Sten Ture fikk sine foreldre gjennom avisen:
«Billett mrk. barn gis bort» – over hundre meldte seg etter den helt spesielle annonsen
Sten Ture møtte sin biologiske mor igjen flere tiår etter: – Vår gjenforening ble slett ikke som de du ser på Tore på sporet.
Vesterålen 1956: Den blonde, lille tassen med bollekinn er foreldrenes godgutt.
Amalie «Malla» og Hermann Jensen er to hardtarbeidende nordlendinger. Godordene sitter ikke løst, men guttungen er aldri i tvil om at han er høyt elsket.
Noen ville ha kanskje ha kalt ham bortskjemt?
Les også: Per hadde kone og barn, stor villa og luksusbil. Da smellen kom, mistet han alt
100 par svarte på annonse
Han var dypt etterlengtet. En røff kur mot tuberkulose hadde gjort Hermann steril. Drømmen om å få egne barn var med tungt hjerte blitt lagt bort.
Men en liten annonse i Lofotposten skulle gi dem nytt håp:
«Jeg er en pike som venter barn i april måned, som ønskes bortsatt til god familie mot opphold hos dere. Billett mrk. Fortvilet»
De skrev straks noen ord til den ukjente, og fortalte blant annet at de drev landhandleri og hadde god økonomi. Mor i huset kunne være hjemme med den lille.
Det ble føyd til at de hadde stor boltreplass både innen- og utendørs, og mer enn nok av kjærlighet å gi barnet hun bar.
De var overraskende mange om kampen for å bli foreldre til den høygravides barn. Totalt svarte rundt hundre par på annonsen.
Mye kjærlighet
Jenta fra Nord-Troms falt for ekteparet Jensens historie, og kort tid etter kom en ny borger til verden med et skrik.
Den 28. april 1956 ble gutten født i ektesengen til Malla og Hermann.
Barnets biologiske mor takket for seg og forsvant ut av livene deres. Ekteparet Jensen satt igjen med en søt, sprellende baby og papirer på at de var hans adoptivforeldre.
Kjærligheten mellom de tre skulle bli uslitelig.
Sten Ture, som gutten ble døpt, ble en del av et kystfolk med rik historie. Sterk, stolt, snill og harmonisk.
Rundt dem var det mange som livnærte seg på rikdommen i havet. Faren hadde landhandleriet og var veldig fingernem med elektronikk.
Han lærte sønnen det han kunne, og tok ham med på fisketurer. Bare de to ute i båten med hver sin fiskestang skulle bli et av mange fine minner.
Hjemme hvilte guttungen middag med moren. Gjerne med hodet lent på den trinne rumpa hennes. Han sovnet velsignet trygt til lyden av den lave snorkingen hennes.
Foreldrene kappet om å dulle med ham. De glemte aldri å verdsette den gaven han var for dem.
– Jeg vil bli journalist
Sten Ture vokste opp med sunt bondevett og stor nysgjerrighet. Først da han begynte på skolen, fikk han høre ordet «adoptert». Det ble sagt av en gutt i klassen, og det hørtes ikke ut som et skjellsord.
Snarere en faktaopplysning trolig alle andre enn han kjente til. Syvåringen visste ikke hva det betydde, men spurte hverken gutten eller foreldrene.
Han som vanligvis var vitebegjærlig ventet i 40 år med å spørre moren og faren om hvorfor de ikke hadde sagt noe.
Da han var ferdig med åtte år på skolen, ville faren ha et ord med i laget om yrkesvalget hans.
– Du bør bli ingeniør, mente han.
– Jeg vil bli journalist, svarte sønnen.
Faren kjøpte et fotoapparat og en båndopptaker til den vordende fotojournalisten, men anså interessen hans som en hobby. Sten Ture, derimot, ville se bildene sine på trykk i aviser.
Flyttet til Oslo
Da han var tolv, hadde de flyttet til Mo i Rana. Der tok han uredd kontakt med Rana Blad og fikk sin første lokale reportasje publisert. Han hadde en drivkraft som ble lagt merke til.
