10 år siden Utøya:

«Vi blir skutt på. Vi gjemmer oss. Ring politiet. Jeg elsker deg»

Denne sms-en fikk Ingrid Kragh Swang (53) av sønnen som var på Utøya 22. juli 2011. I 45 minutter var hun vitne til skudd, skrik, tumulter og panikk over telefonen. Her er hennes historie.

<b>GLAD GUTT:</b> Dagen før terrorangrepet stod Kristian og stekte vafler til alle AUF-erne som var samlet på Utøya. Han var med i leirens arbeidslag og storkoste seg med alt det sosiale og de politiske diskusjonene. 
GLAD GUTT: Dagen før terrorangrepet stod Kristian og stekte vafler til alle AUF-erne som var samlet på Utøya. Han var med i leirens arbeidslag og storkoste seg med alt det sosiale og de politiske diskusjonene.  Foto: Privat
Først publisert Sist oppdatert

Mandag 18. juli 2011 reiser Ingrid Kragh Swangs sønn, Kristian Lundø, til Utøya. En dag han har gledet seg til lenge.

Han har nylig startet opp Modum AUF, og siden han er med i Utøyas arbeidslag, reiser han allerede nå for å rigge til for sommerleiren.

Det er en helt vanlig mandag, og mamma Ingrid er på jobb. Kristian er 18 år og drar av gårde på egen hånd.

STERKE MINNER: – Jeg ønsker å være med og gjøre en forskjell sånn at lignende hendelser aldri skjer igjen, sier Ingrid. I år er det ti år siden sønnen Kristian var på Utøya.
STERKE MINNER: – Jeg ønsker å være med og gjøre en forskjell sånn at lignende hendelser aldri skjer igjen, sier Ingrid. I år er det ti år siden sønnen Kristian var på Utøya. Foto: Gry Traaen

I dagene som følger har moren løpende kontakt med sønnen. Han har det topp. Det er politiske diskusjoner og veldig sosialt. Ingrid merker hvor glad Kristian er – og hun smiler over diverse oppdateringer i sosiale medier.

Dagen før terrorangrepet

Torsdag 21. juli snakkes Ingrid og sønnen på telefonen. Ingrid har sett i sosiale medier at Kristian går på krykker. Moren vet at han har et kranglete kne – og ringer for å spørre hva som har skjedd.

Kristian forteller at han har spilt fotball og fått utlevert krykker fordi det er litt vondt å gå. Ingrid tenker at det er typisk sønnen å få omsorg på denne måten.

Hun må smile igjen. Det går sikkert rett hjem hos jentene på øya, tenker hun. Kristian forteller også at de har satt sammen et band og øver på et underholdningsbidrag til fredagskvelden.

Minuttene før angrepet

Fredag 22. juli etter jobb dumper Ingrid ned i sofaen hjemme på Modum. Hun skal se på Tour de France. Øverst på skjermen dukker det opp en tekstlinje om en eksplosjon i Oslo. Teksten blir oppdatert relativt
hyppig.

En gasseksplosjon, leser Ingrid, uten å reflektere så mye over det. Informasjonen oppdateres løpende. Det er likevel ikke en gasseksplosjon. Ingrid blir nesten litt irritert. Det er fredag ettermiddag, og hun vil helst ikke bli forstyrret i siste etappe av Tour de France.

Rundt klokka 17 ringer Kristian. Han sier at han har det bra. Moren svarer noe sånt som at:

– Ja, hvorfor skulle du ikke ha det bra? Du er jo på Utøya.

Kristian forteller at alle har fått beskjed om å ringe hjem for å si fra. Han sier også at de skal ha pølsefest. Ingrid avslutter litt brått. Hun tviler jo ikke på at sønnen har det fantastisk på leiren. Like etter at hun har lagt på, kommer det en ny oppdatering øverst på tv-skjermen. Det står at noe skjer på Utøya.

Ingrid kjenner på at hun var litt brå da Kristian ringte. Hun sender en sms og beklager at hun var kort og kanskje litt flåsete.

Frykten

Klokka 17.30 tikker det inn en sms i retur, der Kristian skriver:

«Vi blir skutt på. Vi gjemmer oss. Ring politiet. Jeg elsker deg.»

