SATTE DYPE SPOR:
Solveig tenkte at de som slet psykisk bare måtte ta seg sammen. Så ble alt bekmørkt
Solveig vokste opp med fordommer om psykisk sykdom og tenkte at de som led av det, bare kunne ta seg sammen. Så ble hun selv innlagt på et psykiatrisk sykehus.
– Jeg er vokst opp på Askøy utenfor Bergen og kunne se rett over på det vi kalte galehuset – Sandviken Sykehus, forteller Solveig Bartun Rob (53).
Da hun vokste opp var psykisk helse mye mer tabubelagt enn nå.
– Mamma og pappa snakket aldri negativt om det, men andre kunne si: «Ja vel, så dere ser rett over til galehuset.» Det hendte at vi visste om noen som var innlagt der, og de ble omtalt som gale og at det var helt forferdelig,
Hun hadde mange fordommer mot folk som slet med psykisk helse fordi det aldri ble snakket om. Hverken hjemme eller på skolen. Det var aldri et tema unntatt disse korte uttalelsene om galskap. Kunne ikke de som var deprimerte bare ta seg sammen?
– Som ungdom ble jeg veldig mye mobbet. Jeg mistet mye selvtillit, og selvbildet mitt raknet. Jeg ble en perfeksjonist, men uansett hva jeg gjorde, ble det feil. «Du er ikke god nok, du kan ingenting», ble nesten en sannhet for meg, forteller hun.
– Jeg ble ikke invitert med på det som skjedde. Jeg gikk med feil klær, og jeg drakk og røykte ikke. Det var både utestengelse, fysiske episoder og latterliggjøring som gjorde at jeg ble isolert. Jeg hadde et par venninner og søsteren min, ellers var jeg alene, fortsetter hun.
Sårene som aldri gror
Mobbingen fra de tre årene på ungdomsskolen satte sine spor. Opplevelsene lå ubearbeidet i henne. Hun fortalte ingenting til familien sin. Det turte hun ikke. I dag er det de negative ordene som sitter igjen. Selv om hun har tilgitt de som mobbet, glemmer hun aldri. Ord har stor makt.
– I dag holder jeg foredrag om hvordan ord kan såre og lage dype spor i et menneske. Det er helt umulig for meg å glemme alt det vonde som ble sagt.
Solveig valgte å gå på en privat videregående skole da hun omsider var ferdig med ungdomsskolen. Der slapp hun unna sine tidligere skolekamerater og fikk starte med blanke ark. Heldigvis opplevde hun både å bli akseptert og få mange venner.
– Det var veldig godt å oppleve å bli likt og godtatt med en gang da jeg startet på den private skolen. De visste ingenting om hva som hadde skjedd. Alle møtte meg med vennlighet. Det betydde enormt mye for meg. Jeg fikk en veldig fin tid på videregående, og russetiden var også bra. I ettertid har flere av de som mobbet meg, tatt kontakt og bedt om unnskyldning, både de som var aktive, og de som ikke brøt inn og gjorde noe. Det føles bra, sier Solveig.
Les også:(+) Mamma, jeg tror duvet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
De gode årene
De siste tenårene ble preget av gode vennskap, flere av dem er venner fremdeles. Det var også på denne tiden hun møtte kjæresten, Steven, som senere ble hennes ektemann. Han gikk i tredje klasse da hun startet i første. De ble kjent da hun skulle kjøpe bøker av ham.
Kjærligheten blomstret, og allerede som 20-åring sto hun brud. Året etter bryllupet fikk hun sin førstefødte sønn.
– Jeg stortrivdes som mamma og ville gjerne ha flere barn. Men på de fire årene mellom sønnen min og datteren min gikk jeg igjennom tre spontanaborter. Da begynte ting å bli vanskelig. Det gikk hardt inn på meg, og jeg begynte å tenke at vi ikke kom til å få flere barn. Etter den siste spontanaborten var jeg nok lettere deprimert, men det var ingenting som ble snakket om, det heller, forteller hun.
Datteren Stine kom likevel til verden fire år etter storebroren Steffen, og Solveig var så lykkelig. De fikk veldig tidlig ultralyd og hørte hjertet dunke, noe som føltes helt fantastisk. Endelig skulle hun få oppleve å bli mamma igjen, og gleden var stor da den lille jenta endelig ble født og lå på brystet hennes.
