Cecilia Dinardi om barndommen:
Cecilia ble mor som 17-åring og hadde knapt råd til mat og bleier. Men hun ga aldri slipp på drømmen
Cecilias barndom og ungdom, som asylant og barnevernsbarn, var vanskelig. Det knekte likevel ikke den tøffe jenta. Nå hjelper hun andre som er i samme situasjon som hun var.
I elleve år jobbet advokat Cecilia Dinardi (48) hos en av Norges mest profilerte forsvarsadvokater, John Christian Elden. Siden 2015 var hun partner.
For noen måneder siden startet hun egen praksis hvor hun spesialiserer seg på barn og unge og deres rettigheter.
Det er en god grunn til det. Hun var selv et barn som trengte å bli beskyttet da omsorgen hun skulle få sviktet.
Historien starter i Chile hvor hun ble født og vokste opp i Valparaíso.
I 1988 flyktet hun sammen med mor og to søsken fra diktatur, kaos og uro i hjemlandet. Da var hun elleve år. Det ble en lang og utmattende reise familien la bak seg, og det var ikke over da de ankom Norge.
– Når du blir plassert i et asylmottak, havner man samtidig sammen med mange andre i lignende situasjon, og miljøet påvirkes spesielt av voksne mennesker som er i krise. Jeg var mye utrygg og redd, sier Cecilia.
Familien fikk plass i et asylmottak på Grønland i Oslo. Det var en krevende situasjon, og det var mye elleveåringen ikke skjønte, som hun forstår i dag.
Bare det å møte de ansatte ved mottaket, som snakket et annet språk, var skremmende.
– Det eneste jeg kunne gjøre var å prøve og tolke signaler, men det var også vanskelig på grunn av kulturforskjeller. Jeg kommer fra en kultur hvor vi er uttrykksfulle og viser følelser ved å gestikulere og smile mye. Det er ikke så typisk i Skandinavia, så jeg trodde ofte at de ansatte var sinte på meg fordi de var så alvorlige, forteller hun.
Trangt og utrygt
Når hverken beboerne eller de ansatte ved asylmottaket opplevdes som trygge for Cecilia ble dagene lange og vanskelige. Trangboddheten, kombinert med mennesker i krise, kunne slå gnister og føre til voldsomme konflikter og slåsskamper.
– Jeg har mange minner av voksne mennesker som gikk i gangene og hadde åpenbare psykiske plager. De skrek eller gråt, det var sterke utbrudd. Jeg fikk streng beskjed både av min mor og de ansatte om at jeg ikke måtte gå ut i gangen uten følge. Det gjorde meg enda mer redd, fortsetter hun.
Etter noen måneder ble familien flyttet til et mottak i Femund i Hedmark. Tiden i dette asylmottaket ble tøff for Cecilia. Her opplevde hun å bli utsatt for seksuelle overgrep, og ved å bo i et asylmottak og derfor mer distansert fra resten av samfunnet, ble det vanskelig å få sagt fra om hva hun ble utsatt for.
Hun fortalte det ikke til noen før hun ble voksen. Etter tiden i Femund ble det bosetting på Sørlandet, nærmere bestemt Kvinesdal kommune.
Svart eller hvitt
På både Femund og i Kvinesdal ble Cecilia tatt godt imot, men hun husker godt hvor kontrastfylt hun opplevde sørlandsbygda.
– Min opplevelse var at enten så var du kristen, eller så var du nærmest satanist. Jeg kjente den gangen på at det var ganske svart-hvitt. Du ble satt i den ene eller andre båsen. Om du ikke var kristen ble du stemplet som rebelsk, sier hun.
Hun kom tidlig inn i et religiøst miljø hvor hun sang i kor, men forflyttet seg etter hvert over til den andre mer rebelske siden.
I dag ser hun at det antagelig var en måte å si ifra om at hun ikke hadde det bra. Livssituasjonen hennes hjemme var vanskelig, og når hun ikke ble hørt, var dette en annen måte å vise det på.
– I det øyeblikket barnevernet ble koblet inn, og de fikk vite hvordan jeg hadde det, ble det raskt tatt grep, og jeg ble tatt hånd om og flyttet i fosterhjem. Det var viktig for meg å bli sett og hørt, at mine omsorgsbehov ble ivaretatt. Det er det jeg jobber mye med i dag. Barn trenger å bli beskyttet og ivaretatt, sier hun.
Tøffe tider
I tiden frem til barnevernet ble koblet inn hadde hun i flere perioder blitt utsatt for alvorlige krenkelser, som grov vold og overgrep.
– Slike hendelser påvirker et menneskes utvikling og hvordan du fungerer, og jeg var attpåtil innvandrer. Mange glemte at jeg hadde bodd i Norge i ganske kort tid fordi jeg var så rask til å tilpasse meg og lære meg språket. Men alt var fremdeles nytt for meg selv om jeg tilsynelatende var velfungerende, forteller hun.
Tenåringstiden i barnevernet var tøff. Hun fant seg ikke til rette i fosterfamiliene, og da hun var 16 år, hadde hun fått sin egen hybel og var gravid med sitt første barn. Siden hun følte seg som verdens mest ensomme menneske gledet hun seg til å bli mor. Den unge jenta ante ikke hvilket ansvar det er å få et barn, eller hvor tøft det er å være alene om det.
– Jeg hadde ikke familie, og barnevernet klarte ikke å finne et hjem til meg som fungerte godt. Det å få barn er den første og største oppgaven jeg noensinne har fått. Det var samtidig veldig utfordrende. Jeg var tenåringsmamma, hadde blitt skrevet ut av barnevernet som 17-åring og gikk på videregående skole i Flekkefjord. Jeg rakk akkurat å miste barnetrygden før jeg selv ble mor, sier hun.
