Mamma Linda (54) og pappa Jon-Inge (58):
Isabels (17) siste ord til venninnen: «Det går bra, jeg tror det går bra»
Isabel kom aldri hjem fra Utøya.
Isabel Victoria Green Sogn var åtte år yngre enn storesøsteren Veronica, og stolt tante til hennes halvannet år gamle sønn Adrian.
Den positive jenta fra Høybråten var en ivrig AUF-er og fikk mye ros for sin innsats. Hun var leder for Stovner AUF og styremedlem i Stovner Arbeiderparti.
Det var hennes først opphold på leiren som ble kalt «sommerens vakreste eventyr».
Gledet seg
I forkant ble hun med foreldrene til Strømstad hvor campingvognen deres ventet på sin faste plass ved vannet.
Linda og Jon-Inge Sogn har vært et par siden 1992. Isabel var deres eneste felles datter.
«Kanskje blir det vår siste ferie sammen?», tenkte moren Linda og tørket beveget bort en tåre. Ikke fordi hun hadde en forutanelse om det som skulle skje, men fordi datteren året etter ville bli myndig og trolig ikke lenger ville ønske å feriere med dem. Foreldrene nøt hvert øyeblikk av den siste ferien med Isabel.
Det var ingen tvil om at AUF-eren telte ned dagene til hun skulle på Utøya. «Som hun gleder seg!», kommenterte foreldrene seg imellom. Hun danset rundt av iver.
Mamma og pappa var stolte av det politiske engasjementet og viljestyrken hennes. De tenkte at det kommer til å bli en fin opplevelse for henne å komme til øya hvor selveste statsministeren hadde tilbrakt sine ungdomssomre.
Snakket på telefonen
Foreldrene kjørte henne tilbake til Oslo slik at hun mandag 18. juli kunne ta bussen med venner til Utvika ved Tyrifjorden.
«Si fra når du kommer frem», er det siste Jon-Inge sier til henne. For øvrig hadde han lovet henne ikke å ringe og mase. De holdt begge hva de hadde lovet hverandre.
Linda og Jon-Inge reiste tilbake til campingvognen og sitt ferieparadis i Strømstad.
Fredag 22. ble juli ble idyllen brutt av nyhetene om hva som hadde skjedd i regjeringskvartalet.
Kort tid etter ringte eldstedatteren og fortalte at samboeren hadde flyttet ut. Da Isabel ringte klokken 17.25, var det disse to hendelsene samtalen handlet om. Mot slutten sa hun derimot noe moren ikke der og da klarte å koble: «Jeg må løpe og gjemme meg».
«Hva leker dere?» spurte hun.
«Vi leker ikke. Jeg må slå av lyden på telefonen, fordi vi har hørt skudd».
Linda husker ikke hva hun svarte.
Les også: Begge guttene hennes blør. Astrid forstår med en gang at de er døde
Fikk melding
Foreldrene hadde som resten av Norge ennå ikke forstått hva som skjedde på Utøya. De kjørte inn til Strømstad.
Akkurat da de hadde parkert, fikk Linda en melding fra Isabel. Klokken var 17.49: «Vi gjemmer oss ved vannkanten. Vi er flere sammen og må være stille. Det er et helikopter over øya».
Mamma Linda skrev tilbake: «Hold oss oppdatert på hva som skjer!»
«Vi må dra hjem», avgjorde Jon-Inge bestemt.
På veien hjemover satt Linda i passasjersetet og prøvde å få oversikt over hva som skjedde. De slet med å få svar hos politiet. De kom heller ikke frem på pårørendetelefonen som var blitt opprettet.
Linda sendte flere meldinger til datteren og tok også sjansen på å ringe henne. De hørte ikke mer fra henne.
Uvissheten
Klokken ett om natten var de fremme ved Sundvolden. Isabels navn sto ikke på listen over registrerte overlevende. De levde likevel i håpet.
Klokken fem om morgenen fikk de høre rykter om at over 80 personer var drept. Først da fikk Linda og Jon-Inge følelsen av at «rullegardinen gikk ned».
En venn av datteren mente Isabel var fraktet til sykehuset. De fikk vite at Ullevål universitetssykehus hadde fått inn en jente som ikke var identifisert. De kjørte derfor hjem til Høybråten, hentet et bilde av datteren og dro etterpå til Ullevål. Eldstedatteren Veronica var med dem.
