Dette markedet er ikke for sarte sjeler. Og det er noe annet som er merkelig

Med sigarett i munnen, svette i panna og blod på hendene, smiler selgeren mot sine kunder. Og det virker. For de strømmer på. Én etter én.

Alan selger nyslaktede flaggermus.

− Bare i dag tidlig har jeg solgt 20 stykker, forteller han fornøyd i det nok en kunde dukker opp. Denne vil ha sine flaggermus i biter.

Alan kutter vinger, hode og kropp så blodet spruter. Fornøyd tar kunden med seg en pose full av oppkuttede flaggermus hjem for å lage middag til familien. På menyen:

– Flaggermusgryte, forklarer kunden.

Alan åpner en annen pose han har på gulvet. Døde, men ferske og delvis grillede flaggermus dekker igjen utsalgsdisken til Alan.

– Jeg selger opptil hundre flaggermus i uka, skryter han og peker på nabodisken:

– Det gjør han også.

Ved salgsdisken noen meter unna flaggermus-selgerne har Anga hengt opp store, nyslaktede pytonslanger.

– De er mellom fem og syv meter lange, forteller han og hevder han selger hele ti slike slanger i uka. Og selvsagt er han ikke den eneste slange-selgeren her.

– Jeg kjøper hovedsakelig fra en slangefanger på Kalimantan, forteller han. For i denne delen av Indonesia har slike slanger vært vanskelig å finne de siste ti årene.

– Veldig populær mat, skjønner du.

Les også: (+) Både dyrlegen og matmor fikk sjokk da de så røntgenbildene

Smitte-anklager

De såkalte «wetmarkets» i Asia har fått merkelappen «smittepøl» og har vært oppgitt som kilde for blant annet koronapandemien. Markedene har vært knyttet til spredning av blant annet SARS, fugleinfluensa og ikke minst covid-19.

Hvorfor er de såkalt våte-markedene så populære?

– Tradisjon, forteller de fleste.

Å spise jungelens dyr har pågått i generasjoner, ofte for å spe på et ellers magert kosthold. Ikke alltid har avlinger slått an, eller fisket gått bra. Men jungelen med sine skapninger har alltid vært der.

I vår tid, med langt flere muligheter for import, er behovet for å spe på med mat fra jungelen mindre. Men å spise jungelens dyr har likevel fortsatt mange steder fordi foreldrene, besteforeldre og generasjoner langt tilbake i tid, alltid har gjort det. Dessuten forteller mange at dyr fra regnskogen er sunnere, smaker bedre og gir «ekstra» styrke.

Anseelsen til de tradisjonsrike og eksotiske markedene er på vei opp igjen: Ikke bare har verden fått pandemien litt på avstand; nå har også FBI og det amerikanske energidepartementet konkludert med at korona viruset neppe stammer fra dyr. Opphavet til viruset som sendte verden på hjemmekontor har trolig sluppet løs etter et uhell på et laboratorium i Kina.

Dermed kan igjen millioner av asiater oppsøke de tradisjonsrike markedene som dyremarkedet i Tomohon. Her frembys mer enn nok næring til ethvert mareritt for innehavere av norsk gane. Her selges nesten alt som kan krype, gå, krabbe, klatre, svømme og fly.

Som mat.

At kjøttet er annerledes enn hva vi i Norge er vant med, er likevel ikke det eneste som får mennesker fra vår del av verden til å løfte øyenbrynene.

Hunder på menyen

Rundt disse blodstenkte salgsdiskene, kryr det av rotter. Rotter som slåss om kjøttslintrer og blodpøler fra de slaktede dyrene. Også har vi hundeavdelingen, da. Det er ikke et sted for de med sarte sjeler.

Her foregår dyreplageri på høyt nivå: I en liten vogn på hjul holdes ni hunder fanget. De står trangt. I solsteiken. Noen ser syke ut. En mann i godt hold åpner luka i taket på vogna.

Med en hundelasso fanger han en schæfer-lignende hund. Trekker denne opp, og slår et jernrør i hodet på hunden. Flere ganger.

Dyret blir liggende livløst på bakken. Ingen rundt reagerer. Alt fortsetter som før. Dette er de tydeligvis vant med. Kvinnen som har bestilt hunden nikker fornøyd mot mannen.

– Ja, den vil jeg ha.

Så trekkes hunden, som fortsatt ikke er helt død, til salgsdisken. Her har mannen en gassbrenner. Først nå får dyret et dødelig slag med jernstanga. Deretter brennes pelsen vekk med gassbrenneren.