Først tenker Ingrid: Hva er dette? Er han overdramatisk igjen? Litt som med krykkene? Hun ringer ham, og nå skjer alt fort.

Moren blir vitne til skudd, skrik, tumulter og panikk over telefonen. Hodet hennes klarer ikke å tro på det hun hører. Ingrid tenker at dette ikke skjer. Folk skyter jo ikke rundt seg. Ikke i Norge. Samtidig sier hun at han må gjemme seg.

– Skal jeg svømme? spør Kristian.

Moren vet ikke hvor stor Utøya er. Hun vet at det er kaldt i vannet og er usikker på hvor langt han må svømme for å komme til fastlandet.

– Finn et sted på øya, svarer hun.

Ingrid har mange års erfaring fra Heimevernet, men hadde ikke i sin villeste fantasi forestilt seg at den erfaringen kunne bli avgjørende i hennes eget liv.

– Lytt til skuddene – og beveg deg i en annen retning, sier hun til sønnen, samtidig som hun ikke aner om Utøya er liten og oversiktlig, eller stor nok til å komme seg unna.

Plutselig kapitulerer hodet hennes. Moren innser at hun er i ferd med å forklare sin egen sønn hvordan han skal unngå å bli drept. Ingrid gir telefonen til mannen sin, Bjørn Tollef Swang, Kristians bonusfar.

– Er det skudd? spør hun.

Bjørn har jobbet mange år i Forsvaret og bekrefter at det er skudd de hører. Ingrids hode klarer fortsatt bare delvis å tro at dette er virkelig.

Kristian sklir ned skråningen ved Kjærlighetsstien. Stien går langs øya og har fått navnet sitt på grunn av de mange unge AUF-erne som har gått tur der opp gjennom årene og opplevd søt musikk.

Det er etter hvert mange som gjemmer seg her. Noen ligger på klippehyllene, mens Ingrids sønn blir liggende helt nede i vannkanten. Flere av de som ligger på klippehyllene blir skutt og ramler ned på dem som ligger under. Mannen til Ingrid ber Kristian om å ikke snakke mer.

– Vi prater. Dunk i telefonen så vi vet at du hører oss, sier han.

Bonusfaren går rundt i stua og snakker og prøver å holde Kristians mot oppe.

Klokka 18.15 bryter det. Ingrid og mannen vet ikke hvorfor. Ingrid saumfarer nyhetsmediene samtidig som hun ringer nødnumrene konstant uten å komme gjennom. Til slutt kommer hun gjennom til politiet, som sier:

– Vi vet, før de legger på.

Hjernen hennes nekter å ta inn alt som foregår. Ingrids mann, som er fra Hønefoss, ringer lokalavisen, Ringerikes blad. Ingrid går på kjøkkenet for å lage middag.

Hun finner trygghet i de vante bevegelsene på kjøkkenet. Moren tenker at Kristian kommer hjem i kveld og vil lage den danske livretten hans – kjøttboller i karrisaus. Imens får mannen vite at det er opprettet et møtepunkt på Sundvolden Hotel.

Les også: Isabels (17) siste ord til venninnen: «Det går bra, jeg tror det går bra»

Uforglemmelig sterkt syn

Ingrid og mannen bestemmer seg for å kjøre til Sundvolden med en gang.

De får tak i mannens sønn, Ola, som er ett år yngre enn Kristian, og spør om han kan passe de yngste søstrene på sju og tolv. Ola kommer med en gang og får beskjed om å ikke si noe til søsknene. Mens de sitter i bilen på vei til Sundvolden, ringer Kristian.

Klokka er rundt 19.30. Han forteller at han hadde gått tom for strøm og at han også kommer til Sundvolden. Ingrid blir ekstremt lettet, samtidig som hjernen hennes ikke har klart å forholde seg til noe annet scenario enn at sønnen er i live.

Nå antyder pressen at ti av de over 500 ungdommene på Utøya er døde. Det er fortsatt uklart hva som har skjedd.

I svingen ved bukta like før de er framme, ser Ingrid ambulanser på rekke og rad. Jeg ante ikke at det fantes så mange ambulanser, tenker hun. De står linet opp. Det er et sterkt syn hun aldri kommer til å glemme.

