På bildet er Susanne en lykkelig toåring. Hun aner lite om hva hun har i vente

Vadsø:

– Det ville vært rart å møte deg i samekofte. Til daglig er jeg jo bare ei vanlig kjerring på 50, sier Susanne Hætta og ønsker velkommen inn i eneboligen.

Hun serverer te og kjeks. Solen skinner inn gjennom store panorama­vinduer, og utsikten mot Varangerfjorden og Barentshavet er formidabel.

– Jeg går jo ikke rundt i ­samiske klær til daglig. Jeg tror faktisk ikke du vil merke så stor forskjell på deg og meg. Ikke før vi har blitt bedre kjent i alle fall, da vil du kanskje oppleve noen ulikheter.

En urkraft

Susanne Hættas hjem er som de fleste andre hjem. Et rødt hus i et boligfelt i Vadsø, med tydelige tegn på travelt hverdagsliv og spor etter tenåringer i huset.

Det er ikke noe umiddelbart annerledes med Susanne heller. Faktisk tvert imot. Jeg (Hjemmets journalist, red.anm.) får en følelse av varm og inderlig tilhørighet i hennes selskap.

– Det som kanskje skiller oss samer fra mange andre, er forholdet vi har til mat og naturen. Alt vi spiser her er anskaffet lokalt. Jeg har selv fisket fisken som ligger i fryseren. Jeg har kjøpt elg og rein som har gått på beite her i Øst-Finnmark, og molte­bærene er plukket i Tana. Vi holder fast på det å høste selv. Vi fisker ikke for moro skyld og kaster fisken ut igjen slik mange gjør. Vi fisker det vi trenger, sier Susanne som samtidig ønsker moderne ­teknologi velkommen.

– Vi er like flinke som ­andre til å ta i bruk moderne teknologi, men det betyr ikke at gammel, tradisjonell kunnskap er ubrukelig.

Les også: (+) Far og sønn Savio ble hyllet som helter. Så ble de rammet av sorg og tragedier

Ble mobbet hver dag

Susanne Hætta er forfatter, ­fotograf og kunstner. Hennes kunstnervirke er farget av en oppvekst som på mange måter ble levd i skam og fornedrelse, og utført av et menneske formet etter mange år med fornektelse.

For i likhet med så mange andre samer på 70, 80 og 90-tallet, skammet Susanne seg over sin bakgrunn, sitt navn, sin identitet. Selvsagt gjorde hun det. Når både myndigheter og nordmenn forsøkte å viske ut urbefolkningens ­historie, særpreg og identitet, var det vanskelig for et barn å være stolt av sin bakgrunn.

– Det verste som skjedde i barndommen min, var faktisk at jeg begynte på skolen. Det er vanskelig å huske eksakt, men jeg ble mobbet nesten hver dag. Heldigvis hadde jeg kort skolevei, for veien til og fra skolen var nesten like skummel som å møte mob­berne i skolegården, sier Susanne som minnes den ­fysiske mobbingen, men mest av alt skjellsordene.

– I dag kan jeg forstå og ­tilgi enkeltpersonene, det har jeg også gjort. Det ble ikke stilt spørsmål ved det som skjedde den gangen. De visste rett og slett ikke bedre. Men det må være lov å si i ettertid at det ikke var greit. At det som skjedde mot samene, var absurd.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Kongens unnskyld

I dag er det mange som vet og som kjenner historien om fornorskningen. Om samekofter som ble brent. Om et urspråk som nesten var i ferd med å bli utryddet og om barn som vokste opp i skam over sin egen identitet og bakgrunn. Mange skiftet til og med navn for at ingen skulle vite at de var samer.

Da Olaug solgte leiligheten, fikk hun en overraskelse som snudde livet hennes...

I ettertid har politikere, myndigheter, til og med Kongen bedt om unnskyldning på vegne av Norge og har offentlig erklært at det som skjedde var galt.

– Når du er syv år og blir mobbet, føler du deg så alene i verden. Du blir ikke erta om du heter Olsen, men vi som het Hætta ble mobbet. Jeg ble en synlig same. Barn var opplært til å gjøre narr av det ­samiske. Dermed opplevde jeg at det var en feil ved meg. Jeg måtte bli voksen før jeg ble åpen same og kjente på en trygghet i å være den jeg er, sier Susanne som håper artisten Mari Boine forstår hvilken betydning hun hadde i samenes bevisstgjøring.

– Mari Boine var enormt viktig i denne prosessen. Hun betydde ekstremt mye for mange samer som vokste opp med usynliggjøring, latterliggjøring og trakassering. Hun fikk oss til å rette opp ryggen og stå for den vi er.

Les også

Joiken gjorde henne til verdensstjerne. Mari Boine avslører hemmeligheten: – Kraften går gjennom meg

Som et sirkusdyr

Susanne Hætta er høyreist og vakker. Hun har en mild fremtoning, men samtidig signaliserer hun en stille kraft som kan flytte fjell. Kanskje har hun ikke samekofte på seg, men det smale beltet rundt livet er et mektig vitne om hennes bakgrunn.