«Er det denne jenta dere har fått inn?»
Det var ikke Isabel.
«Alt håp er ikke ute», ble de trøstet med.
«Jo, men vi kan ikke gi opp før vi vet», svarer Jon-Inge.
- De to terrorangrepene ble gjennomført av Anders Behring Breivik mot statsforvaltningen, tilfeldige sivile i Oslo og deltagere på AUFs sommerleir på Utøya i Buskerud.
- Til sammen mistet 77 livet. 69 av dem var på Utøya. Mange ble såret, både psykisk og fysisk.
- Gjerningsmannen ble i Oslo tingrett dømt til 21 års forvaring.
- I år er det ti år siden terroren. Det blir nasjonale minnemarkeringer i regjeringskvartalet, Oslo domkirke og på Utøya. På kvelden blir det et større minnearrangement i hovedstaden.
Kilde: Regjeringen.no
I nesten én uke levde de uten svar. Torsdagen etter terrormassakren ringte deres politikontakt en time før midnatt og sa de har funnet «en match» på Isabel. Dagen etter ringte både politikontakten og presten på døren deres.
Slet med å forstå
Skytingen startet 17.21. Det viste seg at Isabel ble drept litt over klokken 18 i Bolsjevika, henrettet med tre skudd. Gjerningsmannen ble grepet av politiet 34 minutter senere.
Linda kjente ikke på sinne. Inni henne var det bare en kvelende tomhet.
«Politiet gjorde så godt de kunne», forsvarte hun dem da bildet av den nær synkende gummibåten med politifolk vises verden over.
Da de senere i retten hørte at politiet gikk opp for å dirigere trafikken, mens campingturister i området heltemodig reddet ungdommer fra øya, slo plutselig et sinne på hos både Linda og Jon-Inge.
«Kunne flere ha blitt berget om politiet hadde reagert raskere?».
De valgte å skrinlegge spørsmålet. Det ville uansett ikke gitt dem datteren tilbake.
Kroppene deres hadde mer enn nok å ta inn. Hjernen slet med å forstå hva som har skjedd.
Kjente igjen datteren
Et bilde av ungdommene som ble henrettet i Bolsjevika, ble publisert av mediene. Det ble tatt fra et helikopter som sirklet over Utøya.
Linda kjente straks igjen datteren. Hun lå på ryggen kledd i det blomstrete skjørtet hun likte så godt, og en allværsjakke som var ment å beskytte henne den regntunge fredagen.
Foreldrene deltok i «rosetoget» og andre markeringer som ble arrangert. Arm-i-arm sto de foran Domkirken og skimtet blomsterhavet gjennom tårene.
Heldigvis hadde de hverandre.
Må aldri glemmes
I over ti år hadde familien hatt campingvogn ved Lagunen i Strømstad. Et sted med mange gode minner.
Sommeren 2011 ble ikke bare Isabels siste ferie der. Foreldrene klarte ikke å vende tilbake og kvittet seg med campingvognen for godt.
Sommeren etter dro ekteparet i stedet på sin første sydentur. Linda kunne nærmest høre Isabel, som lenge hadde drømt om at de dro til sydligere strøk, ertende si: «Jaså, så nå passer det å reise til Syden».
Ti år etter terrormassakren føler Linda noen ganger at andre mener hun burde tie om både Isabel og om 22. juli.
– Det gjør vondt å oppleve, sier Linda.
Paret er fast bestemt på at det aldri må glemmes, og for dem er det å prate om jenta si en måte å holde henne nær.
Les også (+): Jeg opplevde det verste en mor kan oppleve
Bærer hverandre
Norsk Ukeblad er invitert hjem til foreldreparet på Høybråten.
Linda har bakt rullekake og stekt vafler, vispet krem og renset jordbær. Bordet bugner av hjertelig velkomst.
– Isabel elsket bær, sier moren da vi forsyner oss.
Uansett hvor de er, bærer de med seg savnet av henne. De trenger hverandres støtte for å klare de stadige følelsesmessige påkjenningene.
Jevnlig bytter de på å bære hverandre gjennom den nye hverdagen. Barnebarnet Adrian er til stor trøst.
På Lindas Facebook-side er det en oppdatering om hva som skjedde og skjer videre med dem. En side som også er fylt med bilder og vakre ord om deres Isabel.
