50 år siden homofili ble avkriminalisert
– Ifølge sitt eget fag var Vigdis syk og led av en karakterforstyrrelse. Det skulle hun nå egentlig lære videre til sine studenter
I 60 år har psykolog Vigdis Bunkholdt kjempet for homofiles rettigheter og retten til å elske sin kone.
Nylig ba statsminister Jonas Gahr Støre om unnskyldning for at Norge hadde en lovparagraf som gjorde livet vanskelig for kvinner som elsker kvinner, og enda verre for menn som elsker menn.
– Jeg sier unnskyld på vegne av det norske fellesskapet, sa statsminister Støre i april i år og rettet blikket mot sine tilhørere.
Blant dem satt Vigdis Bunkholdt (85) og kona Solveig Askjem.
– Jeg beklager at norske myndigheter gjennom lovgivning ikke aksepterte homofil kjærlighet, fortsatte Jonas og føyde til at det så visst ikke er ofte en statsminister ber om unnskyld.
I 2022 er det 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge. Dette skal markeres og feires over hele landet med Skeivt kulturår 2022.
21. april 1972 ble paragraf 213, som forbød seksuelle handlinger mellom menn, fjernet fra straffeloven.
Et lignende forbud for kjærlighet mellom kvinner ble aldri lovregulert på samme måte.
Gjennom lov og sanksjoner ga det norske samfunnet beskjed om at homofil kjærlighet ikke skulle aksepteres.
Fra 1902 til 1950 ble 119 menn i Norge dømt for å ha hatt seksuell omgang med en annen mann. De måtte gjennom rettssaker, ble dømt og opplevde fornedrelse og utestenging.
21. januar i år ba statsminister Jonas Gahr Støre de skeive om unnskyldning.
Men i 2022, 50 år etter at Norge avkriminaliserte skeiv kjærlighet og avskaffet den beryktede paragraf 213, synes statsmakten endelig at det var på tide å be om unnskyldning.
På tide å lære noe
Det synes sannelig ekteparet Vigdis og Solveig også. Men hva er en unnskyldning egentlig, undret Vigdis. Hun tenkte en stund på det, men så kom Vigdis på hva statsminister Jens Stoltenberg hadde sagt i 2012. Da sa han, på vegne av den norske stat, unnskyld til de norske jødene.
– For en ting er å unnskylde seg når man har tråkket noen på tærne på bussen på bussen, noe helt annet er det å si unnskyld og så være villig til å lære av de feilene man ber om unnskyldning for, sier Vigdis.
Det er det hun håper at Støres unnskyldning til de homofile betyr.
– Vi har kommet langt her i landet når det gjelder å akseptere skeiv kjærlighet, men det er fremdeles et godt stykke igjen å gå, understreker Vigdis.
– Fremdeles koster det dyrebare liv å være skeiv, også her i landet. I flere minoriteter er det å være homofili fremdeles ensbetydende med skam og karakterisert som sykdom. Noen velger å forlate livet på grunn av fordømmelsen og forakten for seg selv, sier hun.
Les også: Siri Kristiansen om svaret fra kjæresten: – Jeg ble lynforbanna
Aksepten sitter ikke så dypt
På overflaten kan det se ut som om vi er kommet langt i Norge.
– Det er vi, men skraper man litt i fernissen, ser man ofte at aksepten likevel ikke sitter så dypt. Nylig fortalte en ung bekjent av meg at hun ble spyttet på da hun fortalte at hun var i med i en komité for et skeivt arrangement, forteller Vigdis.
Vigdis Bunkholdt
✿ Født 1936
✿ Psykolog og spesialist
i klinisk psykologi
✿ En pioner i den norske homobevegelsen
✿ Har sittet i styret for Det norske forbundet
av 1948 tre ganger
✿ Gift med pedagog og
sosionom Solveig Askjem
Slike hendelser er mer enn bare nedslående.
På 1970-tallet, da Vigdis jobbet som psykolog og lektor på Sosialhøgskolen, traff hun den store kjærligheten i Solveig som var sosionom og pedagog på samme sted.
