Sykmelding

Siri (43) var fastlege da hun møtte veggen og ble sykmeldt

– Mange føler skam over å vise seg ute når de ikke kan jobbe. Det skulle vært motsatt, sier den sykmeldte legen.

MØTTE VEGGEN: : Siri følte seg fullstendig fanget i hamsterhjulet. Hun måtte skifte kurs.
MØTTE VEGGEN: : Siri følte seg fullstendig fanget i hamsterhjulet. Hun måtte skifte kurs. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Først publisert Sist oppdatert

– Dessverre ble jeg så opptatt av å gjøre alt riktig, at jeg glemte å lytte til min egen kropp. Som lege er jeg nok flinkere til å gi andre gode råd enn til å ta vare på meg selv, sier Siri Urnes Hovland.

– Heldigvis har jeg fine folk rundt meg som støtter og oppmuntrer, forteller legen.

Siri ble frustrert i jobben som fastlege, med lite tid til hver pasient.

Hun avsluttet fastlegepraksisen sin og begynte i psykiatrien. Nå har hun ett år igjen før hun er ferdig psykiater.

Siri er 90 prosent sykmeldt. Hver tirsdag deltar hun på obligatorisk undervisning i forbindelse med videreutdanning. Hun er også innom kontoret for å sjekke mail og snakke med kolleger. Slik håper hun veien tilbake blir enklere. Hun vet ikke når hun er klar for å jobbe mer.

– Jeg ønsker å være mer til stede i livet mitt, noe jeg hele tiden må fortsette å øve på. Jeg må unngå å havne i det velkjente hamsterhjulet igjen.

Siri unner ingen andre å møte veggen.

– Jeg er takknemlig for all hjelp og tilrettelegging, og ikke minst for alt jeg har lært de siste månedene.

SUNN GALSKAP: Om det regner eller snør betyr ingenting. Det er deilig med litt sunn galskap, syns venninnene Siri (til venstre) og Mona. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
SUNN GALSKAP: Om det regner eller snør betyr ingenting. Det er deilig med litt sunn galskap, syns venninnene Siri (til venstre) og Mona. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

«Hvis jeg bare»

Sammen med familien bor Siri i Brunlanes i Vestfold og hun og mannen har fire barn i alderen 5–13 år, der deres eldste barn er multifunksjonshemmet. Familien har også fem høner, en hane og fem kaniner.

Siri begynte å kjenne at noe var galt allerede før julen i 2018.

– Jeg tenkte at «hvis jeg bare» får kabalen til å gå opp i julen, «hvis jeg bare» kan ta litt fri til våren og en hel masse andre «hvis bare». Det hjalp ikke.

Siri utførte pliktene sine på jobb og hjemme det neste halvåret. Familien tok sommerferie sammen, uten at hun følte seg bedre.

I august fikk hun smerter i kroppen og sov dårlig. Tankene hang ikke sammen, og hun følte at alt stoppet opp. Til slutt ble mannen med henne til fastlegen, selv visste ikke Siri hva hun skulle si eller gjøre.

Koffein: Drikke- og matvarene du bør være obs på
Pluss ikon
Koffein: Drikke- og matvarene du bør være obs på

– Jeg bare gråt, og mannen min forklarte så godt han kunne hvordan jeg hadde det.

«Her er det ingen annen mulighet enn sykmelding,» sa fastlegen. Siri hadde sett venninner og andre møte veggen, men hun trodde aldri det kunne skje henne . Hvor skulle veien gå videre nå?

Les også: – En dag i fjor begynte håret mitt plutselig å falle av

Skiftet kurs

<b>DYREGLAD:</b> Venninnene stopper gjerne opp og tar seg tid til litt kos med kaninene..
DYREGLAD: Venninnene stopper gjerne opp og tar seg tid til litt kos med kaninene.. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Siri roser fastlegen, som ville se henne igjen allerede etter to uker. Hun var redd legen skulle tro hun var deprimert, noe hun heldigvis ikke var.

Men legen snakket om stresset som satt i kroppen hennes, og at hun måtte regne med å bruke tid. Fakta Siri kjente godt til, men som det likevel var betryggende å høre fra en annen lege.