Politiet avviser mange som ikke får kjøre videre. Ingrid går ut av bilen og gauler at sønnen hennes er der. De slipper forbi og parkerer like ved et hav av pressefolk. Journalistene sier ingenting, men alle tar et skritt tilbake slik at det dannes en sti og Ingrid og mannen kan komme seg forbi.

Det hersker en uhyggelig stillhet på gårdsplassen. Det vrimler av folk. Noen går uten klær, andre er inntullet i tepper og dyner. Alle er skitne og våte, de er i sjokk. Noen gråter stille.

Ingrid huker tak i et menneske, spør hvor hun kan henvende seg og blir henvist til et registreringspunkt. Hun får bekreftet at Kristian er innregistrert. Ei jente som står der forteller hvor ungdommene fra Buskerud har samlet seg.

På vei over gårdsplassen igjen, hører Ingrid, som er dansk, noen som roper:

– Mooor!

Da vet hun at det er Kristian, for andre norske barn sier jo mamma. Ingen ord kan beskrive det øyeblikket: Synet av sønnen, klemmen og omfavnelsen. Kristian gråter, samtidig som han er helt fjern. Han er skitten og våt, men ikke fysisk skadet utover noen skrubbsår.

Sønnen forteller moren at ti døde er et helt feil tall. Det ligger mange døde på øya, sier han – og moren tenker at det de ungdommene har sett, er det ingen som skulle måtte leve med. Utover det har Ingrid har bare én tanke i hodet: Hun vil ha med seg sønnen hjem, og de får skrevet ham ut.

Ordføreren ringer rundt klokka 22. Han tar kontakt for å spørre om familien ønsker hjelp fra kommunens kriseteam. Ingrid spør mannen sin:

– Vil vi det?

Mannen svarer:

– Hva enn de tilbyr, bare si ja.

Kriseteamet vil komme med en gang, men de tre er fortsatt på Sundvolden. I tiden framover får både Kristian og resten av familien tett og god oppfølging fra kriseteamet.

Kristian er tynnkledd fordi han har brukt klærne sine til å pakke inn og hjelpe andre. Moren har heldigvis et teppe i bilen.

Les også: «Billett mrk. barn gis bort» – over hundre meldte seg etter den helt spesielle annonsen

<b>DEN HJERTEFORMEDE ØYA:</b> Ingrid har mange bilder på telefonen fra tiden etter 22. juli 2011. Her har hun tatt et bilde av Utøya. 
DEN HJERTEFORMEDE ØYA: Ingrid har mange bilder på telefonen fra tiden etter 22. juli 2011. Her har hun tatt et bilde av Utøya.  Foto: Gry Traaen

Samtale med psykologen

Hjemme på Modum får hun sønnen inn i dusjen. Deretter serverer hun livretten hans. Kristian smaker ikke på maten, han sluker den.

Etterpå blir han sittende og se på mobilen. Klokka nærmer seg 23 – og Kristian sier at han vil tilbake til Sundvolden. Moren sier nei, men sønnen insisterer. Ingrid sier at om hun skal kjøre ham tilbake, skal han snakke med en psykolog når han kommer dit. Kristian vil ikke, men moren sier at det er dealen. Og at hun blir med.

På Sundvolden nekter Ingrid å slippe Kristian ut av syne. Sønnen finner raskt mange han kjenner. De følger med på listene over innregistrerte, samtidig som det stadig kommer til nye pårørende. Moren griper tak i en ung mann som har en tapebit med navnet Pål på brystet.

Han er psykolog – og Kristian snakker med ham i en times tid. Etterpå vil Kristian være nær vennene sine.

Ingrid tusler bak ham samtidig som hun forsøker å være der for flere, de som er langveisfra og ikke har foreldrene sine her. Det er mange som trenger en voksen.

Ingrid gir vann til de som er tørste, og deler ut Smil-sjokolade og klemmer. Alt er absurd. Ungdommene snakker sammen hele tiden. Ingrid holder seg litt i bakgrunnen, men er tilgjengelig for de som trenger henne.

Litt før klokka 2.30 om natten blir alle bedt om å samle seg i en stor sal. Ingrid sitter i en trapp og holder rundt så mange ungdommer hun klarer. Langs hele den ene veggen står det hjelpepersonell tett i tett.

