Historien om et helt vanlig og uvanlig vennskap
Tom og Terje har vært bestekamerater i 35 år: – Terje sprer så ufattelig mye glede
Tom og Terje har vært bestekamerater i 35 år. Den eldste er frisk, den andre litt annerledes.
Mjøndalen: Filmen «Ola – En helt vanlig uvanlig fyr» har gått sin seiersgang på norske kinoer i høst. Mannen som rører og griper oss, kunne også vært Terje Hansen fra Mjøndalen og hatt Williams’ syndrom.
For Terje (42) er heller ikke helt som alle andre. Han ler oftere enn de fleste, synger lettere og har en uvanlig stor dose livsglede og hjertevarme.
Det er travel juleaktivitet i gatene i Mjøndalen da Hjemmet møter de to kameratene som er på hils med nesten alle i lokalmiljøet. Bandyhelten Tom Andersen (54) og gledessprederen Terje er begge høyt verdsatt.
De kommer gående langs fortauet, og Tom har armen over skulderen til kompisen. De småprater, ser på hverandre og skoggerler. De er tettstedets Knoll og Tott og beriker hverandres liv stadig vekk. Nå skal de på kafé, uten å skeie ut, for Terje fikk hull på spiserøret i sommer og er på en slags diett.
– Jeg får ikke drikke cola, som er det beste jeg vet, forteller han.
– Vi har det morsommere når vi er på Sputnik-konsert, sier Tom, og Terje tar hendene opp i ren begeistring. I neste øyeblikk har han begynt å synge sangen favorittartisten er så kjent for – «Nå skal vi skilles, Johanne»!
– Er det rart jeg koser meg med denne gutten? Han er en solstråle som sprer glede overalt hvor han går, sier Tom.
Sjelden tilstand
Terje ble født med Williams’ syndrom, som er en sjelden medfødt tilstand som kjennetegnes av karakteristiske ansiktstrekk, medfødte strukturelle forandringer i hjertekarsystemet, redusert vekst og forsinket utvikling.
Typisk for diagnosen er også gode verbale språkferdigheter, sosial utadvendt personlighet og at personene har stor musikkglede.
Han passer godt inn i beskrivelsene på hjemmesiden til Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser og vet det selv. Tre ganger i året er han på samlinger med andre som har samme syndrom.
– Mange av vennene mine med Williams’ føler seg ensomme og sitter mye alene hjemme, uten å ha noen å være sammen med. Jeg har fortalt dem hvor heldig jeg er, som har Tom og mange andre venner. Når de får vite hvordan jeg har det, blir de misunnelige på meg, sier 42-åringen, som heller ikke opplevde å bli mobbet eller utestengt i skoleårene, selv om mange fag opplevdes som altfor vanskelige.
– Så bra at dere snakker om ensomhet. Kanskje kan dette intervjuet om vennskap på tvers føre til at færre blir sittende ensomme hjemme – kanskje kan noen bli inspirert av det og åpne opp for litt annerledes vennskap, følger Tom opp.
– Det ville ha vært veldig bra, konkluderer Terje.
Les også: (+) Tammy ble adoptert bort som liten. Da hun sporet opp sin biologiske familie, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse
Føler seg heldig
Tom føler seg privilegert som har en kompis som ikke er helt som de aller fleste.
– Jeg får se livet fra en annen vinkel, og det er veldig flott. Før, da Terje var med i idretten i Mjøndalen og jeg var trener, så jeg hvilken betydning han fikk for de andre og miljøet. Han brakte latter og glede inn ved å snakke om traktorer og le sin herlige latter. Terje sprer så ufattelig mye glede, sier han.
Og gleden er kortreist. Når Sputnik kommer til byen, ringer Terje og ber med seg Tom på konsert. Da pynter de seg og tropper opp på samfunnshuset, der det alltid er stinn brakke. To minutter etter at Sputnik har spilt opp, er Terje på dansegulvet eller spretter opp på scenen for å synge med.
– Min oppgave er å passe på colaen til Terje og kjøpe lodd. Vi har en avklart arbeidsfordeling, sier Tom og humrer.
– Det er fordi du ikke kan danse, repliserer den andre og ler rått.
På telefonene har de begge fine bilder av seg og Sputnik.
– Han kjenner meg alltid igjen og sier at det er koselig å treffe meg. Jeg tror jeg må være en av hans største fans, sier Terje.
Tom sier at de begge er veldig slitne når den to timer lange konserten er over. Da drar de hjem hver til sitt for å slappe av.
og pappa, gjør ingen forskjell. Foto: Rene Skaret
Yrke: Gledesspreder
Tom, som er elektriker og tidligere spiller på Mjøndalens A-lag og landslaget i bandy, har sin egen familie. Terje bor hjemme hos foreldrene og har tilrettelagt arbeid i kommunen.
– Jeg jobber i bilverkstedet til teknisk avdeling og hjelper til med alt mulig, som å tømme søppel og rydde, forteller han.
– Du er egentlig ansatt som gledesspreder, som er den viktigste jobben noen kan ha, supplerer Tom. Da nikker kompisen og sier at han ofte synger på jobb, og det synes arbeidskollegene er moro.
