Helene er evig takknemlig for hjelpen hun fikk da livet var som mørkest. Nå trues tilbudet med nedlegging

Begge har en fortid med behandling på Arken, Norges ­eneste langtids behandlingstilbud for ­kvinner med rusutfordringer. Et behandlingssted kjent for gode resultater og lite tilbakefall. Nå kjemper damene hardt for at kvinnefellesskapet skal bestå. For bakom truer nedleggelses­spøkelset.

Arken-huset er tilholdssted for ­kvinner med sterke historier. Vi fikk høre Nina og Helene fortelle om hvorfor rusen fikk så stor plass i livene deres.

Sårbar situasjon

– Hvis du har vært utsatt for menn som utøver vold, kjennes det å være sammen med bare jenter ekstra trygt, særlig når du er i en sårbar situasjon, som jo det å være på rusavvenning er. Jeg hadde en utrygg barndom med mye bråk, alkohol og uforutsigbarhet. Det påvirket meg sterkt. Jeg kjente på sorg og utrygghet, og startet med trøstespising.

– Til slutt veide jeg hundre og femogtredve kilo og ville ikke vise meg ute blant folk. Etter det var det slankekur på slankekur, forteller moteinfluenser Helene.

– Jeg klarte å kvitte meg med sytti kilo og begynte å legge ut bilder av meg selv på egen plattform på sosiale medier. Ganske fort fikk jeg så mange følgere at jeg ikke behøvde å ha andre jobber. Jeg ble invitert hit og dit på ulike events, fikk masse modelloppdrag og gikk på catwalken i København. I en periode var livet en eneste lang fest. Men slankingen hadde jo ikke fjernet uroen og angsten. Årsaken til at jeg begynte å trøstespise var der fremdeles. Den forsøkte jeg nå å dempe med smertestillende. Jeg hadde fått tabletter av legen etter en operasjon der jeg fjernet overflødig hud etter all slankingen. Jeg oppdaget at pillene gjorde meg smertefri, og i tillegg tok jeg angstdempende piller og kombinerte alt dette med drikking.

Pillemiks og overdoser

– I begynnelsen tenkte jeg – aha, dette er jo kjempe­smart. For å holde meg slank, begynt jeg å kaste opp maten slik at jeg liksom ikke hadde spist. Det er klart at en slik livsstil ikke kunne gå i lengden, forteller Helene som har opplevd å miste flere venner i overdose nettopp av den farlige kombinasjonen med ­alkohol og piller.

Det var skremmende og førte til at Helene tok rev i seilene. Hun ville bli alkohol- og pillefri. En måned senere fikk hun plass på Arken kvinnekollektiv.

– Det er så utrolig fint der, skryter Helene. Vi bor i et vanlig hus. Vi har hvert vårt rom, men det er obligatorisk at vi spiser alle måltidene sammen, vi har gruppeterapi, lager mat, rydder og vasker. Vi har trening sammen, kveldsmeditasjoner, og gode samtaler. På Arken jobber det både fagfolk og damer som har vært pasienter her selv.

Videre med livet

– Jeg har fått styrken og livsgleden tilbake, takket være fellesskapet og behandlingen på Arken. Jeg er rusfri og nå vil jeg studere, og gå videre med livet mitt, smiler Helene.

Hun bor i en hyggelig leilighet i underetasjen på en enebolig utenfor Oslo. Her har hun staffeli og malesaker, og lar oss få se et nydelig bilde av en larve som nettopp har blitt til en fargerik sommerfugl. Det er som et symbol eget liv. Nå skal både den og Helene brette ut vingene og fly i frihet.

– Det er jo skummelt også, men heldigvis følger de på Arken meg opp. De slipper meg ikke, de tilbyr ettervern. De ordner med ulike tilbud og kontaktpersoner, og jeg kan komme på besøk en gang i uken og spise middag med dem. Det er så fint, de slipper deg liksom ikke, de bryr seg virkelig, sier Helene.

Et søsterskap

– Når du skal kjempe deg ut av langvarig rusavhengighet, er det å føle seg trygg og ivaretatt det beste utgangspunktet du kan få, sier Nina.

