Tragedien i Klevgårdene
Folk på gårdene hadde akkurat lagt seg. Så rammet tragedien
Snøfonna var 1000 meter bred. Da den dundret nedover dalsiden mellom Oppdal og Sunndal, sopte den med seg de to Klevgårdene og en husmannsplass med folk og fe. 32 mennesker omkom i norgeshistoriens største snøskredtragedie.
Store snøskavler lente seg nedover fjellsidene ved Gråura mellom Oppdal og Sunndal da snøstormen endelig ga seg en av de første dagene i februar i 1868.
I Oppdal lå det over to meter snø på flatmark, mens på fjelltoppene og nedover liene hang skavler som var syv-åtte meter høye. Så fortsatte uværet.
Fjellfolket visste at snø på jord uten tele var alvorlig. Folkene som holdt til i Gråura, hvor riksveien mellom Oppdal og Sunndalsøra går den dag i dag, kikket med redsel opp i fjellsidene.
«Vi forgaa næsten av ustanselig Sneflog og ustanselige Storme her oppe. Sneen ligger i flere Alens Høide», ble det rapportert 8. februar. Da hadde store snøskred lenger sør i landet allerede sopt med seg flere gårder og bruk.
Tragisk forvarsel
I dalføret på grensen mellom Møre og Romsdal og Trøndelag kom det første varselet på hva som ventet, 10. februar. Da ble fem gårder tatt av snøskred i Sunndalen. På plassen Otthjellen døde åtte mennesker og samtlige dyr.
Rasstedet lå bare noen kilometer fra Klevgårdene, så meldingen spredte seg sannsynligvis raskt opp i fjellgårdene, der bekymringen vokste: «I Sidste Nat er der Falden mer Sne end noen anden Nat».
I tillegg til snømengdene som lavet ned, blåste det kraftig. Folkene som bodde på gårdene som klorer seg fast opp i fjellsidene opp langs Gråura på fylkesgrensen, holdt seg inne.
Det samme gjorde veiarbeiderne og deres familier som hadde tilhold i dalen i 1868. Arbeiderne var dølafolk som var kommet fra Vågå, Dovre og Lesja og andre steder i landsdelen for å bygge den nye veien mellom Sunndalsøra og Oppdal.
Uværet gjorde at det ikke var mulig å arbeide videre med veien i Gråura.
«No gret glasa for Stekra»
Tirsdag 11. februar var veier og stier helt nedsnødd. Ute var temperaturen ti minus og vinden blåste heftig med storm i kastene. Og det snødde konstant. Klevgårdingene var bekymret. Da temperaturen steg utpå dagen, og duggen la seg på vinduene, sa Ola Kletthammer: «No gret glasa for Stekra».
For gården Stekeren, eller Stekra som den heter blant klevgardingene, var rasutsatt. Allerede i 1819 fikk gården unngjelde i snøskred. Tre mennesker omkom i skredet den gang. Forholdene i februar 1868 gjorde at folk igjen regnet med at Stekra ville bli rammet.
Stekeren hadde husene fulle med veiarbeidere i tillegg til sine egne beboere. Under uværet var de henvist til å fordrive tiden med kortspill og prat – og en dram. Om kvelden 11. februar basket veiingeniør Schwabe seg fra Stekeren og opp til Haldor Hevle som drev en liten landhandel på Kletthammer.
De to ble sittende oppe og spille kort, og ingeniøren takket ja til å overnatte da uværet økte i styrke utover kvelden.
Ved midnatt slukket de parafinlampen og «så gikk vi til ro og hadde omtrent sovnet, da braket kom», skrev Hevle i ettertid.
Lite visste de om hva som ventet.
Lufttrykket løftet taket
Fra om lag 1200 meters høyde løste skredet mellom Grønslåa og Stekershovden. «Gusten», vinden foran skredet, skjøt foran de enorme snømassene, og store trær knakk som fyrstikker i drønnet som feide med seg alt som var i veien.
«Først løftes taket av lufttrykket, slik at vi så et glimt av stjernene, og så bar det nedover sammen med fonna. Da den stanset, lå vi ved overfladen, og jeg kom meg lett opp. Jeg hørte ingeniøren skrike om hjelp og så en hånd stikke opp av snøen. Jeg kunne trekke ham opp uskadet, men fullskrudd av snø. Jeg følte snøen komme gjennom munn og nase som strømmende vann», heter det i Haldor Hevles nedtegnelser.
Etter bulderet senket den komplette stillhet seg over den raserte grenda. Skredet hadde også tatt med seg deler av Kletthammer-gården og husmannsplassen Imangsmorka.
Ingeniør Schwabe og landhandler Hevle krabbet opp til husene som sto igjen på Kletthammer. Veiformann J. Christie var sammen med deler av arbeidsfolket på Stekra, og hit kjempet den 19 år gamle John Emang d.e. seg med søsteren Anne på ryggen − alvorlig skadd, men i live.
Hjemplassen deres, Imangen, var slettet med bulderet og skrikene, og deres foreldre og søsken ble kvalt av snømassene.
Slet seg helseløse
«No må dokk opp kara,- dæ står itt bra te usti garom», ropte gårdbrukeren på Liabø, Ola, da det rant av dag 12. februar. Med dagslyset kom letearbeidet for alvor i gang. Gården Stekeren, som var blitt så hardt rammet 49 år tidligere, var blitt spart på mirakuløst vis.
Sett bort ifra Stekeren, var alle hus revet av tuftene og gjemt i sammenpresset snø, stedvis 60 meter dyp, helt ned i dalbunnen der fonna møtte elva Driva.
