Spøkelsesbygda
Ikke langt fra sivilisasjonen, like ved riksveien, ligger spøkelsesgrenda. I de forlatte husene finner vi noe merkelig
Å bevege seg inn i en flere hundre år gammel fraflyttet bygd, er en underlig opplevelse. Særlig når jeg vet at de siste som forlot bygda, bodde her helt inntil 2020. Se video.
Langt der nede ligger Hallingdalselva lys og fin, men her oppe i lia hersker tjukk, mørk skog. Og eventyr.
Stillheten og kveldens blålige lys forsterker opplevelsen.
Det samme gjør de gamle, slitne bygningene som klorer seg fast i fjellsiden, forlatt og forfalne. Men de forteller med sterk røst om et levd liv i en avsides bygd i kongeriket Norge.
Askeladden, Synnøve Solbakken, Veslefrikk, troll og tusser. De kunne fint ha levd her engang i tiden, alle som én.
Men nå er det ingen igjen.
Sivilisasjonens nabo
Mellom tett befolkede og sydende tettsteder i Hallingdal, og kun noen steinkast fra riksvei 7, ligger denne perlen av en spøkelsesgrend. Dette er ikke et sted folk finner frem til på slump.
Sammen med kamerat Ronny Arnesen utforsker jeg de gamle husene. Vi beveger oss med andakt, lirker dørene forsiktig opp og lister oss inn. Vi vil ikke ødelegge noe, men vi vil heller ikke forstyrre de eventuelle spøkelsene som fortsatt lever her.
For ja, man kan lett bli overtroisk i slike stunder.
– Det er noe magisk over stedet, påpeker Ronny og stusser over at det hverken lukter råte, mugg eller andre ubehageligheter.
Som en tidsmaskin
Mye forundrer, men særlig føler jeg på at da jeg var ung − og det er jo tross alt ikke så uhorvelig lenge siden, bodde det flere familier i denne bygda. Og det var vel på den tiden folk også begynte å flytte herfra. Derfor kjenner jeg igjen stilen på møblene, noen plansjer på veggene … og hadde ikke vi en lignende TV da jeg vokste opp?
Og slikt står her fortsatt.
– Her har det ikke vært mange innom siden de som sist levde her forsvant, tror Ronny og titter gjennom blader og aviser.
– Som en tidsmaskin, innrømmer han i det vi entrer et hus hvor trær har slått rot på taket.
Og trærne har vokst seg store. Men de bygde solide hus den gang, for på innsiden er det fortsatt trygt. Håper vi. Men vi bare må inn, for dette er eventyr. En reise tilbake i tid.
Tilbake til 1600-tallet
En stor bokhylle er stappet med bøker. Rundt om ligger gamle blader, også Vi Menn selvsagt. Noen fra 70-tallet, noen eldre, noen nyere. Men det som overrasker, er alle familiefotoene vi finner. Akkurat som om beboerne en dag brått bestemte seg for å dra.
Og så dro de.
– Kanskje trodde de at de engang skulle komme tilbake? Kanskje lot de derfor personlige eiendeler bli igjen? undrer Ronny.
Men uten å få svar. Om vegger kunne snakke har vi spørsmål i hopetall: Hvem var den siste ut døra? Trivdes de her? Hvorfor dro de? Og ikke minst; hvordan så det ut her på 50-tallet? Eller enda lenger tilbake i tid? Og hvorfor tok en flere hundre år lang historie brått slutt?
Da jeg gravde i gamle dokumenter før jeg dro hit, fant jeg beretninger om denne lille bygda helt tilbake til 1600-tallet.
Les også: (+) Bare de døde sjekket ut fra «spøkelseshuset»: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene. Det var «varulven»
Holder på hemmeligheten
Ingen skilt viser vei til grenda, og de få som kjenner til stedet, holder informasjonen tett til brystet. Ikke fordi de er flaue over stedet – egentlig motsatt.
– Vi ønsker jo ikke å ha fremmede rekende rundt her, sier Tomas Henninge.
Han har faktisk vokst opp i denne lille bygda. Familien eier fortsatt både hus og eiendom her. Den gang var det i alle fall noen folk her, folk som kunne holde et øye med de forlatte bygningene og inventaret i dem.
Nå er det ingen igjen.
– Jeg kom hit som toåring med familien i 1982, forteller Tomas.
Og det er jo litt underlig, for da var allerede bygda på god vei til å bli tømt for folk. Men det merket ikke Tomas noe til.
– Jeg hadde en fenomenal oppvekst, selv om det var få å leke med i nabolaget.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Dårlig samvittighet
Han måtte et stykke unna for å finne lekekamerater, men det plaget ham aldri. Først i voksen alder begynte han å fundere over de forlatte bolighusene som omga ham og familien.