Både Solveig og mannen tenkte at det holdt med to barn, spesielt siden det hadde vært så vanskelig for dem å få nummer to. Men etter mange år bestemte de seg for å få en attpåklatt. Det var da alt snudde.
Les også: (+) Svigermor foraktet meg fra dag én. En dag kalte hun meg inn til en prat på tomannshånd
Ingen hjertelyd
– Jeg kom til uke 19 i svangerskapet og hadde hatt blødninger, så jeg kom inn til ultralyd. De fant ingen hjertelyd og sa at det ikke var liv. Det var ingen vei utenom, fødselen ble satt i gang, og jeg ble sendt hjem for å vente på å føde et dødt barn, forteller hun.
Solveig husker hvordan hun holdt sorgen unna ved å vaske tak og vegger mens hun ventet på at riene skulle komme. Hun måtte ha noe å gjøre, fordi hun ikke orket å sette seg ned og la tankene og følelsene komme. Det kom en venninne og hjalp henne, så hun var ikke alene.
Men smerten og sorgen klarte hun ikke å dele. Den begravde hun inne i seg sammen med de vonde erfaringene fra ungdomstiden og de tidligere spontanabortene.
– Etter fødselen kom depresjonen. Jeg klarte ikke å bearbeide sorgen på riktig måte, jeg bare presset meg videre. En uke etter fødselen reiste vi på en stor familieleir med hele familien. Jeg var sykemeldt akkurat én uke fordi jeg måtte. Rett etter at sykemeldingen var over, dro vi på den leiren. Der fikk mannen min brudd i skulderen etter én dag. Det var et stygt brudd, og han ble kjørt med ambulanse til et sykehus i Bergen. Jeg ble igjen i leiren med ungene og gjorde jobben min, forteller hun.
I ettertid ser hun at det var helt uholdbart. Men hun var pliktoppfyllende og opptatt av å holde hjulene i gang for enhver pris. Etter leiren sa imidlertid kroppen hennes stopp. Den psykiske smerten ble fysisk.
Les også: (+) Frank var nesten fire år da moren forsto at noe var galt
Det store mørket
– Jeg ble veldig sliten og klarte ikke å spise og sove. Hvis jeg prøvde å spise, brakk jeg meg. Jeg raste ned i vekt. Vekten var nede i 47 kilo da jeg ble innlagt. Legen skjønte med en gang at jeg var deprimert. Jeg hadde også mye angst, forteller hun.
Legen foreslo antidepressiver, men Solveig var skeptisk. Likevel ga hun det et forsøk. Men det tok lang tid før medisinen virket, og innleggelse ble uunngåelig. Solveig var inne i en ond sirkel. Hun fikk angst av å spise og angst for angsten. Hun klarte ikke å ta vare på seg selv eller barna lenger.
– Når man ikke klarer å sove eller spise, blir belastningen stor både fysisk og psykisk. Jeg befant meg i et tungt mørke og tenkte at jeg ikke orket mer, og at jeg aldri kom til å bli frisk. Det var ikke noe håp for meg, føltes det som, og det ga jeg uttrykk for til legen. Da ble jeg innlagt på Sandviken Sykehus, noe jeg protesterte mot, sier hun.
Bare ikke galehuset
Det føltes som en ekstra belastning og skamfullt for Solveig å skulle legges inn på institusjonen alle hadde kalt for galehuset da hun vokste opp.
Hun ba om å bli innlagt på andre sykehus, men legen sa nei. Det var ved Sandviken de hadde akuttmottaket hun trengte.
– Jeg ville alt annet enn å bli innlagt på Sandviken. Jeg hadde fremdeles så mange fordommer om det stedet, og tenkte: «Dette skal ingen få vite om». Men så begynte ryktene å gå. Da bestemte jeg meg for det motsatte. Jeg ville være åpen fordi jeg ville at mine barn skulle få lære at dette er helt naturlig, sier Solveig.
Etter et opphold på akuttmottaket ble hun overflyttet til åpen post. Der fikk hun seg en overraskelse. De innlagte var helt vanlige mennesker, og for første gang opplevde hun å dele tanker og følelser med andre.
– Vi delte og snakket sammen i fellesarealer og på små turer i uteområdet og ble en sammensveiset gjeng. Flere av dem ble gode venner av meg, og jeg opplevde at håpløsheten og angsten begynte å slippe taket, forteller hun.