Det begynte med en gjensidig beundring og respekt som siden gikk over i forelskelse.
Samme år som homofilt samliv ble avkriminalisert i Norge, bestemte jentene seg for å satse på kjærligheten og hverandre.
De kjøpte hus og flyttet sammen. Til neste år kan de se tilbake på 40 års samliv, og de var blant de første parene som inngikk partnerskap i 1993.
Ikke lenger sett på som sykdom
For Vigdis var det vanskelig å lese om seg selv i psykologipensumet at hun led av en sykdom. Helt frem til 1977 var nemlig homofili karakterisert som en sykdom i det medisinske diagnosesystemet. Ifølge sitt eget fag var Vigdis syk og led av en karakterforstyrrelse.
Det skulle hun nå egentlig lære videre til sine studenter.
– Det var vanskelig, men jeg bestemte meg ganske tidlig i studiet for at psykiatrien tok feil. Jeg var ikke syk, men annerledes, sier Vigdis.
I 1958, knapt 22 år gammel, ble hun aktiv i Det norske forbudet av 1948 etter å ha truffet samboerparet Arne Heli og Øyvind Eckhoff. De to hadde den tunge øksen over seg, nemlig paragraf 213 som kriminaliserte forholdet deres med følgende fordømmelse og straff:
«Finder der utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.»
– I forbundet traff jeg mange ulykkelige mennesker og bestemte meg for at jeg
ville leve alene resten av livet, forteller Vigdis.
Les også (+) Synnøve Finden og Pernille Holmen bodde sammen og delte seng. Så kom en evangelist på besøk
Loven gjalt ikke kvinner
I 1957 ga Øyvind Eckhoff ut boken Vi som føler annerledes. Homoseksualiteten og samfunnet.
Han skrev under pseudonymet Finn Grodal, og boken henvendte seg til alle.
Den beskrev blant annet homofile og deres livssituasjon og ga råd til både homofile og andre grupper i samfunnet. For første gang ble ordet lesbisk benyttet på kvinnelige homofile.
– At det bare var menn og ikke kvinner som ble kriminalisert i paragraf 213, kom vel av at man på den tiden ikke kunne forestille seg at kvinner hadde slike drifter som kunne føre dem i armene på hverandre, sier Vigdis, som har hatt opplevelser som nok kunne antyde at folk tenker både det ene og det andre.
– En gang jeg var på bedriftssamling med overnatting sammen med flere andre kvinner og soverom skulle fordeles, fikk de fleste rom sammen. Mens jeg fikk et rom for meg selv. Jeg vet ikke hva de andre trodde, at jeg ville kaste meg over en av dem på natten, mon tro? ler Vigdis hjertelig.
Fordommer kommer i mange varianter. Men heldigvis har hun ikke mange vonde minner å hanskes med.
– Jeg var trygg i meg selv og hadde så mange andre deler av min identitet enn bare det å være lesbisk. Jeg var god i idrett, spilte piano og studerte psykologi. Dessuten hadde jeg en familie som støttet meg, forteller Vigdis.
Kanskje var det nettopp derfor hun i tillegg til å være en travel psykolog og lektor, også hadde krefter nok til å sitte i styret for Det norske forbundet av 1948 i hele tre perioder.
Akseptabelt og positivt
– Homofile og lesbiske er en minoritet, og det vil vel aldri bli helt alminnelig å være ualminnelig.
Det vi må jobbe mot, er at det kan være akseptabelt, til og med positivt, å være ualminnelig, sier Vigdis.
For det er nå en gang slik som Øivind Eckhoff så klokelig spør i boken sin:
«Dersom seksualdriften var underlagt viljen, slik at vi homofile bare kunne bli som andre gjennom litt selvdisiplin – ja, så måtte jo også det omvendte være mulig: «normale» mennesker måtte kunne dirigere sin drift i homoseksuell retning. Hvor mange av mine heterofile lesere føler seg i stand til det?»
Først i 1977 ble homofili fjernet som diagnose i psykiatrien.