– Det er vevd av tante. Jeg liker å bruke et belte, og gjerne et smykke. Et solsymbol. Men ellers ­vifter jeg ikke med så mange samiske elementer.

Kanskje har det med opp­levelsen av å bli vist frem som en sirkusartist da hun var liten. Til daglig var det om å gjøre å være minst mulig same. Myndighetene hadde bestemt at samene skulle fornorskes og bli som «alle andre». Men når turister besøkte Norge og Alta, var det viktig å vise frem urfolket i nord. Og Susanne var en av de særnorske og eksotiske.

– Vi var et irritasjonsmoment for staten, men samtidig kunne de trekke en same opp av hatten for å vise frem oss som noe eksotisk. Jeg tror jeg var 6–7 år gammel da jeg og en annen samisk gutt fikk 100 kroner for å stå og vifte til turistene med norske flagg, iført samekofte. Jeg var så ­ekstremt sjenert, og jeg likte ikke å gå med kofte, for det forbandt jeg med mobbing og trakassering. Det var veldig vanskelig å stå der og bli beundret som et ­sirkusdyr som ga labb når ­turistene kom. Det var jo kjempestas med pengene, men i ettertid har jeg en veldig dårlig følelse av hele opplegget.

Dum og skitten

Det er mange følelser som dukker opp i ettertid. Susanne sier at følelsene og opplevelsene fra barndommen har satt seg i kroppen. Sosial angst, psykiske utfordringer og hodepine har vært en del av livet. En dårlig kommentar, kan fremdeles hente frem følelsen av ikke å være verdt noe. De ­vonde følelsene fra oppveksten har ikke sluppet helt taket.

– Vi ble påført en følelse av å være dumme og skitne, da gjør du alt du kan for å vise at du er norskest mulig. Fordi du skammer deg over å være same.

– Men føler du deg som norsk?

– Jeg vet ikke hva som er forskjellen mellom det å føle seg samisk og det å føle seg norsk. Det er bare en udefinert følelse. Jeg kan fremdeles føle at jeg er på besøk i den norske kulturen.

Les også

Jeanette tok med seg døtrene og flyttet langt nord: Én ting forbløffer henne

– Hva betyr det å være same?

– Det er ikke noe jeg reflekterer så ofte over. Jeg vil bli møtt som et menneske – ikke en kategori. Samer som er synlige i media, blir ofte representanter for det samiske. Det vi gjør og sier, er ofte alt mange vet om det samiske etterpå, sier Susanne som likevel mener det faktisk er en forskjell på nordmenn generelt og samer.

– Jeg merker at det er en forskjell, vi snakker for eksempel om ting på forskjellig måte. Vi er veldig bevisst på at vi ikke sette spor etter oss i naturen. Det skal ikke være synlig at vi har vært her. Og så skal du spørre naturen om lov. Om du hugger ved eller plukker bær. Du spør naturen om lov. Da vil du få en følelse av om det er greit eller ikke, sier Susanne som sier hun får en dårlig føl­else om hun glemmer å spørre.

– For eksempel hvis jeg skal tenne et bål og ikke får fyr. Da må jeg tenke på hva har jeg gjort galt? For meg er det helt logisk om jeg da oppdager at jeg har glemt å spørre ­naturen om lov. Da sier jeg unnskyld og ber fint om å få ta noe for å brenne bålet. Det er ­viktig å tenke seg om. Når du spør om lov, så blir du oppmerksom på at du låner noe fra naturen, og at du er takknemlig for hva naturen gir deg. Jeg tror dette forholdet til naturen går mye dypere hos oss samer. Det selvfølgelig mange flere ting, for den samiske kulturen ligger både i hjertet, hjernen og hendene våre gjennom måten vi gjør ting på.

Ingen unik historie

– Har vi blitt likeverdige nå, nordmenn og samer?

– Mange føler nok at de ikke har fått oppreisning ennå, og at lovene ikke tar godt nok hensyn til urfolks kultur og næringer. Mens andre kjenner på at vi har oppnådd veldig mye i forhold til andre urfolk i verden. Det er vanskelig å svare på det spørsmålet, sier Susanne.

– Alle har sine ting og strever med sitt. Jeg inntar ikke en offerrolle, og det er fordi jeg har jobbet med meg selv. Min historie er ikke unik. Det finnes tusenvis av samer som har opplevd det samme som meg. Det vesentlige er å forsones med sin egen historie og egne opplevelser, samtidig som Stortingets unnskyldning var utrolig betydningsfull.

Oliva har født 11 barn: – Livets største sorg går aldri over

Mari Boine hadde to personligheter. Nå står bare den ene igjen

Inger Ellen (91) lærte aldri å lese eller skrive