«En blir aldri ferdig med å prate om barnet sitt», som hun sier.
En kronisk smerte
Familien trodde Utøya var den tryggeste plassen på jord.
– Å miste et barn på den måten i Norge var før 22. juli 2011 utenkelig. Vi var nære på også å miste oss selv, sier Jon-Inge.
Selv om et varmt smil er på plass, har savnet etter deres yngste tatt bolig i dem. Nå ville Isabel ha vært 27 år.
Når Linda hører vennene hennes gifte seg og få barn, er det som å helle syre på et sår som aldri vil gro.
Hun tenker at «om det ikke hadde vært for «ham», kunne det ha vært Isabel».
– Smerten over å ha mistet henne er en kronisk smerte i kroppen, selv om fargene i naturen har fått ny mening. Isabel elsket farger, forteller Linda.
Minnene
Hver gang de ser en sommerfugl, tenker de også på Isabel. Akkurat som sommerfugler, var Isabel lys, lett og fargerikt vakker.
Og impulsiv nok til at det kunne virke som hun flagret rundt. På gravsteinen hennes er det to sommerfugler i metall, en gul og en grønn.
Vi får også vite at hun strikket, heklet og sydde, som hun hadde lært av mormoren, danset hiphop, spilte i korps og likte å fotografere. Dessuten var Isabel pliktoppfyllende og skoleflink på videregående.
– Det er godt å ha mange gode minner å hente frem. Vi bærer henne med stor kjærlighet i våre hjerter, sier Linda.
– Har kommet på besøk
De pusset opp rommet hennes i fjor. Det tok dem ni år å klare det.
– Rommet var fylt av tusenvis av minner om henne, sier Jon-Inge.
Huset deres er ikke større enn at de trengte den ekstra plassen, men å ta rommet i bruk til noe annet enn å huse henne ville for dem bli en bekreftelse på det de kaller «endeligheten».
At den elskede yngstejenta aldri noensinne vil komme hjem.
– Men hun har kommet på besøk, forteller Linda og deler en helt spesiell opplevelse med oss:
– Den siste helgen i august 2012, en lørdag morgen Jon-Inge hadde kjørt til Lillehammer for å sykle Birken, viste Isabel seg for meg på soverommet vårt. Hun hadde på seg rødrutete pysjbukse og en topp med norgesflagg. Hun la seg ved siden av meg i sengen og favnet de tynne armene sine rundt meg. Jeg kunne kjenne, føle og lukte at det var henne. Det var så utrolig fint å kunne stryke hånden over det lange håret hennes igjen…«Nå er det over, mamma», sa hun. Jeg husker at jeg tenkte: «Nå må du ikke våkne». Da ble hun jo borte, forteller Linda.
Hun smiler mykt. De blå øynene er fuktige.
– Savnet etter henne er spesielt sterkt om våren, når naturen igjen kles med farger, og det øker på gjennom sommeren. Jeg forbinder farger med Isabel, sier Linda.
Les også: Bjørn ble enkemann og alenepappa for tre. Men han glemte aldri løftet han hadde gitt kona
Isabels vei
Først om høsten puster Linda lettere, for deretter å savne henne intenst ved juletider. Hun elsket julen. Det er mye som minner dem om Isabel.
På rommet hennes fant de diamantringen hun hadde fått i konfirmasjonsgave av søsteren.
– Da Veronica fikk den tilbake, gråt vi begge. Eldstejenta sliter som oss med savnet, forteller Linda.
Barnebarnet Adrian er snart 12 år.
– Sommeren 2012 var han med oss til Utøya. Han har vært nysgjerrig på å bli kjent med tanten sin og har stilt mange spørsmål om henne han ikke selv kan huske. Å høre Adrian prate om «tante Isabel» gir oss en varm visshet om at hun ikke er glemt, forteller Linda.
150 meter fra barndomshjemmet ble nylig en vei døpt «Isabels vei».
– Ti år etter terrorhandlingene er det viktig for oss at det som skjedde og dem som ble rammet, aldri blir glemt, sier Jon-Inge og legger til:
– At Isabel fikk en gate i nabolaget oppkalt etter seg, gir oss en takknemlig visshet om at sommerfuglen vår heller ikke av andre er glemt.
