DE BLÅ SIDENE
Jeg var så desperat at menn ble skremt
Jeg ble mer og mer frustrert og desperat. Mens venninnene mine forelsket seg, etablerte seg og fikk egen familie, var jeg fortsatt singel.
Fra jeg var 16 år hadde jeg én altoverskyggende tanke i hodet mitt. Den handlet om å få seg en kjæreste og gå inn i et varig forhold. Jeg drømte om å få mitt eget hjem, et A4-liv med en hånd å holde i og en kropp å sove ved siden av.
Følte meg avvist
Jeg var i en venninnegjeng på fem som snakket om alt og delte alt. «Han passer for deg», sa de. Dessverre ble det en setning som gjentok seg altfor mange ganger gjennom mange år. Den gutten de pekte ut, viste seg aldri å være min utvalgte. Enten så han ikke til min kant, eller så syntes jeg at han var håpløs.
De andre hadde kjærester og var i faste forhold. Jeg flørtet, hadde korte romanser, og noen ganger håpet jeg på noe mer. Men jeg ble nok for ivrig og skremte guttene bort. Jeg husker at jeg falt for fristelsen til å planlegge ting altfor tidlig. Jeg kunne foreslå at vi skulle reise til Syden sammen. De var ikke kommet så langt i kjærlighetsprosessen at de turte å si ja til noe slikt. Resultatet ble at jeg følte meg avvist og trakk meg unna. Så tok det slutt, egentlig før det hadde begynt.
Det ble min hobby å jakte på kjærligheten, og 20-årene forsvant i denne jakten. Når jeg ser tilbake i dag, ser jeg at ønsket på et tidspunkt eskalerte og ble veldig intenst. Ja, nesten påtrengende.
Desperat
Én etter én etablerte venninnene mine varige forbindelser. Én etter én flyttet de sammen med kjæresten, giftet seg, kjøpte hus og fikk barn. Da jeg fylte 30 år, fikk jeg en diger pepperkvern. Jeg var blitt «hun single», hun som ikke klarte å få tak i en passende mann.
Hva er det med meg? Jeg sto foran speilet og stilte dette spørsmålet. Jeg så en ung kvinne med et helt normalt utseende. Jeg var hverken tykk eller tynn, jeg var gjennomsnittlig høy og hadde brunt hår. Jeg hadde gode verdier. Jeg elsket å lage mat og stelle for andre. Jeg likte å gjøre det pent rundt meg og gi omsorg.
Men sannheten var at alt jeg likte å gjøre og var flink til, etter hvert kom i skyggen av min desperate lengsel etter en kjæreste. Jeg var så opptatt av å finne ham at det ble meningsløst å stelle i stand middager for allerede godt etablerte venninner. Hver helg gjorde jeg meg så pen jeg kunne og gikk ut på byen i håp om at underet skulle skje.
Alle som har vært desperat og singel vet hvor liten sjanse det er for at du møter drømmeprinsen når du jakter intenst, slik jeg gjorde. Jeg ble for pågående. Det nærmest oste av meg hva jeg ønsket. I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg ble så kontaktsøkende at jeg enten ble sett på som et lett bytte, eller en de måtte holde seg unna.
Ga opp
Det ble noen dumme netter med menn jeg egentlig ikke hadde noe til felles med. Nedturene sto i kø. Overalt studerte jeg menn jeg møtte. Var han også singel, og kunne han være noe for meg? Jeg tror de merket denne sulten, og den ble et hinder for meg. Jeg klarte ikke å være meg selv. Jeg fikk ikke vist mine gode sider.
38 år gammel ga jeg opp å jakte etter drømmeprinsen. En kort romanse med en gift mann som påsto at han hadde det dårlig i ekteskapet, ble den hendelsen som fikk meg til å gi opp. Han valgte kona, selvfølgelig, og jeg forsto at han hadde brukt meg som adspredelse i en grå hverdag.
Jeg hadde forsøkt nettdating også, uten hell. Venninnene mine sa jeg var for kritisk. Kanskje var jeg det. Men først og fremst fikk jeg ikke vist meg selv frem som den jeg var.
Når du jakter, slapper du ikke av. Når blikket ditt hele tiden søker etter noe, går du fra skanse til skanse. Du stopper ikke opp, er ikke i kontakt med deg selv. For meg ble det redningen å gi opp. Det fikk meg til å senke skuldrene.
Ny kollega
Da jeg endelig resignerte, møtte jeg mennesker med den roen som er nødvendig for at sjel skal finne sjel. Det var da jeg sluttet å gå på byen, at kjærligheten dukket opp. En mann jeg ikke la så veldig merke til, ble ansatt i en avdeling på arbeidsplassen min. Han het Jon og virket ganske anonym. Jeg ofret ham egentlig ikke et blikk, bare hilste høflig. Jeg var så ferdig med å jakte at jeg ikke engang tenkte på om han var i et forhold.
I tre måneder hilste vi på hverandre i forbifarten. Jeg forsto etter hvert at flere av de andre damene likte ham veldig godt. De sa at han var så morsom, deilig høflig, nesten litt gammeldags. Og han var bare 39 år.
En dag jeg sto ved makuleringsmaskinen med en bunke papirer, kom han inn. Han skulle også makulere. Han tilbød seg å ta mine papirer, også. Jeg møtte blikket hans og sa tusen takk. Men da skylder du meg en tjeneste, sa han humoristisk.
Les også (+) Jeg har to menn
Da jeg minst ventet det
Noen dager senere satt jeg i kantinen med matpakken. Jeg hadde brukt helgen sammen med en venninne og hennes to barn. Vi hadde vært i skogen og tent bål, og jeg følte meg glad.
Da jeg kom hjem, bakte jeg brød. Jon la merke til dette brødet og spurte om det var hjemmebakt. Jeg nikket og smilte. Han foreslo lattermildt at vi kunne bytte brødskiver, siden jeg skyldte ham en. Jeg tok ham på ordet.
I fire måneder hadde Jon og jeg en kommunikasjon gjennom små møter på jobben. Jeg likte ham, men klarte ikke å tro at han likte meg, ikke på den måten.
Så jeg fortsatte å være i «jeg-har-gitt-opp-kjærligheten»-modusen, uten å ha antennene ute.
Jeg fikk sjokk da han plutselig ba meg ut på kino. Da jeg pyntet meg og gjorde meg klar til date, kjente jeg at jeg likte ham mer enn alminnelig godt. Hva om han bare ville være en venn? Jeg bestemte meg for å holde meg avventende og kjølig.
Han kjørte meg hjem etter at vi hadde sett en nydelig film om kjærlighet. Han sa at neste gang var det min tur til å invitere. Han drømte om å komme på kveldsmat og spise nybakt brød, sa han.
Igjen tok jeg ham på ordet, og siden da har jeg hatt en kjæreste. Å gi opp var nøkkelen til lykken. Kjærligheten dukket opp da jeg minst ventet det. Til sommeren venter vi vår første barn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.