Høysesong for snøskred
Utrolig drama: Kjell tviholder på hagla mens munnen og luftveiene fylles opp av snø
Fjellvante Kjell Hanstad var blant de siste noen ville tro kunne bli tatt av skred. Men like ved sin egen hytte gikk det likevel galt.
Andre februar 2008 var Kjell Hanstad på hytta ved Altevann i Troms sammen med sønnen John, hans samboer og deres to barn. Det var lørdag, og Hanstad skulle jakte rype i området rundt fjellet Naidon, som ligger like ved.
Stor snøskredfare: Her kan du sjekke snøskredvarslene
– Det hadde snødd i løpet av uka, så det var kommet cirka 40 centimeter nysnø, forteller Hanstad.
Klokken 08.30 spente han på seg skiene, tok hagla over skulderen og la i vei fra hytta.
– Da jeg begynte å gå, skjønte jeg at det kunne være skredfare. Snøen under meg kollapset på en måte da jeg gikk på den. Det er et klassisk tegn på skredfare, så jeg bestemte meg for å være forsiktig. Og det var jeg også, forteller Hanstad.
Hanstad er en svært fjellvant mann. Han har gått på Krigsskolen, og jobbet i 35 år i Forsvaret som leder i både feltavdelinger og stab. Han er aktiv jeger og fisker, og driver sin egen guidevirksomhet med base i Bardu, hvor han er født. Han har flere skredkurs på CV-en, og har til og med lært opp både norske og utenlandske soldater i snøskredhåndtering.
Ved Naidon beveget han seg forsiktig gjennom landskapet. Holdt seg til rygger, og unngikk bratte partier. I løpet av turen flyttet han seg høyere og høyere opp på Naidon, men det ble ingen rype.
Ved Altevann begynner det å mørkne rundt klokka tre på ettermiddagen i februar, og Hanstad hadde fortalt sønnen sin at han skulle være tilbake på hytta omtrent da. Han valgte en rute han hadde gått mange ganger før.
– Jeg gikk på et flatt parti på fjellet. Da jeg kom til kanten på fjellet, kunne jeg se ned på hytta som ligger cirka 400–500 høydemeter nedenfor. Den fjellsiden har jeg rent ned på ski mange ganger før, og jeg har aldri opplevd eller sett at det har gått skred der, forteller Hanstad.
Les også: Super jakke for aktivitet i kaldt vær
– Her er det farlig!
Like etter klokken to på ettermiddagen satte Hanstad utfor fjellsiden i retning hytta. Men akkurat idet han kom over kanten, merket den da 54 år gamle Hanstad at det var altfor mye snø. «Her er det farlig», tenkte han.
30 grader
– Den viktigste lærdommen er at man skal unngå terreng med over 30 graders helling. Der jeg ble tatt, er det akkurat 30 graders helling. Og dersom man opplever en slik traumatisk hendelse, som å bli tatt av snøskred, er det viktig å be-
arbeide opplevelsen innen
48 timer, sier Hanstad.
– Jeg stoppet, og skulle til å snu for å gå tilbake i samme sporet for å finne en annen vei ned. Men akkurat da jeg stoppet, hørte jeg et voldsomt drønn, forteller han.
I sidesynet så Hanstad at det formet seg en sprekk i snøen 40 meter over ham. Foran ham så han at snøen begynner å bølge seg, og at det begynte å renne blokker med snø nedover.
– Instinktivt begynte jeg å rive av meg stavene, og fikk dratt haglestroppen over hodet. Jeg har lært at dersom man blir tatt av skred, må man prøve å holde seg på overflaten. Men så lenge man har ski og staver, kan man bli låst fast og dratt ned i snømassene, sier Hanstad.
Men snømassene kom for fort. Han rakk ikke å få av seg skiene og sekken, og i frykt for at hagla, som var ladd, skulle gå av, holdt han den fast i kolben.
– Det første jeg tenkte, var at dette skal gå bra. Dette skulle jeg klare!
Han fikk en merkelig følelse av å stå stille mens snøen raste. I virkeligheten var han i full fart på vei nedover fjellsiden.
Les også (+) Truger for hytte og topptur
Holder på å drukne
I skredet kjemper Hanstad en febrilsk kamp for å holde seg oppreist mens han går kast i kast nedover. Han faller over ende, men klarer likevel å reise seg opp igjen. Det 400 meter brede flakskredet fører ham 100 meter nedover fjellsiden. Det neste han husker, er at han blir kastet bakover i en voldsom kraft og lander med kroppen skrått nedover i snøen.
Da skredet er over ligger han i 45 graders vinkel med ansiktet vent oppover. Beina er nesten i spagaten. Han har venstrehånden over munnen. I høyrehånden holder han hagla på strak arm. Over ham høres fire–fem korte drønn, så blir det stille. Han sitter fastlåst som i en skrustikke.