Med sort, brent og hårløs hud, og alle innvoller fortsatt på plass, veies den døde hunden. Kvinnen finner frem penger.

– Femten kilo, slår hundeselgeren fast og mottar 525 000 INR (ca. 357 kr).

I Indonesia er det ganske mye penger. Men hundekjøtt koster såpass, og folk betaler.

– Nå har jeg mat i flere dager, forteller kvinnen og skynder seg ut av markedet i det Tomohons tunge ettermiddagsregn begynner å tromme på bølgeblikktaket over oss.

Slakt for åpen scene

Kontrasten er voldsom til norske ferskvaredisker der vasket kjøtt ligger vasket og delikat anrettet eller pakket inn i plastfolie. Derfor vil de fleste nordmenn kanskje vil beskrive scener som utspiller seg på markedet i Tomohon som både en ekkel, brutal og trist opplevelse. Vi ser aldri prosessen der kua, grisen eller kyllingen kommer inn på slakteriet, blir avlivet og kuttet opp.

Men her er slikt helt vanlig, folk har vokst opp med det. De har sett det siden de var barn. De vet at skal de spise kjøtt, må de drepe dyret først.

Men selv med denne forståelsen, er det noe merkelig over dette markedet. En ting er at flere som jobber her, faktisk har hund som kjæledyr. Noe annet er det helt opplagte etter to år med pandemi.

Dyr fra jungelen, inkludert flaggermus, på menyen? Etter at en hel verden har vært i knestående på grunn av en pandemi, som angivelig oppsto fordi koronavirus hoppet fra flaggermus over på mennesker på slike våtmarkeder?

Men folk her har visstnok aldri blitt fortalt hvordan pandemien oppsto.

– Den kommer fra Kina, har Feckie (51) hørt. Og det er alt. Men én ting har han stusset på; Under pandemien var det ikke lov å fange og spise flaggermus.

– Nå er det lov igjen, sier han.

– Men myndighetene har anbefalt folk om å ikke spise flaggermus.

Feckie stiller seg nok en gang svært undrende til myndighetene.

– De sitter i Jakarta og tar avgjørelser uten kunnskap om hvordan vi i provinsen lever, sier han og rister oppgitt på hodet.

Men uansett hva de høye herrer måtte mene; i kveld skal han og broren Alfie (30) på flaggermusjakt i jungelen.

Fem års fengsel

Regnskogen er nesten sort når natten senker seg. Feckie og Alfie, to helt vanlige bønder i en grisgrendt bygd i den indonesiske jungelen, sper på kostholdet og noen ganger inntekt, ved å stadig vekk fange jungelens dyr. Disse guttas familier spiser nesten hva som helst.

– Slanger, rotter, flaggermus, insekter, katter, hunder, frosker og, hadde vi fått, lov; aper.

Feckie snakker lavere når han nevner at aper er god mat. For ikke bare er det forbudt; å spise ape kan i verste fall medføre fengselsstraff.

– For noen år siden kuttet noen menn ved et uhell ned et tre med aper i, forteller Feckie.

Da treet falt i bakken, døde én av apene. Gutta dro med seg dyret hjem, tilberedte det og spiste apen. Men dette ble oppdaget av politiet.

– De fikk fem års fengsel, hevder Feckie, og vet årsaken;

– Det finnes noen aper her som er fredet av myndighetene, forklarer han i det vi kommer til stedet hvor flaggermus nettet skal opp.

– Noen ganger kan vi fange ti, femten flaggermus på en natt, skryter Alfie.

Neste morgen er mennene tilbake i jungelen. En fugl og en liten flaggermus har blitt fanget i løpet av natten. Ikke mye å bli mett av, men alle monner drar.

Vel hjemme igjen, viser Alfie frem hva han og de andre han fanget i løpet av uka. Ti flaggermus av forskjellig størrelse og type, ligger på et bord.

– Alle typer flaggermus kan spises, og det er både god og næringsrik mat, forsikrer far i huset.

Sønnen forklarer ivrig hvordan de lager sin svært så populære flaggermusgryte;

– Vi kutter dyret i småbiter, og koker de i kokosmelk − med vinger, hode og alt, forklarer Feckie og nærmest slikker seg rundt munnen.

For dette er noe av det beste han vet. Men han og resten av familien må vente noen dager til.

– Vi er syv i familien, og skal vi alle bli mette, må vi fange minst 20 dyr til, avslutter Feckie.

Er larver den nye sushien?

Landsbyene i nærheten er avhengige av søppelfjellet for å overleve