Historien om de to, som på mange måter har ulike liv, startet da Terje bare var fire-fem år gammel. Han vokste opp bare to hus bortenfor Toms barndomshjem.
– Hver lørdag morgen kom han syngende til postkassen for å hente posten, og alltid var det «Mjøndalssangen». Jeg var 16–17 år, og det gjorde inntrykk. Etter hvert fikk jeg vite at den lille fine gutten ikke var som alle oss andre.
Tom smiler og sier at han er utrolig takknemlig for å ha Terje i livet sitt. Han kan ikke se for seg en tilværelse uten vennskapet de bygde allerede da.
Les også: (+) Sannheten om min far: – De skulle bare visst
Like og ulike
– Da han var liten, begynte vi med gaveutveksling på julaften. Den tradisjonen har vi holdt fast i. Juleformiddagen er hellig for meg, for da kommer Terje, og vi koser oss med cola og smågodt, forteller han.
De er litt like, men er også veldig ulike. Ulikheten handler om at de har hatt ulike forutsetninger for å kunne få det vi kaller et vanlig liv.
– Da jeg var i slutten av tenårene, ble jeg støttekontakten til Terje. Da jeg sluttet som det, fortsatte vennskapet. Han er like viktig for meg som jeg er for ham, sier Tom, som er en kjent ildsjel i idrettsmiljøet i Mjøndalen. Blant annet har han vært med på å starte tilrettelagt idrett for personer med ulike funksjonsnedsettelser.
Når han trener lagene, er Terje alltid den mest ivrige supporteren.
– Jeg har vært syk og kan ikke være med lenger, men jeg er kjempegod til å heie. ‘Heia Mjøndalen’, sier jeg hele tiden. Noen ganger synger jeg «Mjøndalssangen».
Terje har mamma Gunn, pappa Vidar og broren Morten. Og med et lurt smil innrømmer han at han slipper å betale leie for å bo hjemme. Det eneste som kreves, er at han hjelper til med å ordne med klær som skal til vask.
– Jeg kan bruke pengene mine til å kose meg, gå på puben og drikke cola og gå på fotball- og bandykamper.
Les også: Ida (9) kan være den eneste i hele verden med denne tilstanden
Feiret gladgutten
Foreldrene hans sier ofte til Terje at han er heldig. Og: «Hva skulle vi ha gjort uten Tom?» Sønnen, som ikke drømmer om å få kjæreste og flytte for seg selv, er helt enig.
– Jeg liker meg best hjemme. Og Tom, han er min aller beste kamerat!
Da Terje fylte 40 år, lagde Tom overraskelsesfest på puben, stamstedet deres. Og Terje, som ikke ante hva som skulle skje, kjente at han ble glad innerst i hjertet av at «hele» Mjøndalen var der og ville feire ham.
– Selvfølgelig ville alle være med på å feire deg, gladgutten, poengterer Tom.
Noen ting holder de to kompisene mest for seg selv, som at de snakker om damer.
– Blondiner står sterkt hos Hansen, sier Andersen og ler.
– Det er jo pent, da, enkelt og greit, slår Hansen fast. Han har hatt noen kjærester, en gang en jente på Flisa. Nå er han ikke så opptatt av det lenger, påstår han. Og kameraten er ikke helt sikker på om det er helt sant.
– Husker du da vi hentet Joakim, kameraten din som også har Williams› syndrom, og dere flørtet så fælt med håndballjentene som jobbet dugnad på flyshowet vi var på?
– Ja, det husker jeg. Etterpå sovnet vi i bilen på vei hjem!
Mamma Gunn om Terje
Fordi Terje som baby kastet opp maten og hadde en bilyd på hjertet, forsto moren Gunn Hansen tidlig at noe feilte ham. Da de endelig fikk diagnosen, føltes det som en lettelse.
– Vi fikk god oppfølging på Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser og møtte foreldre som også hadde barn med Williams’ syndrom. I den grad jeg bekymret meg for noe, så var det at Terje skulle havne utenfor fellesskapet. Men det skjedde ikke. Han er heldig som har hatt Tom og mange andre venner her i Mjøndalen, sier hun.
Trenger mangfold
Terje, som er så flink til å klemme, som aldri er sur, bare blid. Som husker navn mye bedre enn Tom gjør. Som snakker med alle og er storfornøyd med livet han har, som ikke drømmer om noe annet. Vi har alle noe å lære av ham.
Denne formiddagen får vi et innblikk i alt de to mennene har gjort sammen. Flere år på rad var Terje med Tom på internasjonale bandyturneringer for seriemestre eller norgesmestere i bandy. Når Tom gikk ut av hotellrommet for å trene morgenøkten, satte Terje seg i badekaret for å ta et deilig og langt morgenbad.
– Terje gjør som han selv vil, alltid, og ingen er så flink til å kose seg som han, sier 54-åringen. Han understreker at vi ikke skal være like, alle sammen. Vi trenger mangfold. Og den som åpner opp for en venn som Terje, vil oppleve noe unikt og veldig verdifullt.
