jo ingen grunn til ikke å trives.», pleide han å svare.
Koblet på humøret
Wenche vokste opp på Årvoll, sammen med faren, moren Eldbjørg og broren Reidar (64).
Knut eide og drev flyttebyrået Christiania Transportbureau fra 1955 til 2007, etter hvert sammen med Reidar.
– Jeg tror ikke jeg har sett maken til arbeidsglede, selv om arbeidet var fysisk tungt, forteller Wenche.
Knut hadde sine plager, men var lite opptatt av det. Han var født med bare en nyre, han ble blind på ett øye da han var fire år, han hadde en bypassoperasjon i 1999 og han ble operert for tykktarmskreft noen år senere. I 2022 fikk han tarmslyng.
Ved hver av operasjonene visste han at det kunne gå galt, men han valgte å tenke at det like gjerne kunne gå bra. Han hadde en imponerende innstilling til alt her livet.
– Når noen spurte hvordan han hadde det, var svaret alltid: «Kanke ha det bedre jeg». Da koronaen kom, fant han opp Doktor Frisk. Alle som ringte til Knut, fikk en glad stemme i øret som sa; «Du er kommet til Doktor Frisk. Hva kan jeg hjelpe Dem med?».
– Jeg tror han holdt optimismen oppe i oss alle med det. Han bygget ned dramatikken. Han koblet humøret på. Han var ikke opptatt av plager. Han var opptatt av gleder, forteller Wenche.
Les også: (+) Roland tok en DNA-test da han kjedet seg. Svaret føltes uvirkelig
Takknemlig
Wenche er imponert over det siste legebesøket hun fulgte faren Knut til.
– Det er mennesket som teller, ikke bare sykdommen, diagnosen og helsetilstanden. Å gjøre helse og omsorg om til noe som handler om krone og øre og har tellekanter, er verdiløst. Vi er mer enn kropp, sier hun.
Wenche tenker tilbake på legetimen med takknemlighet.
– Vi gikk ut derfra i godt humør. Knut var glad i livet, og han var ikke redd for å dø.
Wenche har lest Per Fugellis bøker, og mener legetimen så absolutt var i Fugellis ånd.
– For å bruke hans begreper, så fikk vi dødstrygghet og dødsdiamanter. «Det er bly nok, men også gull», som han sa. «Gull i form av gode opplevelser; som vi tar med oss videre».
– Vi i Norge er veldig heldige som fikk bli med Per Fugelli på hans siste reise med studien av eget sykdomsforløp. Han ville gi oss et språk for den siste vanskelige tiden i livet, og det greide han også, sier Wenche.
Sorg og glede
Wenche har fått mange kommentarer og telefoner etter at hun skrev ytringen om legebesøket med sin far.
– Blant annet fikk jeg en melding fra en 80 år gammel mann, som skrev at nå skulle han ikke vente lenger med å følge drømmene sine.
Wenches foreldre gikk turer i marka helt til det siste.
– Broren min og jeg hentet foreldrene våre til tur i skogen flere ganger i uken, da de ikke lenger kunne gå trygt alene på grunn av faren for å falle. Men da var de blitt over 90 år, begge to.
Sorgen over å ha mistet faren er sterk, og den går i bølger.
– Han var gammel, og det var jo naturlig, men jeg savner ham veldig.
Les også: Esther kunne hatt late dager som pensjonist. I stedet tok hun et spenstig livsvalg
Wenches takk til legen
Her kan du lese Wenches takk til legen, som også har vært publisert i Aftenposten:
«Har du noen drømmer, Knut?» spurte legen. «Da er det nå du skal gjøre det.»
Det var det beste, og det siste, legebesøket vi fikk på hjerteavdelingen. To uker senere døde Knut.
Han kom gående gjennom sykehusgangen på hjertemedisinsk poliklinikk på Ullevål. Farten var god. Den hvite legefrakken sto som et seil ved knærne.
Faren min og jeg satt i gangen og ventet på timen med sjekk av hjertet hans. Legen stoppet foran oss.«Er du Knut Larsen?» spurte han. Vi nikket begge to.
«Da skal dere til meg, men du, Knut, må først ta noen prøver. Det går fort og er i rommet rett ved siden av mitt.» Vi falt til ro.
Vi var kommet tidsnok, selv om vi hadde gått en lang omvei inne i bygningen, og nå visste vi hva vi skulle videre.
Prøvene ble tatt, og vi ble hentet inn til legen. På skjermen hans lyste grafer og prøvesvar og slemme tallverdier, men nå var det legen som tok en omvei.
Han håndhilste på oss og berømmet Knut for å være 93 år og spurte hva han hadde drevet med i sitt lange liv. Knut fortalte med glede om sitt liv i Christiania Transportbureau, om tunge løft og lange dager, om pengeskap og flygler i bratte trapper. Om hardt arbeid og stor arbeidsglede.
Legen kastet et kort blikk på skjermen sin. Der ventet ingen gode nyheter. Hvordan sier man til et menneske at det har et utslitt hjerte? At hjertet har under 20 prosent kapasitet igjen?
Denne legen var klok. Han tok en ny «omvei», han stilte spørsmål: «Har du noen drømmer, Knut, noe du gjerne vil gjøre?»
«Ja», svarte Knut. «Jeg skulle gjerne padle en gang til fra Mylla til Maridalen.» 93 år og med utslitt hjerte. Legen var med: «Da er det nå du skal gjøre det.»
Bort med grafer, prosenter og diagrammer, frem med Nordmarkskartet. Legen hadde selv padlet deler av distansen sist sommer, og nå tok han seg tid til å spørre Knut om vann og elver, om beste rute og god planlegging. Knut delte av sine erfaringer fra utallige padleturer.
Begge var ivrig vendt mot skjermen. Der var ingen nedslående prøvesvar, bare kart og natur og livsglede.
Han som nesten ikke hadde kraft til å trekke pusten, var i tankene på vei mot Katnosa. Det var som om de padlet sammen. Begge lyste.
Da vi gikk, fulgte legen oss til døren. Et godt håndtrykk ble delt av pasient og lege. «Til sommeren padler jeg fra Mylla til Maridalen for deg, Knut.» Sa legen.
Det var det beste, og det siste, legebesøket vi fikk på hjerteavdelingen. To uker senere døde Knut.
I de to ukene snakket han ofte om den unge legen som hadde sett ham som det mennesket han var og ikke bare hans utslitte hjerte.
Han fortalte om den legetimen med stor glede til alle som besøkte ham. Og nå gjør jeg som var med, det samme.
Jeg fikk se to etapper: Etappen fra Mylla til Maridalen, og etappen fra legekunst til livskunst.
Tusen takk til hjertespesialist Hans og Ullevål sykehus.
Kilde: Aftenposten, Gjengitt med tillatelse av Wenche Helene Andersen.
