depresjon:
Tonje (44) ble tilbudt drømmejobben og alt så perfekt ut – da raknet det
Tobarnsmammaen var helt i kjelleren. Veien ut av mørket ble ikke som man skulle tro.
Det var ille! Virkelig ille. Jeg misunte mannen min som kunne le oppriktig og hjertelig til barna våre. Selv følte jeg ingen glede, men faket noen anstrengte smil.
Tonje Constance Oterkiil beskriver reaksjonen da hun ble tilbudt drømmejobben etter at hun hadde tatt en doktograd.
Det var nå livet virkelig skulle begynne, men alt var bare mørkt. Dette var i begynnelsen av 2015.
– Jeg ble lett irritert, kjeftet og maste, og jeg kunne begynne å gråte ved middagsbordet.
Barna mine lærte tidlig å la meg være i fred når «mamma er stressa». Jeg som aldri hadde kranglet med venninnene mine før, kunne nå jage dem med plutselige sinneutbrudd.
Heldigvis forstod en av mine beste venninner at noe var veldig galt. Hun kjente seg igjen.
– Du er ikke deg selv nå, og går snart i veggen om du ikke får hjelp. Om du ikke ringer legen din og får en hastetime i morgen, så gjør jeg det, sa venninnen bestemt.
Tonje synes det er en lettelse å være åpen og ærlig om hvordan hun har hatt det. Det hjelper å snakke om det, og hun vet at det også kan hjelpe andre som sliter: Å se at man ikke er alene!
Les også: Tre uker etter at bildet er tatt, får familien sjokkbeskjeden
Gråt og gråt uten å forstå hvorfor
Utenfra så alt perfekt ut. Tonje har en mastergrad i Folkehelse og ernæring, og en doktorgrad i utdanningsvitenskap. Hun hadde en god forskerstilling i Porsgrunn og hun bodde i et fint hus med mann og to barn. Hun ble tilbudt drømmejobben som passet utmerket til hennes utdannelse og erfaring. At den ikke passet henne like godt, tok tid å forstå...
– Jeg ble ikke glad da jeg fikk det store jobbtilbudet. Jeg ble fysisk dårlig. Kvalm og svimmel. Jeg dro rett hjem og la meg under teppet på sofaen og bare gråt. Det var ikke så lett for mannen min å forstå, jeg skjønte det jo knapt selv.
Men han støttet og hjalp meg hele veien likevel. Han tok seg av barna og alt det praktiske, la teppe over meg, kom med vannglass, og forklarte barna at mamma er bare litt stressa nå, forteller Tonje takknemlig.
Så gjorde hun som venninnen befalte, og ringte fastlegen. Da hun møtte opp dagen etter, klarte hun ikke si noen ting. Hun bare gråt.
Stilte et viktig spørsmål
Hun ble sykmeldt, men bare for et par uker av gangen, mer ville ikke Tonje ha. Hun tenkte at et par uker med søvn ville få henne på beina igjen. Det var en skam å ikke mestre livet! Man skal jo bare bite tenna sammen og klare seg selv! Det hadde hun hørt fra hun var liten.
– Jeg følte meg som verdens mest mislykkede person, og verdens verste mamma. Når mannen min kom hjem fra jobb etter å ha hentet barna i barnehagen, ønsket jeg bare å være alene. Alt jeg ville var å rømme vekk. Det er ennå fryktelig vondt å tenke på, innrømmer Tonje.
Legen hennes fikk overtalt henne til å gå til psykolog. Tonje overvant skammen - og mener det er noe av det beste hun har gjort. Psykologen spurte det viktigste spørsmålet:
– Har du tatt all denne utdanningen fordi du ville, eller fordi du kunne?
Da forstod Tonje at hun aldri hadde tenkt på hva hun faktisk ville. Hun var bare opptatt av å komme videre. Hun følte seg aldri god nok.
Tonje skjønte etter hvert at hun ikke var skapt for å sitte alene på kontor og drive med kalkyler og analyser. Tonje ville være kreativ og jobbe tett på andre mennesker.
Les også: Derfor kan noen mennesker spre mye mer smitte enn andre
Hodet var som en bråkete flyplass
Nå begynte et godt samarbeid mellom Tonje og psykologen. Men det var hardt arbeid psykisk. Sykemeldingen på to uker ble til sammen etterhvert halvannet år. Det første året med så sterk depresjon at hun nesten ikke gikk utenfor huset. Hun var ikke i bursdager, familieselskaper, og turte ikke gå i butikker.