– I huset ved siden av oss bodde en eldre kar da vi kom hit, men han døde i 1983, forteller Tomas. Han innrømmer at han kjenner litt på dårlig samvittighet fordi bygda forfaller.
– Men samtidig kan jeg ikke ta ansvaret. Slikt skjer jo. Folk flytter. Verden forandrer seg, sier han.
Men litt trist er det selvsagt, medgir han. For bygda har en rik historie. Ifølge bygdebøker og andre kilder, var bygdas storhetstid rett før og rundt år 1900.
Historien forteller om minst 11 familier som bodde her, hvor blant annet en av familiene hadde 12 barn. Så selv om barnedødeligheten var stor, var det selvsagt behov for skole.
Nedgrodd skole
Vi må nesten slå oss frem med machete for å komme frem til bygdas gamle skole. Men det er verdt innsatsen. Til tross for at skolen ble bygd tilbake i 1913, er den i usedvanlig bra stand, samtidig som det ikke er tegn til oppussing i nyere tid.
Bygningen er derfor neppe veldig ulik den skoleelever opplevde daglig i mellomkrigstiden. Også på innsiden, ikke minst.
De gamle pultene, kateteret og det store kartet. Gammelt det også. Kartet er tysk og så gammelt at landet Namibia i Afrika står oppført som Tyske Sør-Vest Afrika. Et navn som opphørte å eksistere i 1915. Kartet har mest sannsynlig hengt her helt siden 1913.
I flere tiår kom og gikk bygdas barn til denne skolen. Men som så mange andre småskoler, ble også denne lagt ned.
Ifølge en av de tidligere innbyggerne ble skolen mest sannsynlig brukt siste gang i 1972, men da som forsamlingslokale for innbyggerne i bygda når viktig beslutninger skulle tas.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Få svar
Nå er det stille og dødt. Ingen barn, ingen ordførere. Ingen mennesker. Bare naturen, som jobber med å kreve sin eiendom tilbake.
Det er mye som forundrer ved denne bygda. Og jo mer vi leter, dess flere spørsmål finner vi. Og få svar.
Ifølge historiker Øystein Morten, som har stor kunnskap om norske hjem gjennom tidene, har mer enn 115 000 gårdsbruk i Norge blitt lagt ned bare siden 1970. Det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent samme antall som ble liggende øde etter Svartedauden.
Å holde oversikt over historiene på samtlige av disse blir naturlig nok krevende. Steder fraflyttes, folk dør og historiene forsvinner. Derfor er slike bygder som dette viktige. De er et vindu tilbake til den gang oldemor og oldefar var unge kvinner og menn.
Halling-jungel
Et godt eksempel er en gammel, rusten bil vi nesten må grave frem mellom gress og busker. Jeg kunne like gjerne vært midt i bushen i Afrika. «Jungelen» som omgir den gamle bilen, er ekte vare.
Jeg tipper folk som bodde her da denne engang i tiden ble hensatt for godt, så på vraket med irritasjon. Lite visste de at i dag er denne gamle kjerra sikkert verdt mer enn da den ble stående her. Kanskje ikke i penger, men i hvert fall som fortidsminne.
Og der ligger litt av årsaken til at bygda er best tjent med å forbli en ukjent grend blant folk flest: For det finnes ting her som sikkert er verdifullt – også målt i penger.
Og dessverre; uærlige mennesker klarer selv ikke bygdas gamle spøkelser å holde på avstand.
Les også: (+) «Thomas» (18) er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Sistemann slukket lyset
De siste som bodde her fast, foreldrene til Tomas Henninge, flyttet fra stedet i 2020.
Huset deres står fortsatt i perfekt stand, i motsetning til nabohusene.
– Mine foreldre kjøpte tomt og hus fra min bestefar samt en annen grunneier under en auksjon tidlig på 80-tallet, forteller Tomas og gir foreldrene ros;
– Det kan ikke ha vært lett å flytte fra Drammen til denne avsides bygda med to barn på den tiden, påpeker han.
Selv bor Tomas i Oslo i dag, men han er her så ofte han kan.
Noe av det første som slår en når man kommer hit, er alt strevet som måtte til for å leve her. Her går alt enten opp eller ned og avstandene er store. Men nordmenn er et hardbarket folk. Det som står igjen tyder på at folk hadde det bra her. De hadde mat og tak over hodet, og ingen sto alene.
– Du vet, den gang hjalp folk hverandre med alt, forteller Tomas,
– Jeg tror folk hadde et godt liv her.