– Jeg hadde snø i munnen og luftveiene, og snø i hele ansiktet. Jeg holdt på å drukne, jeg harket og hostet, men fikk gravd ut snø av munnen med venstrehånden. Og plutselig fikk jeg luft, erindrer Hanstad.
– Det neste jeg hørte, var min egen stemme som skrek om hjelp.
Hard som betong
Fra midt på brystet og opp har Hanstad snøblokker over seg. Han får luft og ser små hull i snøen over som slipper inn lys. Det gir en slags beroligende effekt. Den nederste delen av kroppen er dekket av hardpakket snø – hard som betong. Han forsøker å røre beina, men de er helt låst. Han snakker høyt til seg selv i et forsøk på å bevare roen. Sier at alt skal gå bra.
Men så kommer panikken og frykten for å miste bevisstheten. Han begynner å hyperventilere, og kjenner et voldsomt press på brystet. «Pust rolig», tenker han, og klarer det noen sekunder før han begynner å hyperventilere igjen.
– Jeg var dødsredd samtidig som jeg klarte å ta meg sammen og tenke rasjonelt. Jeg visste at jeg var alene, og at ingen hadde sett meg eller fått med seg hva som hadde skjedd, forteller han.
Etter hvert klarer Hanstad å dytte vekk litt snø rundt ansiktet og brystet med venstrehånden. Han får også løs høyrearmen, mens hagla står fast i snøen over ham.
Les også (+) Hva gjør deg til en god jeger?
Legger igjen beskjed
Klokken er blitt 14.25. Vanligvis har Hanstad mobiltelefonen liggende i bukselomma, men for anledningen har han lagt den i brystlomma på anorakken for å holde den varm. Han får lirket den ut, og med telefonen noen centimeter fra ansiktet lykkes han å ringe det siste brukte nummeret: til hans samboer – nå ektefelle – Regina.
– Det slo meg ikke å ringe 113 eller noe sånt, men jeg tenkte at jeg måtte varsle Regina fordi hun er godt kjent i området. Jeg kunne forklare henne hvor jeg lå, sier Hanstad.
Hjemme i stua i Bardu ringer Reginas telefon, men hun er på vaskerommet og vasker klær. Hun hører telefonen, men velger å gjøre seg ferdig. Hanstad legger igjen en beskjed på svareren.
– Det neste jeg tenkte var at jeg måtte varsle sønnen min, John, som var nede på hytta. Jeg klarte å finne frem nummeret hans, og ringe ham.
– Hjelp meg! Slå alarm!
John, samboeren hans og to kompiser holder på ute ved hytta da telefonen ringer.
– Vi hørte noen drønn, men tenkte ikke noe særlig over det. Så ringte Kjell, og det eneste jeg hørte, var et skrik før vi ble brutt, forteller John.
Han ringer opp igjen, og får kontakt med faren som forteller at han er tatt av skred. John og kompisene hiver seg på scooteren og kjører ned mot vannet for å få bedre oversikt over fjellsiden. De ser hvor raset har gått, og drar oppover gjennom skogen mot skredområdet.
I farten glemmer de både spade og ski. Fokuset er å komme seg raskest mulig opp til skredet, men underveis kjører de seg fast i snøen flere ganger. De bestemmer seg for at John og den ene kompisen skal fortsette til fots opp fjellet, mens den andre kompisen drar løs snøscooteren og deretter prøver å finne en annen rute opp.
Kl. 14:35: I Bardu sjekker Regina endelig telefonsvareren. Beskjeden Hanstad har lagt igjen, er preget av panikk: «Hjelp meg! Jeg er gått i et snøskred, Regina, rett opp ved hytta. Oppe i Naidon. Jeg sitter fast, Regina. Slå alarm! Hjelp! (hyperventilering)».
Regina varsler AMK i Tromsø, som sender helikopter og lavinehunder. Så ringer hun tilbake til Hanstad og forteller at hun har varslet AMK..
Les også (+) Den erfarne jegeren hadde aldri gjort feil – ble straffet hardt for ulvejakt-tabbe
Ser hagla
Under snømassene kan Hanstad se at det begynner å bli mørkt, og med mørket kommer frykten for at ingen skal klare å finne ham. Han tenker også på at det kan gå flere ras og at han kan bli begravd enda dypere. Så ringer nødsentralen. De stiller testspørsmål for å sjekke om Hanstad er ved sine fulle fem. De vil også vite om han er alene, eller om det er flere sammen med ham.
Klokken er blitt nesten halv fire da Jon og kameratene jobber seg opp snøskredområdet. Svetten renner. Det kjennes som om alt går uhyggelig tregt.
– Plutselig hørte jeg faren min skrike, og fikk øye på noe mørkt og langt i landskapet, sier John.
