Johnny Haglund

– Veldig sunt og godt, sa sjåføren. Heldigvis slapp jeg å spise. Denne gangen

Å opptre høflig og takke ja til det du blir servert, er faktisk en viktig del av min jobb for å få de bildene og historiene jeg ønsker. Derfor har jeg vært nødt til å tygge i meg mat som ikke akkurat er delikat sett fra vårt ståsted. Her er måltidene jeg helst vil glemme.

Pluss ikon
<b>BEREIST:</b> Johnny Haglund må ofte ty til lokale delikatesser og spesialiteter på reise. Det har bydd på noen overraskelser.
BEREIST: Johnny Haglund må ofte ty til lokale delikatesser og spesialiteter på reise. Det har bydd på noen overraskelser. Foto: Johnny Haglund
Først publisert Sist oppdatert

Jeg blir sjelden uvel på reisene mine, men en helt spesiell matrett i Laos, gjorde meg faktisk litt utafor.

Etter en tur ut på landsbygda stoppet sjåføren min ved et provisorisk gatekjøkken. Han var sulten etter en lang dag og siklet på innholdet i en stor blikk-kjele. Noen grønnaktige egg lå og varmet seg over dampende vann og han bestilte fire.

– Baluten de serverer her er veldig god, fortalte han på dårlig engelsk.

Jeg er glad i mat og liker å prøve nye retter, så jeg bestilte etter min sjåførs anbefalinger uten å ane hva en balut var.

INGEN APPETITTVEKKER: Balut og egg med andefoster vekker i alle fall ikke sulten hos meg. Men i Laos er dette en populær rett – ofte sammen med lunken øl. Og det er kanskje enda verre – hvem liker lunken øl?
INGEN APPETITTVEKKER: Balut og egg med andefoster vekker i alle fall ikke sulten hos meg. Men i Laos er dette en populær rett – ofte sammen med lunken øl. Og det er kanskje enda verre – hvem liker lunken øl? Foto: Johnny Haglund

Sjåføren kakket hodet av egget og frem kom ikke helt hva jeg hadde ventet: En død andunge med nebb, øynene, vinger og litt fjær. Alt sammen stappet mannen i gapet sammen med litt chili.

Mens blodlignende gørr rant fra den ene munnviken, forklarte han at balut er veldig sunt og godt.

– Du tar bare eggene fra moren rett før de skal klekkes, damper de over kokende vann, og serverer de varme, orienterte han.

Retten er ganske populær i Laos. I dette tilfellet slapp jeg å spise selv, men som regel må jeg nettopp det.

<b>GRILLA ROTTE:</b> Under en jobb i Laos, ble det grillet rotte til lunsj. Ikke helt etter min gane, men visstnok veldig vanlig i disse traktene. Jeg fikk i meg en bit, resten ga jeg til landsbyens hunder.
GRILLA ROTTE: Under en jobb i Laos, ble det grillet rotte til lunsj. Ikke helt etter min gane, men visstnok veldig vanlig i disse traktene. Jeg fikk i meg en bit, resten ga jeg til landsbyens hunder. Foto: Haglund, Johnny

Hundene fikk maten min

– Du er sikkert sulten, så vi skal lage en spesialitet til deg, skrøt en eldre kar i jungelen nord i Laos, og samlet en liten gruppe menn og gutter som skulle ut i skogen og hente mat.

Jeg så for meg friske frukter, men vertskapet begynte å grave der landsbysøpla lå. To unge gutter ropte etter kort tid begeistret opp. Fra et lite hull i bakken dro de ut to rotter.

Rottene ble snittet opp og renset for innvoller. Matlysten jeg nettopp hadde hatt, forsvant brått. Men jeg måtte jo bare se sulten ut og følge med da rottene ble spiddet og lett grillet over åpen flamme. Huden ble renset for hårrester, kroppene ble kuttet opp og lagt i en kjele med kokende vann.

– Fem minutter nå, så blir det mat, informerte kokken. Deretter ble rotteben, rottehale, rottekropp og til og med rottehodet med ører og øyne, fortært som en delikatesse.

Jeg kom ikke utenom, men jeg spiste bare en liten bit. Vertskapet konsentrerte seg om egen mat, slik at jeg kunne forære resten av min porsjon til landsbyens hunder.

Hva vi nordmenn spiser, hva som er ekkelt for oss, kan være delikat for andre – og omvendt. Jeg viste for eksempel frem et bilde av en tallerken med krabbe til en familie i Mongolia. Der spiser de hestekjøtt, geite-innvoller og andre kjøttretter de fleste nordmenn vil brekke seg av. Men krabbe, nei det synes de så usedvanlig uappetittlig ut.

<b>OMELETT FRA DYNGA:</b> Jeg tilbudt denne retten i slummen i Lima. Laget på syke høner og grønnsaker dyrket på en søppel­haug. Toalettet ble oppholdssted de neste dagene.
OMELETT FRA DYNGA: Jeg tilbudt denne retten i slummen i Lima. Laget på syke høner og grønnsaker dyrket på en søppel­haug. Toalettet ble oppholdssted de neste dagene. Foto: Haglund, Johnny

Sandwich av ymse saker

I Lima, Peru, besøkte jeg den verste slummen som ligger mer eller mindre på toppen av en nedlagt søppeldynge. Siste dagen ble jeg invitert på lunsj. Med grønne vekster dyrket blant søppel, egg fra nesten fjærløse og mest sannsynlig syke høner, som levde av mat de fant mellom søppelet, samt kjøtt fra et ubestemmelig dyr, lagde innbyggerne sandwicher.

Fattige folk strevde med å få endene til å møtes, likevel tilbød de oss mat. Jeg kunne selvsagt ikke si nei. Resten av uka satt jeg på potta – syk som bare det.