Les også: (+) Siv (50) hadde gitt opp livet etter 30 år med fibromyalgi-plager. Så fikk hun en ny pille hos fastlegen
Et nytt tilbakeslag
Ektemannen, barna og faren hennes, som hun alltid har stått veldig nær, kom på besøk etter noen dager. Da fortalte Solveig om det gode samholdet, og at det gikk mye bedre. Hun tok farvel med besøket. Men kort tid etter at hun kom tilbake på rommet sitt, fikk hun beskjed om at hun hadde besøk igjen.
Ektemannen kom tilbake for å fortelle at faren hennes hadde fått et hjerteinfarkt og lå i koma på Haukeland Sykehus.
– Da falt jeg helt sammen. Det første jeg tenkte var: «Det er min feil. Han fikk et infarkt fordi skammen og bekymringen over meg ble for mye for ham.» Men da jeg ga uttrykk for dette til behandleren min, sa han: «Du burde komme på forsiden av alle landets aviser om du har klart å gi din far tette blodårer inn til hjertet», forteller hun.
Den uttalelsen hjalp Solveig. Men det tok ikke bort bekymringen over faren. Han lå i koma og svevde mellom liv og død i en uke før han gikk bort.
– Han kom aldri til bevissthet før han døde. Jeg pendlet mellom Sandviken og Haukeland hver dag for å være hos ham og snakke med ham. Vi ble fortalt at han kanskje hørte oss, så jeg løy litt og sa at jeg var blitt frisk. Jeg ville så gjerne at han skulle våkne igjen, han ble bare 57 år gammel, fortsetter hun.
Les også: (+) Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Ble liggende i sengen
Etter at faren døde, ga hun helt opp. Depresjonen ble dypere, og hun klarte knapt å spise eller å komme seg ut av sengen. Til slutt sa personalet ifra om at hun måtte stå opp og delta i måltider. Hun måtte også delta på aktiviteter.
– Det var en ergoterapeut som snudde alt. Han visste at jeg slet med grubling og tankekjør hele tiden, og foreslo klatring. Da lo jeg for første gang på flere måneder. Jeg var tynn, liten og hadde høydeskrekk. «Jeg er ikke her for trening og klatring, jeg skal få psykologhjelp», sa jeg. Men han overtalte meg til å bli med og se på de andre, sier Solveig.
Motvillig ble hun med. Da hun prøvde å klatre for første gang, kom hun helt opp til 16 meter på første forsøk. Det gikk greit opp, men det var veldig tøft for henne å komme ned.
– Mestringen var en stor opptur. Men den største aha-opplevelsen var at grublingen stoppet mens jeg klatret. I alle andre gjøremål grublet jeg konstant – om jeg gikk tur, leste bok, så på TV. Jeg fikk ikke med meg noen ting.
Men i klatreveggen måtte jeg fokusere, og jeg fikk en pause fra tankekjøret. Det ga meg et glimt av håp, sier Solveig.
Les også: (+): Da ryktene hadde begynt å gå, satte Tonje (19) seg ned og skrev et brev til foreldrene. Svaret kom umiddelbart
Veien til et friskt liv
Håpet ga energi, og hun orket å gå lengre turer og ble mer åpen for hjelp. Sakte, men sikkert ble hun friskere.
– Vi gikk fjellturer i fjellene rundt Bergen, og det utgjorde en stor forskjell for meg. Nå har jeg en turgruppe sammen med venninnene mine. Vi går tur hver onsdag kveld. Det gir meg så mye og hjelper på den mentale helsen. Jeg bruker det også i jobb. Turene og klatring har blitt veldig viktig for meg. Forskning viser at fysisk aktivitet er bra for psyken, sier hun.
Solveig har hatt flere innleggelser i årenes løp, men har klart å kjempe seg ut av mørket ved hjelp av trening, gode behandlere, familien sin og nettverket sitt. I dag holder hun foredrag om psykisk helse og jobber som erfaringskonsulent på Kronstad DPS.
– Det føles godt å kunne hjelpe andre og bruke de negative erfaringene til noe positivt. Da gir det mening, selv om jeg aller helst skulle vært dem foruten, sier hun.
– Jeg grubler og bekymrer meg mye, men jeg har lært at jeg må leve her og nå. Noen ganger må jeg ta en time av gangen, eller en dag eller en uke. Jeg må forholde meg til realitetene som står foran meg. Det gjør det lettere å slippe inn gleden og de gode øyeblikkene.