Instinktivt beveger de seg mot den mørke «stokken», og da de er nær nok, ser de at 30 centimeter av et hagleløp stikker opp av snøen. Med bare fingrene begynner de å grave.
– Jeg har jobbet som brannmann i mange år, og jeg har vært med på flere redningsaksjoner, men det er noe helt annet når det gjelder en av dine egne, mener John.
Cirka klokken halv fire ser far og sønn hverandre igjen, ansikt til ansikt.
– Den følelsen, da sønnen min rakte ned hånda, helt ubeskrivelig. Hverken han eller jeg klarte å si et ord, sier Hanstad.
Les også (+) Rundt omkring i Norge finnes tusenvis av hemmelige hytter
Nedkjølt og utmattet
Da han omsider blir gravd helt frem, er Hanstad så nedkjølt og utmattet at hele kropper rister og skjelver. Han klarer hverken å gå eller stå, og blir plassert på scooteren. Nede ved vannet venter helikopteret og legen. Det ender med at Hanstad blir undersøkt på hytta. Han er forslått, men har ingen bruddskader. Legen mener at han ikke trenger å dra til sykehuset, og at det beste han kan gjøre, er å bearbeide opplevelsen sammen med familien.
– To dager senere var jeg oppe i området igjen, denne gangen sammen med begge sønnene mine og Regina. Der gravde vi frem ski og staver og noe annet utstyr. Å se området var en del av bearbeidingen.
Det hører med til historien at Hanstad og Regina gikk Norge på langs året etter. Hanstad fikk flere ganger en følelse av utrygghet i fjellet, selv om det ikke var noen reell fare.
I 2015 var han som lokallagsleder i Bardu Røde Kors med på å redde en mann som var tatt av snøskred bare fem kilometer fra der han selv ble rammet. I dag, 13 år etter hendelsen, er ettervirkningene borte, og hvert år er Hanstad på rypejakt ved hytta.
De verste snøskredulykkene i Norge
- 12. februar 1868: Imangen/Kletthamranskredet, Klevgårdane i Oppdal, Sør-Trøndelag. 32 døde
- 16. februar 1679: Skylstadskredet, Norang, Ørsta i Møre og Romsdal. 28 døde
- 16. februar 1679: Valsetskredet, Bondalseidet, Ørsta i Møre og Romsdal. 27 døde
- 1. januar 1770: Otåla-ulykken (snøskred og flodbølge), Hjørundfjorden, Ørsta i Møre og Romsdal.
- 27 døde
- 7. mars 1956: Flere snøskred i Lofoten og Vesterålen. 20 døde
- 8. mars 1906: Steine-ulykken, Steine, Vestvågøy i Nordland. 19 døde
- 15. februar 1846: Sætrefonna, Sæter i Sunnylven, Stranda i Møre og Romsdal. 18 døde
- 25. mars 1755: Hagefonna, Sætre og Mork, Ørsta i Møre og Romsdal. 17 døde
- 16. februar 1679: Jamtefonna, Valldal, Norddal i Møre og Romsdal. 16 døde
- 10. februar 1836: Vatlestad-ulykken, Øvstedalen, Sogndal i Sogn og Fjordane. 16 døde
- 5. mars 1986: Vassdal-ulykken, 16 vernepliktige soldater fra tropp 2 i ingeniørkompaniet i Brigade Nord omkom da et snøskred løsnet fra fjellet Storebalak i Vassdalen på grensen mellom Nordland og Troms. Ulykken skjedde under NATOs vinterøvelse Anchor Express.
- 16. mai 2010: Vefsn, 4 personer omkom da et turfølge med 8 skigåere ble tatt av sørpeskred ved Jamtfjellet cirka 20 km sør for Mosjøen.
- 19. mars 2012: Kåfjord, 5 skikjørere omkom etter å ha blitt tatt av skred på vei ned fra fjellet Sorbmegaisa (1288 moh.) i Lyngen-området cirka 65 km øst for Tromsø.
- 14. april 2014: Øksendal, 4 personer omkom i et snøskred da de var på topptur i området ved Litlskjorta cirka 15 km vest for Sunndalsøra.
- 26. mars 2013: 3 personer på snøscooter omkom etter å ha blitt tatt av snøskred i Tromdalen på Senja.
- 2. januar 2019: Tamokdalen, 4 utenlandske skiturister omkom i snøskred da de skulle bestige Blåbærtinden (1442 moh.) fra Tamokdalen.
- Siden vintrene 2002/03 og frem til og med mai 2020 har 79 mennesker omkommet i snøskred i Norge. De fleste ble tatt av skred mens de var på tur. Det er særlig skikjørere og folk på scooter som er blitt rammet.
Kilde: Astor Furseth, Norsk Skredfaglig Forening, Norges Geotekniske Institutt og Varsom.no