Les også (+): Først etter at Livs ektemann var død, ble hun klar over livsløgnen hans

– Dette er ille

Ingrid tenker at dette er ille. Det er sendt ut en ny pressemelding – og politiet anslår nå at det er om lag 80 døde. (Tallet ble senere nedjustert til 69, red.anm.)

Folk skriker og gråter rundt Ingrid. Ingen har sovet, mange er hysteriske. Det går opp for Ingrid at de ungdommene som ikke er her nå, ikke kommer tilbake.

Hun kjenner på at hun ikke har rett til å være her, at hun ikke har rett til å sørge og gråte. Kristian lever jo. Moren føler på en skyld som overskygger takknemligheten for at sønnen lever. Ingrid tenker på alle de som har det så mye verre enn henne.

På dette tidspunktet er det klart hvem som har utført drapene – men ingen forstår motivet. De klarer ikke helt å tro på det, langt mindre ta det innover seg. Tiden er diffus.

Ungdommene blir tilbudt hotellrom, men de vil ikke skilles fra hverandre. Ingrid overtaler likevel Kristian og noen andre til å ta mot rommene, men siden de ikke vil forlate hverandre, stabler de seg sammen inne på det ene rommet. Ingrid holder vakt utenfor.

Klokka er blitt 7 om morgenen – og hun har vært våken i ett døgn. Ingrid får vite at partilederne og flere voksne er på vei, og kjenner at hun må få seg litt søvn for å kunne henge sammen. Hun får vite at ungdommene og pårørende fra Buskerud skal samles i Drammen klokka 13.

Ingrid vil ha med seg sønnen hjem, men klarer ikke å overtale ham. De avtaler at Kristian skal holde henne løpende oppdatert.

Ingrid er helt hyper i bilen på vei hjem til Modum, og innser etterpå at hun aldri skulle ha kjørt bil. Hun er i total alarmberedskap og klarer ikke lukke øynene i mer enn ett sekund av gangen. Ingrid føler hun ligger ti centimeter over madrassen.

<b>VANSKELIG TID:</b> En lang rekke begravelser og minnestunder fulgte i perioden etter 22. juli. Både Kristian og Ingrid syntes det var vanskelig å skulle velge bort noen. Her er Kristian i en av minnestundene.
VANSKELIG TID: En lang rekke begravelser og minnestunder fulgte i perioden etter 22. juli. Både Kristian og Ingrid syntes det var vanskelig å skulle velge bort noen. Her er Kristian i en av minnestundene. Foto: Privat

Sterke historier

23. juli treffer Ingrid de andre foreldrene for første gang. Hun kjenner ingen fra før – og det er spesielt å hilse på de andre foreldrene under disse omstendighetene.

Historier om hvordan ungdommene har prøvd å ta vare på hverandre begynner å komme fram. Spesielt én historie fester seg hos Ingrid. Den handler om ei jente som ble skutt i ryggen – og ramlet ned og landet i vannet like ved der Kristian og en kamerat lå.

På det tidspunktet visste de ikke at jenta var skutt. Guttene passet på å holde blikket hennes, men etter hvert ble det vanskeligere å holde kontakten med henne.

Da de hørte at skytingen flyttet seg til et annet sted, valgte de å benytte anledningen til å røske jenta opp av vannet. De fikk av henne de våte klærne, pakket henne inn i sine egne klær og la seg sammen med henne for å gi henne varme.

Kristian forteller at han fikk vinket inn en båt som tok jenta med seg. Jenta overlevde, og senere møter Kristian henne igjen på Sunnaas sykehus – noe som blir en spesiell opplevelse for begge. Jentas far sender også en melding til Ingrid om hvilken fantastisk gjerning Kristian har gjort.

26. juli avhøres Kristian av politiet. Kristians far har kommet fra Danmark, men sønnen kan bare ha med seg én foresatt under avhøret – og Ingrid blir med.

For første gang får Ingrid høre alt sønnen har opplevd. Nå går det for alvor opp for Ingrid hva Kristian har stått i. Politiet informerer dem om at de har krav på bistandsadvokat.

Tiden etterpå er absurd og vanskelig. Ingrid og sønnen må avgjøre hvilke minnemarkeringer og begravelser de skal prioritere.

