Da faren døde ung, satt Arnes og Gunnars mor igjen med seks små barn: – De fleste unge i dag vet ikke hva det vil si å ha lite

Utsagnet om likheten kommer fra Gunnar Hermansen, som har tatt imot oss hjemme hos seg selv.

Han og broren Arne var prikk like da de vokste opp. Så like at de til og med hadde samme kjæreste i en kort ­periode, uten at hun visste det.

Læreren på barneskolen ga opp ved skoleslutt. Det var like greit å gi guttene samme karakterer, han kunne uansett ikke være sikker på hvem som hadde gjort hva.

Brødrene ble mer ulike med årene. I dag er det lettere å se forskjell på de to tvillingene som i alle år har fulgt hver­andre i tykt og tynt.

De fikk jobb i Bergens Tidende samtidig og jobbet der til de gikk av med pensjon – på samme dag.

De har sunget sammen i kor i 75 år, giftet seg med to venninner og ble enkemenn med bare fire års mellomrom. Begge konene døde av alzheimers. Det går ikke en dag uten at den ene ringer til den andre.

– Vi har alltid vært gode venner, sier Gunnar og Arne.

Sjekke damene

At tvillinger blir over 90 år gamle, hører til sjeldenhetene. Men selv om Gunnar har vært syk de siste fire årene, er de to 90-åringene forbausende energiske.

Humøret og livsgnisten er det ingenting å utsette på.

– Jeg har vært syk en stund, men jeg kommer meg nå, sier Gunnar.

– Skulle ikke du ut og ­sjekke damer igjen nå da? sier Arne og ler.

– Å ja, det stemmer, sånn var det ja. Det kan jo bli spennende, parerer Gunnar.

Men det viktigste de har beholdt gjennom alle årene, er den enorme sanggleden.

– Sangen er veldig viktig for oss. Vi har egentlig sunget hele livet. Allerede da vi var 15, begynte vi å synge i kor, sier Arne.

Han har spurt pent om ikke de to andre brødrene, Helge og Einar, også kan få være med når 90-åringene skal intervjues.

Det var ikke vanskelig å innfri det ønsket.

Les også: Lene var bare 55 år da hun fikk den fryktede diagnosen

300 år med korsang

Yngstemann Helge på 80 smelter dessuten journalistens hjerte når han stemmer i Elvis Presley på norsk med en praktfull stemme.

– Jeg var bare 14 da jeg begynte i kor, sier han.

– Helge er solisten vår, sier de andre tre brødrene, som elegant og spontant korer lillebror på refrenget.

Til sammen har de fire brødrene 300 års fartstid som korsangere, og de har ingen planer om å gi seg ennå. Koret «Brødrene Hermansen & Co» er ettertraktet og har lange lister med bestillinger.

Koret har tre faste allsang­konserter hver vår og tre hver høst på Wesselstuen i Bergen. Det har vært en tradisjon de siste 13 årene.

I tillegg synger koret på institusjoner over hele Bergen.

– Vi har sagt det i alle år: Syng for de eldre, syng for de som er rammet av demens. Å se de gamle når de begynner å synge med, er veldig rørende. De kjenner knapt igjen sine egne slektninger, men når de hører de gamle sangene, våkner de opp. Du ser gleden og livsgnisten, sier Arne.

Både Gunnar, Arne og Einar opplevde at ektefellene deres fikk demens. Det var i den forbindelse at de også ­begynte å synge på institu­sjoner.

– Sang er god helse, sier brødrene.

De gleder seg over at helsevesenet endelig har forstått ­betydningen av sang, selv om de synes det tok lovlig lang tid.

Trange kår

Brødrene Hermansen har vært gode venner hele livet. At de vokste opp under svært trange kår i Bergen under og like etter krigen, la aldri noe grunnlag for uvennskap. Tvert imot.

– Vi var mor, far og seks søsken i en liten toromsleilighet på Rothaugen i Bergen. Vi hadde do på gangen, ingen dusj, men en stamp vi badet i på kjøkkenet. Vi lå fire i samme seng. Men vi hadde det fint, vi var tross alt bare seks barn. Vi hadde venner som var tolv søsken som delte ett rom. Det var bare sånn det var den gangen, sier brødrene.

Alene med seks små

De snakker i munnen på hverandre. Det er fint å mimre om det som var, for det er mange gode minner å hente frem – på tross av at søsknene også kan se tilbake på en tøff oppvekst.