Flere av Cecilias nære venner på den tiden ble datteren Katrines «onkler og tanter». I tillegg var det noen av de nære vennenes foreldre som tok litt ekstra vare på Cecilia og Katrine.
– Vi ble invitert på søndagsmiddag og sånne små ting i hverdagen, som utgjorde en stor forskjell. Jeg hadde også spesielt to lærere, som så hele meg. De utfordret og støttet meg fordi de så at jeg hadde akademiske evner. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å fullføre videregående skole uten dem, sier hun.
Ble utfordret og trodd på
Den store forskjellen var at de stilte krav og engasjerte seg i henne og livet hennes.
– De fikk meg til å føle meg spesiell, og det er takket være dem at jeg slet meg igjennom og kom ut på andre siden med bestått videregående skole og gode resultater. Jeg er evig takknemlig, fortsetter hun.
I løpet av disse årene levde Cecilia under fattigdomsgrensa. Hun hadde knapt råd til både mat og bleier. Den eneste inntekten var borteboerstipend og stønad for enslig forsørger.
Det var venner som hjalp henne ut av de verste knipene etter avslag fra sosialkontoret. Så fort tredje året var avsluttet flyttet Cecilia og datteren Katrine til Oslo.
– Fattigdommen førte med seg mye uro og angst, og i dag skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte det. Jeg hadde ingen familie å lene meg på, det var bare meg bestandig. Jeg studerte og jobbet ved siden av det første året, men det ble for krevende ved siden av å være alenemor. Drømmen var å bli advokat, og jeg begynte å jobbe som sekretær i en tingrett i en periode, forteller hun.
Noen år gikk, livet skjedde og Cecilia fikk sønnen Marcel. Men hun slapp aldri drømmen om jusstudier, og da hun ble 30 år, startet hun endelig på karriereveien.
– Da var jeg klar. Barna mine var eldre og mer selvstendige. I tillegg til krevende jusstudier tok jeg på meg flere verv innen frivillig organisasjonsarbeid, så jeg hadde lite fritid, sier hun og ler.
Den vonde klumpen i magen
Den gangen spiste den dårlige samvittigheten henne nesten opp innvendig. Cecilia kjente på en enorm utilstrekkelighet som mor.
Hun følte seg egoistisk som ville studere juss, men det var også nøkkelen til bedre økonomi på sikt. For drivkraften hennes ble oppdaget av den kjente forsvarsadvokaten John Christian Elden.
– Jeg var ferdig utdannet i 2013 og var så heldig å bli advokatfullmektig og gikk i lære hos den beste av de beste. Mange som har min bakgrunn går rundt og bærer på en frykt og en vegring for hva folk vil tenke om at de kom til Norge som flyktning eller asylsøker, spesielt i forhold til arbeidslivet, forklarer hun.
Sånn var Cecilia, men Elden påpekte veldig tydelig at det var totaliteten av hvem hun var som gjorde henne så interessant at han tilbød henne jobb. Kombinasjonen av studiet, bakgrunnen og personligheten hennes, alt spilte inn.
– Fra første gang hun tok kontakt utstrålte hun noe spesielt. En livserfaring av det sjeldne og et ønske om rettferdighet. Hun ville jobbe for barn og deres oppvekstvilkår, og har oftest vært barnets advokat. Barnet blir ofte glemt i retten, selv om det er barnet saken handler om. Hun imponerte stort og vokste på oppgaven, og er vel i dag blant våre beste advokater på området. Hun ser barnet, sier John Christian Elden til Hjemmet.
Hun fikk mulighet til å spesialisere seg i arbeid som gjaldt barn, både straffesaker og sivile saker, og i 2015 tok hun imot tilbudet om å bli partner. Den rollen beholdt hun frem til mai i 2024, da åpnet hun sin egen praksis i Ski.
– I dagens samfunn er det flere barn og unge, både innen barnevern og i straffesaker, som er sårbare. Det er viktig at ungdommer som er i konflikt med loven, eller selv er ofre for noe, får en god bistand fra advokat. Det er dette jeg rendyrker nå. Ungdommer er ikke voksne, og de trenger å føle tillit for å klare og åpne seg. Mange har ikke tillit til voksne, av god grunn, og en slik tillit lærer man ikke å bygge i jussen, påpeker hun.
Være til hjelp for andre
I dag ser hun det som en stor ressurs at hun har denne innsikten når hun møter andre barn og unge, som er i lignende situasjoner som hun var i.
At hun kan ha en forståelse som er mer inngående, og det er viktig for henne å kunne bruke disse erfaringene som en ressurs. For erfaringene kunne fort bare blitt noe negativt i livet hennes.
I flere situasjoner opp igjennom livet har hun sett at hun har større motstandskraft enn de fleste, og hun har kjent at hun ikke bare kan kaste det bort.
– Jeg kjente at jeg måtte bruke det til å hjelpe andre i samme situasjon. Allerede i Chile hadde jeg en rar plan om å bli president for verdens barn og bli en forkjemper mot de voksne. Det var rettferdighetssansen min som kicket inn. Det var den samme da jeg som ungdom var med på å starte det som skulle bli Landsforeningen for barnevernsbarn, sier hun.
Samtidig gir det en mening for henne å kunne bruke all den uretten hun har blitt utsatt for til å hjelpe andre i samme situasjon. Da var det ikke forgjeves. Da gir det mening.
– Jeg har prøvd å være hjemmeværende mamma og litt mer livsnyter, men da har jeg også fungert dårligere og ikke hatt det bra med meg selv. Det er når jeg kan bruke erfaringene mine til noe godt at jeg har det bra, sier hun.