58 mennesker var rammet av snøskredet. Jobben med å hjelpe dem ble krevende for arbeidsfolket. Det ble sagt at flere slet seg helseløse mens de kjempet for å finne sin familie og kamerater. De fleste var blitt kastet ut av sengene sine nesten uten klær.
Oddsene for at de var i live ble dårligere for hvert minutt som gikk. Mange ble heldigvis funnet i live. Men utover dagen ble stadig flere lik gravd frem. Verst var det å se små forvridde og døde barn i snømassene. I alt 11 barn omkom.
Sjokket og fortvilelsen bredte seg. Først 14. februar fikk stiftamtmann Motzfeldt i Trondheim melding om tragedien: «I Graaurden i Opdal ere Gaardene Klethammer og Emang samt en Plads bortreven ved Sneskred. 32 Mennesker, hvoraf 20 Veiarbeidere og en Opsynsmand, dræbte, samt 23 beskadigede. Et par andre Gaarde trues. Mulige Forføyninger trufne.»
Sannheten var verre. I amtet hadde det gått flere skred samtidig. I nabokommunen Sunndal var ti mennesker omkommet i snøskred bare på noen dager, og det gikk store snøskred i Stryn og i Rauma. Ifølge skredhistoriker Astor Furseth omkom hele 168 mennesker i snøskred dette året i Norge.
«Uskadt på legeme»
Én måned etter tragedien, 15. mars 1868, kunne Morgenbladet fortelle om rasulykken gjennom et brev fra veiformann J. Christie, datert 14. februar:
«For øieblikket på Stekeren, og medens postbudet venter vil jeg i al korthed indberette den store sørgelige tildragelse som natten mellem den 11te og 12te hændte hos os. … Jeg er uskadt på legeme; jeg er flyttet fra Stekeren, som laa som en Øi i havet. Dagen derpaa var det sykehus for de levende, som inden aftenen blev flyttede til arbeiderboligen, hvor jeg også er, og fra nå af til de fleste er blive gjenfunden vil der blive lighus. Hvorledes det vil gå med arbeidsdriften veed jeg ikke ret endnu, men stanse går ikke an for de mange fremmede arbeideres skyld, der vilde være prisgiven til elendighed. Dette får være nok for denne gang. Ærbødigst J Christie.»
Forholdet mellom veiarbeiderne og kirken var ikke det beste, og prosten Holtermann hadde følt seg spottet og hånet da han hadde bibellesning i Stekra noen søndager før rastragedien. Da han holdt liktalen, tok han igjen:
– Det er tre gange syv dage siden jeg talte på dette sted, og da var jeg hånet av de leber som nu ligger bleke i døden, sa presten, og ga dermed indirekte støtte til de gudfryktige som mente at bannskap, drukkenskap og pokerspill var årsaken til Syndefloden.
I dag bor Per Aalbu på Stekeren gård. Han vokste opp med historien om skredtragedien, men er ikke redd katastrofen vil ramme stedet igjen.
– Men vi som bor tett på naturen og dens luner, følger alltid med, sier Aalbu.
På den lille kirkegården ved Lønset kapell står den dag i dag en stor, værslitt minnestein som prosten bekostet – og som gir et mer verdig siste farvel med dem som omkom i Kletthamranskredet.
Vendt mot kirken står navnene til alle de 32 menneskene som omkom i snøraset. Disse hviler «på den gamle sognekirkes tomt.»
På den andre siden av steinen står: «Et menneskes dage er som gresset, som blomsten på marken. Når vinden farer over ham, er han ikke mer».
Døden kom fra oven
50 gårder ble ødelagt og så mange som 500 mennesker kan ha mistet livet i norgeshistoriens kanskje største naturkatastrofe – det enorme leirskredet som rammet Gauldalen i 1345.
Her er en oversikt over flere av de største katastrofene gjennom norgeshistorien.
1789: «Storofsen». Flom i Glomma etter langvarig ekstremregn. Medførte flom i alle omkringliggende vassdrag på Østlandet. 1500 gårder fikk skader, 72 mennesker omkom.
1893: 116 mennesker mistet livet i leirraset i Verdal kommune. Tre kvadratkilometer raste ut, og 105 gårder forsvant i leirmassene.
1905: 870 000 tonn stein løsnet fra Ramnefjellet i Loen, forårsaket en 40 meter høy flodbølge. 61 mennesker omkom, bare ni ble funnet. 60 hus ble rasert.
1913: 13 mennesker omkom da snøskred rammet flere gårder i Skjåk.
1934: Flodbølge oppsto etter at et større fjellparti raste ut i fjorden i Tafjord. 40 omkom.
1936: På nytt raste stein fra Ramnefjellet i Loen. 74 mennesker i Nesdal og Bødal omkom.
1978: 20 gårder og hus tatt av leirras i Rissa i det største leirraset i moderne tid. Én person omkom.
1986: 16 soldater fra et ingeniørkompani omkom i skredulykken i Vassdalen under en Nato-øvelse.
1996: Et strandsoneras tok med seg 400 meter av E6 og to hus i Finneidfjord i Nordland. Fire omkom.
2005: Fem rekkehus ble truffet av jord- og steinskred i Hatlestad terrasse i Bergen. Tre personer omkom, syv ble skadet.
2008: En fjellvegg raste ut og traff en boligblokk i Ålesund. De to nederste etasjene kollapset, fem personer omkom.
2020: I alt 11 personer mistet livet etter et kvikkleireskred i Gjerdrum.
Kilder: Aftenposten, Wikipedia, Norges Geotekniske institutt.