– Far døde i 1946, bare 36 år gammel. Mor ble alene med seks små barn, to sett tvillinger, ei jente og yngstemann Helge, som var bare to år da far døde.

Den gangen var det ingen sosialhjelp å få, man hadde ingen annen mulighet enn å klare seg selv. Vi gikk tidlig med aviser og syklet rundt med matvarer til folk for å spe på litt, sier Arne og skryter av moren som døde i 1984.

– Uansett hvor trangt vi hadde det, og hvor mange vi var, sa mor alltid «kom inn, kom inn» til alle som kom. Hver morgen, før hun gikk på jobb, smurte hun matpakker til oss alle sammen.

Men hvordan klarte hun å få endene til å møtes?

– Det var fra hånd til munn, det, svarer Helge.

Han kan huske at han en gang hentet pensjonen etter sin far. Den var 30 kroner.

Les også: (+) Befolkningen i det vesle, norske øysamfunnet driver et livsfarlig spill. Når de tror at deres siste time er kommet, skjer det utrolige

Russiske fanger fikk mat

Helge er for ung, men de tre andre har minner fra krigs­årene. De husker at russiske krigsfanger ble holdt på Rothaugen, og at de utmagret ble sendt til Ladegården skole for avlusing.

– Vi smurte brødskiver og klatret opp på et gjerde. Når de russiske fangene gikk forbi, kastet vi matpakker til dem, sier Arne, som har gode minner om fanger som ga dem luer som takk.

– Vi hadde ikke vondt av å vokse opp under trange kår. De fleste unge i dag vet ikke hva det vil si å ha lite. Vi spilte fotball, men vi hadde ikke råd til ball. Men vi hadde aviser. Vi laget ball av sammenrullet avispapir. Når ballen gikk i oppløsning, laget vi bare en ny, sier Helge.

– I dag vil alle ha egne rom, det kunne ikke vi forlange. Vaskemaskin hadde vi heller ikke. Mor måtte stå på loftet og vaske klær med vaskebrett. Det var mye arbeid når alt ­sengetøyet skulle vaskes. Det var vår oppgave å bære alt opp og ned, og vi måtte rulle klærne etterpå med ei gammel rulle, sier Arne.

Hjemmefra i tre år

Under andre verdenskrig ble søsknene sendt vekk i flere måneder av gangen. Arne og Gunnar fikk være sammen og havnet i 1942 på en gård i Øystese.

De andre søsknene ble sendt til forskjellige steder på Vestlandet.

– Vi hadde en merkelapp rundt halsen da vi dro. På ­gården fikk vi egg, melk og det vi ellers trengte. Vi hadde det godt, sier de og viser et ­bilde av huset de bodde i.

På frigjøringsdagen i 1945 var mor Anna og alle seks søsknene på en gård i Naustdal. Det var risikabelt å forsøke å komme seg forbi minefelt langs kysten, så det tok tid før de kom hjem igjen. Først i juli 1945 var familien atter samlet i Bergen.

Humøret stiger ettersom praten går. Gunnar er hobbyfotograf og har utallige bilder han vil vise og dele.

Spise­bordet er dekket av utskrifter av tekster, sanghefter og bilder. Bilder av ektefeller, barn, ­barnebarn, gamle bilder, nye bilder, og bilder fra selskaper og korsang.

Les også: Da den skjebnesvangre dagen kom, la Oddvar ut et punktum på Facebook

Sangen er livet

I en periode sang alle fem ­brødrene i det samme manns­koret, «Fremad». Alle begynte å synge i kor i tenårene.

– Vi har ennå ikke hatt en eneste familiesamling uten sang og musikk. Nylig feiret vi 25 år med koret «Brødrene Hermansen & Co». Vi fire brødre er «Hermansen», alle andre i koret sorterer under «& Co», smiler Arne.

Han forteller at de har med både keyboard, trekkspill, munnspill og gitarer. Tvillingene forteller at de er de eldste kormedlemmene.

– Eller forresten, «Olafen» baki der, han er 92. Så vi er jo bare ungguttene, humrer Gunnar og peker på en kar som står bakerst på bildet av hele koret.

– Sangen betyr alt. Den gir oss mye moro og holder oss i live. Med sangen holder vi hjernen i gang også, så vi ­fortsetter å synge helt til de pakker oss inn for godt, sier brødrene Hermansen.

Lille Ester (4) passet ikke inn i mammas liv: Historien om hennes liv er hjerteskjærende

Bjørg la ut et innlegg på Facebook – nå er hun bestemor til to