Under en reise opp Kongo-elva i 2013 sammen med 200 andre passasjerer, spiste jeg det samme som de andre, og hva jeg «koste» meg med hver eneste kveld i en uke var gryterett med pasta og sommerfugllarver.

<b>MARGEN AV SAGOPALMEN:</b> Ingen næring, smaker vondt og metter overhodet ikke. Etter en måned i jungelen på Ny-Guinea, hadde jeg vel gjerne dyttet i meg noe annet enn dette greiene her. Var som å tygge barken på et tre, bortsett fra at bark smaker bedre.
MARGEN AV SAGOPALMEN: Ingen næring, smaker vondt og metter overhodet ikke. Etter en måned i jungelen på Ny-Guinea, hadde jeg vel gjerne dyttet i meg noe annet enn dette greiene her. Var som å tygge barken på et tre, bortsett fra at bark smaker bedre. Foto: Haglund, Johnny

Uvanlig og kanskje ekkelt sett fra et norsk ståsted, men når du er på Kongoelva og magen skriker, så smakte disse soltørkede larvene ganske godt.

I 2006, etter nesten en måned i regnskogen på Papua (den indonesiske delen av Ny-Guinea) sammen med to kamerater, befant vi oss i en liten landsby. Flyet vi hadde booket og betalt for hadde ikke dukket opp, vi var fem dager forsinket og nesten tomme for mat.

Dermed måtte vi overleve på hva innbyggerne hadde og det var ikke mye. Vi fikk en slags te uten sukker og til frokost, lunsj og middag fikk vi sago, som er laget av margen på sagopalmen. Smakte helt grusomt og inneholdt ingen næring overhodet.

<b>LARVEGRYTE:</b> Gryterett med sommerfugllarver og pasta. Dette spiste jeg til middag hver kveld i en uke mens jeg var på vei opp Kongoelva.
LARVEGRYTE: Gryterett med sommerfugllarver og pasta. Dette spiste jeg til middag hver kveld i en uke mens jeg var på vei opp Kongoelva. Foto: Haglund, Johnny

Slanger

– Ser ikke disse gode ut? Vietnameseren pekte spørrende mot to bur fulle av giftige slanger.

Slanger er tradisjonell mat i Vietnam, men har større betydning enn bare å fylle vommen.

– Slanger bringer ikke lykke, slik et hundemåltid gjør, men de bringer helse og manndom, hevdet slangepasseren. Jo giftigere slangen er, desto mer manndom og bedre helse tilføres den som spiser kjøttet og drikker blodet.

Som gjest hadde jeg ikke mulighet til å stoppe dyre­plageriet.

<b>SLANGE TIL MIDDAG:</b> Først måtte jeg drikke slangeblodet lunkent, deretter ble jeg servert stekt slangekjøtt. Ikke et måltid jeg ønsker å gjenta. Fra Hanoi i Vietnam.
SLANGE TIL MIDDAG: Først måtte jeg drikke slangeblodet lunkent, deretter ble jeg servert stekt slangekjøtt. Ikke et måltid jeg ønsker å gjenta. Fra Hanoi i Vietnam. Foto: Haglund, Johnny

– Dette er magisk næring, sa kokken og slapp meg ikke av syne før jeg hadde tatt en solid slurk av slangeblodet i et glass. Det smakte ikke godt, og opplevelsen ble ikke bedre av å se slangen fortsatt sprelle halvt levende foran meg.

Deretter kuttet han opp dyret, stekte kjøttet og serverte det hele sammen med sterk risvin. Slangekjøttet smakte ikke så verst, men det kan nok ha vært at alle smaksløkene mine var numne fra risvinen. Jeg fikk bildene mine og intervjuet jeg ønsket, men jeg synes i dette tilfellet prisen var vel høy.

<b>GJÆRET BARNEGRØT:</b> Gjæra rugmel ispedd noen skjeer tsampa blir kalt chang i Himalaya og er veldig populært. Godt var det ikke og selv om innbyggerne hevder dette er sunt for kropp og skjel, stiller jeg meg sterkt tvilende til det.
GJÆRET BARNEGRØT: Gjæra rugmel ispedd noen skjeer tsampa blir kalt chang i Himalaya og er veldig populært. Godt var det ikke og selv om innbyggerne hevder dette er sunt for kropp og skjel, stiller jeg meg sterkt tvilende til det. Foto: Haglund, Johnny

Drikke

I Tsjad for noen år siden befant jeg meg dypt inne i ørkenen. Eneste vannkilde var et brønnvann med innhold nesten like sort som olje. I Danakil ørkenen i Etiopia ble jeg budt vann som var brunt.

Men lengst ned på lista over drikke jeg har blitt servert, er Chang − en drikk av gjæret rugmel som luktet kattepiss, servert i en landsby 4750 meter over havet i Zanskar, India. Merkelig nok; etter tre kopper begynte brygget å smake godt.

– Hver dag hele livet, fra vi er fem år drikker vi chang, forkynte vertinnen, og hevdet dette var en av de viktigste grunnene til at mange av innbyggerne i fjellene blir så gamle.

Oppi bollen puttet damen noen store skjeer med ristet og malt rug. Av ren høflighet slurpet jeg greiene i meg med et falskt smil. Det smakte som sur barnegrøt med alkohol.

– Veldig godt, løy jeg, og fikk en bolle til. Alkoholen må ha vært sterk. For brått begynte jeg å smile og vips, så var bolle nummer to også tom. Og enda rarere ble det, for bolle nummer tre smakte plutselig godt …

Deretter nærmest krabbet vi ut av huset til mor og det er første gang jeg har blitt snublefull på barnegrøt.