Hun har vært rusavhengig i over tyve år.

– Da jeg møtte Reidun som jobber her, merket jeg med en gang at hun brydde seg. Og da jeg flyttet inn i dette kollektivet med andre jenter i samme situasjon, kjente jeg på et veldig sterkt fellesskap. Det var et slags søsterskap som ga meg en tilhørighet jeg aldri hadde følt før, forteller Nina.

Etter årevis med rus er hun i dag rusfri, bor i egen leilighet og går på skole. Hun har fått kontakt med sin voksne sønn som hun ikke hadde sett på flere år, og hun har feiret jul med han og barnebarnet sitt.

– Jeg har vokst opp i en ­familie med mye rus, sier Nina som føler hun fikk en altfor tøff start på livet med en mor som ruset seg og en far som sjelden var hjemme. ­ Til slutt kom Barnevernet og hentet henne.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

– Jeg var tolv år da de plasserte meg på et barnehjem. I begynnelsen var jeg glad for at de kom og hentet meg, men det skjedde også mye på barnehjemmet som ikke var bra for meg. Overgrep er bare et av stikkordene, forklarer hun ettertenksomt og vil nødig snakke mer om den tiden. Etter tre år kom Nina hjem igjen til mor. Det var heller ­ingen god løsning.

– Vi bodde i en blokk og jeg satt mye i trappen og ventet på at noen skulle komme hjem. Etter hvert utviklet jeg et voldsomt sinne. Jeg synes det var så urettferdig at jeg skulle ha det slik. Jeg likte meg godt på skolen, men å komme hjem var ikke godt. Mor var enten ikke der eller hun var ruset både på alkohol og sterkere stoffer. Far også, og han var der bare av og til. Lillebroren min og jeg, vi hadde liksom ikke en sjanse her i livet. Det å ruse seg ble jo det naturlige for oss også. I dag er hele familien min død på grunn av rus, forteller Nina.

Et siste håp

Nina begynte med amfetamin, siden fulgte sterkere stoffer. Etter over tyve år med rus, hjemløshet, utallige mislyk­kede forsøk på avrusing og fengselsopphold, var Nina i ferd med å gi opp. Hun hadde frivillig gitt fra seg omsorgen for den lille gutten sin, og sagt til ektemannen at hun ikke maktet å ha ansvaret for ham. Nina ville ikke at sønnen skulle få den samme oppveksten som hun selv hadde hatt med en rusavhengig mor.

– Jeg følte jeg var i ferd med å få samme skjebne som foreldrene mine, at jeg også ville dø av rus. Men så ringte Reidun, sier Nina og smiler bor på daglig leder, Reidun Wilhelmsen. Det er litt over et år siden nå, og her sitter jeg, rusfri på snart andre året, og i gang med et helt nytt liv. Alt takket være behandlingen og fellesskapet jeg har vært en del av på Arken.

– De kan jo ikke legge ned et så godt behandlingstilbud, synes Nina.

Hun har demonstrert, gått i tog og har vært på Dags­revyen og fortalt sin historie, alt for å redde Arken og for at andre kvinner skal få det ­samme tilbudet som hun selv fikk da livet holdt på å rakne fullstendig.

Utsatt avgjørelse

Etter 38 år med et av Norges mest vellykkede behandlingstilbud, fikk Arken kvinnekollektiv tidligere i år ikke fornyet avtalen med Helse Sør-Øst.

Imidlertid har Oslo kommune besluttet å videreføre avtalen med Arken og andre private aktører ut 2025.

Konserndirektør Mona Stensby i Oslo kommune sier Helse Sør-Øst RHF vil gjennomføre en ny anskaffelse der avtaleoppstart er planlagt å være 01.01.2026.

Det er imidlertid uklart hva det vil bety for Arken kvinnkollektiv.

Pluss

De andre i bygda synes at velstående Dagny var litt spesiell. Da hun gikk bort, fikk de seg tidenes overraskelse

Pluss

Rebecca veide 146 kg, så fant hun «mirakelkuren»: Raste ned 87 kg på to år