I tillegg til samtaler, tok Tonje medisiner. Medisinene gjorde blant annet at hun fikk roet ned hodet sitt, som hun beskriver som en bråkete flyplass.
Tonje hadde et sterkt behov for å være alene, og en dag bestemte hun seg for å dra to uker på hytta deres i Rauland. Da kunne hun gjøre det hun mest ville hele tiden: Sove og gråte. Og kanskje plukke litt multer? Det hadde hun ofte gjort før. Hun hadde lagt multene på norgesglass med sprit, slik at det ble supersunt bær-ekstrakt. Her hadde hun mye kunnskap fra utdannelsen sin.
To uker gikk fort. Kun en gang orket hun å gå utenfor døra og se etter multer, og det var kun fordi svigermor kom og dro henne med seg.
Men en kveld fikk Tonje en idé om å prøve noe nytt. Hun hadde en flaske Prosecco i sekken. Hva med å blande multe-ekstrakt fra norgesglassene hennes med friske italienske bobler?
En ny gnist ble tent
Den kvelden ble en ny gnist tent i Tonje - for det smakte fantastisk! En fin blanding av det sunne og det gode! Hun forsøkte med både tyttebær-, villnype-, blåbær- og krekling-ekstrakt også. Kunne dette bli en ny hobby? Eller kanskje en ny jobb?
Da Tonje kom hjem igjen etter hytteturen begynte hun å sjekke ut mulighetene.
Ideen om Prosecco med bær fra hytta på Rauland gjorde Tonje veldig gira. Den ble livbøyen og lyset hun grep med begge hender, selv om hun fortsatt hadde store problemer.
Men når hun tenkte på vinen hun drømte om å lage - så slapp hun å tenke noen av de vanlige slitsomme og vonde tankene. Hun tok kontakt med flere italienske vinhus, og fikk til slutt napp hos noen som ville produsere den spesielle kombinasjonen hennes. Hun sendte dem bær-ekstraktene fra Rauland - og de ble så begeistret at de satte gang med produksjon av både økologisk multe- og krekling-Prosecco. Flasken designet Tonje selv. Hun ville den skulle være like vakker som en parfymeflakong. Det ble den.
– Depresjonen var egentlig en «gave» til et nytt og bedre liv. Nå lager jeg mine egne lykkebobler! Det er nesten ikke til å tro. Jeg har jobbet hardt for dette også, men drivkraften har vært hva jeg VIL og ikke hva jeg BØR for å vise andre at jeg er god nok. Motivasjonen kom fra hjertet mitt - ikke fra hodet. Det er en viktig forskjell, sier Tonje glad.
Satset alle sparepengene
I starten plukket Tonje alle multene og kreklingen selv, sammen med familien sin.
– Jeg og mamma hadde mye fin kvalitetstid når vi plukket bær og sammen etterpå presset og filtrerte dem før lagring på 100 liters flytelokkstanker. Det holdt ikke med Norges-glass lenger. Nå har jeg måttet leie et lager til all bær-ekstrakten min, sier Tonje stolt.
I juli 2016 kom de to økologiske vinene hennes ut i Norge for første gang, og selges på Vinmonopolet.
Etterhvert som produksjonen har økt, har Tonje kjøpt økologiske bær fra andre
i tillegg til å plukke selv sammen med sin lille klan.
Etableringen av eget firma med vinproduksjon i Italia har kostet alle sparepengene og et nytt lån. Heldigvis støtter ektemannen henne også her.
Lykke på flaske
Tonjes «lykkebobler» med multer og krekling ble etterhvert solgt til ni land, blant annet England, Sveits og Finland i tillegg til Norge.
– Heldigvis er jeg bedre rustet nå! Erfaring og terapi har gjort meg til en sterkere og bedre versjon av meg selv. Jeg vet at det finnes flere veier her i livet - og at det aldri er for sent å finne en ny vei. Jeg har lært meg at negative tanker bare er tanker - de er ikke nødvendigvis sanne. I dag vet jeg at jeg ikke trenger å bevise at jeg har verdi. Jeg trenger bare å gi meg selv lov til å bruke hel mitt potensiale, fokusere på det som inspirerer og gir livsglede. Da er jeg på rett vei, sier hun.
Tonje understreker at selv om hun har det fint i dag, og aller helst vil ha med seg både ektemannen og sønnene når hun drar til skogs på hytta i Rauland - er det viktig for henne å fortsatt gå til psykolog hver uke:
– Det er den beste investeringen jeg har gjort, og gjør, i mitt eget og min families liv.