Mye skjer parallelt – og det er beintøft å måtte velge bort noe. Ingrid blir nødt til å holde sønnen litt igjen. Det blir for mye for Kristian. Han trenger å skjermes. Samtidig er både mor og sønn opptatt av at han skal gjøre det rette og følge hjertet sitt også i denne prosessen.

Sterkt preget

Den store, tøffe 18-åringen er blitt mørkeredd. Han vil ha lyset på i gangen utenfor rommet når han skal sove.

Kristian har mange mareritt, og høye lyder, som et smell fra ei dør, kan utløse ramaskrik og mange følelser – for ikke å snakke om vettskremte småsøsken. Til tross for kraftige reaksjoner, er Kristian veldig sta på at erfaringen ikke skal føre til endring i planene hans.

Han begynner i tredje klasse på videregående skole og er bevisst på å ikke skille seg ut. Kristian blir, midt oppi alt, valgt til russepresident. Da sier moren at han som sliter med konsentrasjonen og knapt klarer å gå på skolen bør si takk, men nei takk, til det vervet. Kristian følger rådet. Det må tilrettelegges mye for at skoledagen skal gå i hop.

En helsesøster i kommunens kriseteam anbefaler Kristian å snakke med en psykolog. Han vil ikke. Til slutt sier han at det er greit hvis han får komme til psykologen han snakket med den natten på Sundvolden.

Alt Ingrid vet, er at han heter Pål. Det så hun på tapebiten han hadde på brystet. Rett etterpå kommer hun over en dobbeltside i lokalavisen, der Pål er avbildet. Hans fulle navn er Pål Gunnar Ulvenes.

Ingrid tar med seg avisen til helsesøsteren og peker på bildet.

– Det er han Kristian vil snakke med, sier hun.

Helsesøsteren sjekker og finner ut at Pål er tilknyttet en forskerstilling.

– Pål er den eneste han vil prate med. Du må fikse det, sier Ingrid.

Pål vil gjerne ta inn Kristian, og spør om han får lov til å bruke det som kommer fram i forskningen sin. Ingrid og Kristian sier ja til det. Kristian har tillit til Pål, som er ung og ikke tilknyttet poliklinikken, noe som innebærer at de kan snakke om kvelden.

De prater ofte to-tre timer i strekk. Kristian er helt ferdig når han kommer hjem etter samtalene med Pål.

Ingrid opplever at måten sønnen får snakket seg gjennom traumene med Pål på, er avgjørende for å komme seg videre. Samtidig er det også en del Kristian ikke er klar for å ta tak i, og dette blir liggende og ulme.

Les også (+): Fulgte feil spor i flere måneder: – Får fortsatt gåsehud av den saken

<b>SKREMMENDE UTVIKLING:</b> Ingrid synes det er skremmende at terroristens ideologi får stadig mer fotfeste i samfunnet – og at mange av de overlevende opplever å få mye hets.
SKREMMENDE UTVIKLING: Ingrid synes det er skremmende at terroristens ideologi får stadig mer fotfeste i samfunnet – og at mange av de overlevende opplever å få mye hets. Foto: Gry Traaen

– Skremmende at vi ikke har kommet lenger

Ingrid legger begge hendene på brystet. Det er fortsatt mye som er vanskelig å forstå ti år senere.

Kristian Lundø er kjent med at moren forteller sin historie i Kamille. Han ønsker ikke selv å uttale seg, red.anm.

Kamille treffer henne hjemme i leiligheten i Drammen, der hun nå bor.

Etter videregående flyttet Kristian til morens hjemby, Aalborg i Danmark, for å studere statsvitenskap.

– Jeg syntes det var en dårlig idé. Kristian slet med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og hadde mistet evnen til å fokusere og konsentrere seg, og Aalborg er en by med mange fristelser, for å si det sånn. Men Kristian hadde bestemt seg – og jeg kunne ikke holde ham tilbake. Jeg måtte slippe og la ham falle, sier Ingrid.

Lukket kapittel

Litt ut i det andre studieåret sluttet Kristian på universitetet og var innstilt på å dra hjem og finne ut hva han virkelig ville. Men så ble han sammen med ei dansk jente, og hun var akkurat den han trengte, ifølge moren.

– Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men hun fikk ham på beina igjen. Kristian begynte på en ny utdanning, som han fullførte, og nå er han i jobb. Første gang det var sommerleir på Utøya etter terrorangrepet, dro Kristian tilbake sammen med kjæresten, forteller moren.

– Hun stilte noen krav til ham, og sa blant annet at om hun skulle bo sammen med ham, måtte hun vite hva han hadde vært gjennom. Jeg synes det var tøft gjort av henne. Hun er nær ham – og nå har han lukket dette kapitlet, legger hun til.

<b>BOR I DANMARK:</b> I dag bor og jobber Kristian i Aalborg. Neste år gifter han seg med sin danske kjæreste. 
BOR I DANMARK: I dag bor og jobber Kristian i Aalborg. Neste år gifter han seg med sin danske kjæreste.  Foto: Privat

Neste år skal de to gifte seg. Kjæresten, og det at Kristian fikk så rask og massiv hjelp av Modum kommunes kriseteam og av psykologen Pål Gunnar Ulvenes, har vært uvurderlig og avgjørende for at det går bra med ham i dag, mener moren.

Ingrid er leder av støttegruppen i Buskerud og styremedlem i Nasjonal støttegruppe etter 22. juli, og erfarer at kvaliteten på hjelpen i de ulike kommunene har variert veldig. Enkelte har ikke fått noe mer enn et tilbud om en time hos fastlegen, mens andre har fått mye hjelp og støtte, slik som Kristian og familien.

Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Får hetsende meldinger

<b>MÅ IKKE GLEMME:</b> Ingrid er styremedlem i Nasjonal støttegruppe etter 22. juli. Her er hun og tidligere statsminister Jens Stoltenberg på kaia på Utøya under den årlige minnemarkeringen i fjor.
MÅ IKKE GLEMME: Ingrid er styremedlem i Nasjonal støttegruppe etter 22. juli. Her er hun og tidligere statsminister Jens Stoltenberg på kaia på Utøya under den årlige minnemarkeringen i fjor. Foto: Privat

– Jeg finner mye mening i å bruke erfaringen til noe. Familien vår valgte tidlig å være åpne. Vi vil heller at folk skal spørre enn å spekulere, sier Ingrid, som også er såkalt tidsvitne knyttet til 22. juli-senteret.

Hun møter skoleklasser både på senteret og på Utøya, sammen andre berørte som forteller sine historier, og svarer på spørsmål fra ungdom.

<b>TROR PÅ ÅPENHET:</b> Tiden rundt 22. juli er alltid tøff for Ingrid, og i år har hun fått ekstra mange henvendelser på grunn av 10-årsmarkeringen. Hun er likevel glad for at hun kan bidra med å snakke om det som skjedde <span style=color:#202124;font-family:Arial, sans-serif;font-size:14px;background-color:#ffffff;>–</span> slik at vi aldri glemmer. 
TROR PÅ ÅPENHET: Tiden rundt 22. juli er alltid tøff for Ingrid, og i år har hun fått ekstra mange henvendelser på grunn av 10-årsmarkeringen. Hun er likevel glad for at hun kan bidra med å snakke om det som skjedde  slik at vi aldri glemmer.  Foto: Gry Traaen

– Jeg ønsker å være med og gjøre en forskjell sånn at lignende hendelser aldri skjer igjen. Noen skriver, andre gjør yoga. Noen legger lokk på ting. Jeg tror på åpenhet, at jo mer vi får pratet om ting, desto enklere blir det å håndtere, sier hun.

Ingrid opplever at ideologien som terroristen Anders Behring Breivik forfekter får mer og mer fotfeste i samfunnet.

– Altfor mange av de som overlevde Utøya og stiller opp i mediene får hetsende meldinger. De får meldinger som: «Det var synd at ikke Breivik drepte deg» og «Du prøver bare å få sympati for at du var på Utøya». Jeg har selv har fått meldinger som: «Leit at Breivik ikke traff bedre» og «Er dere ikke ferdige med 22. juli ennå?» – som oftest sendt fra falske profiler, forteller Ingrid.

– Se på kommentarfeltene også. Det er ingen nedre grense for hva enkelte får seg til å skrive. Det er skremmende at vi ikke har kommet lenger – og at vi ikke har blitt klokere, legger hun til.