Kanskje hadde han arvet farens evne til å fenge folks interesse?
Som 16-åring var livet i nord blitt for smått for entreprenøren. Alene flyttet han til Oslo. Der marsjerte han inn i magasinet Bonytt og foreslo å lage en serie om kjente menneskers forhold til hjemmet sitt.
Det førte ham inn i stuene til blant annet Gro Harlem Brundtland og Olav Thon. Ballasten hjemmefra ga mot til å ta sjanser, noe som med årene igjen ville gi Sten Ture rikdom i form av både glede og penger.
Les også(+): Jeg var 40 og nyskilt. Så sa mamma noe som endret alt
Rørt av annonsen
Sten Ture er på telefon med Hjemmet fra sitt andre hjem i Thailand.
Jeg vil for alltid være takknemlig for den rause kjærligheten mamma og pappa ga meg.
– Det er noe rørende ved annonsen min biologiske mor satte inn i Lofotposten, sier han og fortsetter:
– Jeg var godt voksen første gang jeg så den og ble på gråten over signaturen «fortvilet». Tenk, hun var bare 16–17 år og skulle gi fra seg ungen sin …
I dag vet han at den biologiske moren ba om å få hilse på ham som barn.
– Pappa nektet henne, sier Sten Ture.
«Hun hadde jo gitt deg bort», forsvarte faren beslutningen med. Det var ingen vei tilbake, mente han.
– Jeg stoler på at de valgte rett, har Sten Ture besluttet.
Han var i midten av 40-årene og på foreldrenes hytte i Sverige da denne praten fant sted.
Møtet som ble en skuffelse
Moren til Sten Tures tredje barn insisterte etterhvert på at han fant sine biologiske foreldre.
– Årsaken var at hun ville ha informasjon om sykdommer i slekten, forteller han.
Sten Ture hadde ikke lyst til å grave i fortiden, men ville vise moren til sitt yngste barn respekt.
– Jeg fikk hjelp av Frelsesarmeen til å spore dem opp. Min biologiske far var død, forteller han.
Å møte sin biologiske mor ble neste steg, et møte som skulle vise seg å bli en skuffelse.
– Vår gjenforening ble slett ikke som du er vitne til hos Tore på sporet, sier han tørt.
Sten Ture og hans biologiske mor møttes på et hotell i Tromsø.
– Jeg hadde forberedt meg godt, leid en suite, bestilt smørbrød og tatt med bilder av barna. Hun viste ingen interesse for hverken meg og mine eller maten, sier han.
Etterpå viste det seg at frelsessoldaten hadde overtalt henne til å møte ham. Møtet konstaterte det han intuitivt visste, at deres historie tilhørte fortiden.
– Det ble ingen god opplevelse, slår han fast.
Kort tid etter fylte hun 60 år.
– Jeg gjorde et siste forsøk og inviterte henne og mannen til feiring i Oslo. Hun takket nei, forteller han.
På nytt ble all kontakt brutt. Sten Ture nærer likevel ingen bitterhet.
– Min biologiske mor ga meg tross alt livet og trakk et vinnerlodd blant dem som ville ha meg, sier han.
Evig takknemlig
Nå er det ti år siden foreldrene gikk bort og Sten Ture veksler mellom sine hjem i Oslo og Thailand. Han har beveget seg fra å eie flere blader til å investere i eiendomsmarkedet.
– Da jeg tjente mine første millioner, sa fatter'n at han var veldig stolt av meg, sier han.
Uansett hvor Sten Ture befinner seg i verden har han foreldrene friskt i minne.
– Pappa døde med den værbitte hånden sin i min. Da det ble mammas tur, rakk jeg dessverre ikke hjem i tide. Jeg tok alltid godt vare på dem, slik de gjorde med meg, forteller han.
I sommer går turen nordover i bil for å «besøke dem».
– Jeg vil for alltid være takknemlig for den rause kjærligheten mamma og pappa ga meg, sier han.