«Hva skal til for at du blir bra?», spurte legen, og ba henne fylle dagene med mer av det som kunne gjøre henne glad. Siri kjente etter, og skjønte at hun i hvert fall ikke ville bli frisk av å ligge inne på sofaen og gruble. Hun hadde tråkket lenge nok i hamsterhjulet, og det nyttet ikke å skamme seg over alt hun nå ikke klarte. Hun måtte skifte kurs.

Les også: – Folk trekker seg unna når jeg forteller hvordan pappa døde

Ingen skam

Det første hun gjorde var å sende en melding til venninnen Mona Moe Machava (41), som selv hadde kjent på slitenhet. Hun har hoppet av en karriere som sykepleier og er frilansfotograf og alenemamma for sønnen.

– Bli med ut, vi bader! sa Mona.

Det gjorde godt, og venninnene fortsatte å bade utover høsten, uansett vær.

– Jeg synes det er viktig å poengtere at å være sykmeldt ikke betyr at du må ligge under dyna så ingen ser deg. Dessverre er det fremdeles slik at mange føler skam over å være ute når de ikke kan jobbe. Det skulle vært motsatt, sier Siri.

Hun påpeker at det er ingen andre enn du selv som vet hva som skal til for å bli frisk.

– Det er fint å spikre en behandlingsplan sammen med legen, men det krever at du gjør en innsats selv også.

Ved å dele sin historie håper hun å kunne bidra med å snu på skamfølelsen ved å vise seg ute som sykmeldt.

Les også: Bente (41) gikk i mange år uten å vite hva som var galt med henne

Per-Einar Binder, professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.
Per-Einar Binder, professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.

Behandling

– De aller fleste mennesker presser seg selv hardere enn de ville presset andre. Mange synes det er vanskeligå være «snill» og vennlig med seg selv, sier Per-Einar Binder, professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.

Han har skrevet boka "Ikke vær så slem mot deg selv – en veiviser i det ufullkomne livet", som handler om å dempe prestasjonsjaget.

Binder understreker at det i mange situasjoner i livet er riktig å presse seg selv, for eksempel når vi har en deadline på jobb eller i skolearbeid. I noen faser av livet er press helt uunngåelig.

Siw Stenbrenden, gestaltterapeut. Hun har og master i helsefremming og empowerment, med studie på utbrente kvinner
Siw Stenbrenden, gestaltterapeut. Hun har og master i helsefremming og empowerment, med studie på utbrente kvinner

 – Det viktige da, er at du motiverer deg selv på en vennlig måte, og gir deg selv et støttende og oppmuntrende budskap. Altfor mange ender opp med å kjefte på seg selv.

– Det som hjelper er å forstå og akseptere at utbrentheten ofte skyldes for store belastninger over tid. Det kan være press på jobb og hjemme, tap, sykdom og andre påkjenninger. Ofte i kombinasjon med utrygghet og sårbarhet som liten, sier Siw Stenbrenden, gestaltterapeut.

– Jo mer vi klarer å stresse ned, desto fortere blir vi friske. Selvkritikk, press fra andre, å gå på akkord med egne behov og for mye stimuli, vil forsinke prosessen. Det trengs ro, hvile og en opplevelse av trygghet, som ikke kommer over natten.

Se gjerne på utbrentheten som om den var et brukket ben. Ingen ville begynt å gå på benet før det var tilstrekkelig helet. Og først når benet tåler det, begynner en skånsom opptrening, sier hun.

Les også: Audhild (57) lider av ansiktsblindhet

Ute i naturen

Mona og Siri padler gjerne kajakk i striregn, de går turer og drikker kaffe fra termos. Begge kjenner seg rastløse hvis de er inne hele dagen, og Siri er takknemlig for venninnens småsprø ideer.

– Om det regner eller snør spiller ingen rolle, en frisk morgendukkert gjør susen uansett. Det er deilig med litt sunn galskap, sier Siri.

Siri mener ikke at bading i all slags vær er det rette for alle, men at mange har godt av å komme seg en liten tur ut i naturen.

– Det kan også handle om å utfordre seg selv litt, sier Mona.

– Det med humor er også kjempeviktig, legger Siri til.

– Det er lov å tøyse og tulle, selv om du er syk. Hvis andre har problemer med at du både er utendørs og har det gøy mens du er sykmeldt, er det de som burde skamme seg, ikke du.

– Aktivitet, natur og frisk luft kan hjelpe mange med å få gnisten tilbake, uansett kjønn og alder, avslutter Siri.

Les også: