Overfallet i Hardanger rystet landet
I nesten 80 år levde søsknene et enkelt og fredelig liv på gården. Idyllen endte i tragedie
De to søsknene var fredelige og nøysomme og levde et enkelt liv på gården. En dag de to plukket bær, fikk idyllen en brutal og uforståelig slutt.
Det var starten på et marerittdøgn, og slutten på verden slik Sunneva og Samson Hildal kjente den.
Den eneste de visste om, og den eneste de trengte; en verden som besto av det nøysomme, rutinepregede livet på den vegløse gården i Tjødnadalen. Der var de født, og der var de fortsatt etter 80 år.
Det var som om tiden hadde stått stille der oppe. De hentet vann i brønnen. Den høyeste lyden var sauenes breking. Post og varer ble fraktet med taubanen til og fra riksveien langt der nede.
Kom det en sjelden gang bygdefolk gående forbi på stien, gjemte søsknene seg gjerne vekk for å slippe småpraten. Et lite vink på avstand holdt.
De hadde nok med sitt.
Samson kjøpte moderne redskap, men det ble alltid stående i eskene. En traktor støvet ned. Det bråket så ille, dette nye. Han likte bedre svusjet fra bogesaga når den skar seg inn i treet.
For andre kunne livet i Tjødnadalen virke tungvint.
For Sunneva og Samson var det paradis.
Les også (+) Fulgte feil spor i flere måneder: – Får fortsatt gåsehud av den saken
Helt frem til denne varme augustsøndagen.
Bak maskene
Tanken på at noe utenfra skulle dukke opp og brutalt endre på alt, var så fjern for Sunneva at hun ikke umiddelbart enset faren da tre menn brått kom ut fra huset og bort til henne i hagen. 78-åringen satt i en stol og plukket fra ripsbuskene, godt inne på fjerde bøtta. Hun kikket bare forundret opp. Fremmedkarene hadde surret plastposer rundt hodet. Skåret ut glugger til øynene.
– Vil dere hjelpe meg med ripsen? sa hun forvirret.
Det ville de ikke. 7. august 1983 ble Sunneva og lillebroren Samson (76) i stedet utsatt for «den groveste volden i noen kriminalsak etter krigen», slik statsadvokaten senere uttrykte det.
Mennene som hadde kommet til gards, var kriminelle fra et rusmiljø på Hedmark. Eldstemann var en 25-åring fra Ringsaker, og han hadde vært i Tjødnadalen året før. Da hadde han og en annen kar reist rundt i landet og prøvd å selge takplater og takrenner.
Samson, som hadde lett for å samle på ting han strengt tatt ikke hadde bruk for, kjøpte en stabel. «Ringsaker» noterte seg at den gamle mannen betalte med sedler som så ubrukte ut.
Klikk krim: Les flere hundre sterke krimsaker her
Ute etter raske penger
Mange måneder senere dro «Ringsaker» ut på ranstokt med to kamerater fra Hamar og Stange, begge 22 år gamle. De var ute etter raske penger til dop. Oppover Gudbrandsdalen hadde de stjålet et par biler og litt redskap, men et pengeskap i Sogn hadde ikke stått til forventningene. Da hadde minnet om de glatte sedlene i den trælete neven dukket opp igjen.
Et hus fullt av sparepenger og bare en gamling i veien? «Stange» og «Hamar» var ikke vanskelige å overtale. Trioen dro mot Odda. De kjøpte tape på Mobil-stasjonen der og tok med noen plastposer. Spiste litt på en kafé. På fjernsynsskjermen i hjørnet løp Grete Waitz mot VM-gull på maraton.
Siste bærtur
Den fredelige tilværelsen i Tjødnadalen var også på oppløpssiden. Søndagsmiddagen sto på ovnen, andaktsboken var lagt til side. Sunneva satte seg til ved ripsbuskene, Samson kikket etter blåbær i skogen rundt gården.
Da han kom inn i gangen igjen, ble han slått i hodet med noe hardt flere ganger. Samson ble dyttet ned på et trappetrinn. Han så tre menn som skjulte ansiktene bak poser. «Ringsaker» truet med kniv. «Hamar» holdt en pistol.
– Hvor har du pengene? ropte de.
Så oppdaget de husets andre beboer ute ved ripsen. De dro den forvirrede kvinnen inn, og dyttet søsknene innover i huset. Fra et maleri i hjørnet slo Jesus øynene ned. «Stange» holdt armene til Sunneva bak på ryggen. «Hamar» holdt Samson i sjakk med pistolen. «Ringsaker» kastet ting rundt seg på leting. Hele tiden maste de om pengene og verdisakene.
Ingenting gikk helt som mennene hadde tenkt. Minst av alt hadde de sett for seg at noen skulle sette seg til motverge. Men det var fortsatt kraft i de seige gårdbrukerkroppene. Og Sunneva ville slett ikke ha folk på soverommet. Hun sparket og rev seg løs fra grepet, og tok tak i «Hamar». Han mistet balansen, og Samson så sitt snitt til å røske til seg pistolen.
– Jeg trodde det var en lekepistol, sa han senere.
Les også: (+) 10-åringen skulle bare plukke bær – ble eneste vitne til en grufull hendelse
Skudd i taket
Motstanden ble møtt med brutalitet. «Ringsaker» kom til, og skjøv Sunneva hardt unna. Han tok våpenet og slo Samson i hodet med skjeftet igjen. I bruduljene ble det avfyrt tre skudd i taket. Samson ble dyttet inn på kjøkkenet.
Han snublet over noen bøtter, og gikk over ende så lårbenet knakk. Han ble plassert på en stol, og bundet på armer og føtter. De festet en løkke rundt halsen hans. Gjennom dørsprekken kunne han se Sunneva, liggende på magen i gangen, og skjønte at de hadde fart ille med henne.
– Jeg ble sliten av å holde på kvinnen, så jeg skjøv henne ned mot gulvet. Hun kan ha falt de siste 30 cm, forklarte «Stange» i retten. Hun ble holdt nede og bakbundet. Hun hadde brudd i syv ribben.
Ranerne endevendte huset, men søskenparets vane med å samle og spare på alt de fikk i hus, gjorde letingen trøblete. Det var ting overalt. De fant rundt 10 000 kroner, men gikk glipp av det mangedobbelte – gjemt i konvolutter, vesker, lommer og poser.
Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt
Ungdommer oppførte seg rart
Før de forsvant, bøyde «Ringsaker» seg over Sunneva og sa til de andre at hun pustet. De tørket vekk litt blod fra Samsons fjes med et håndkle. Én av dem hadde visst spurt om han ville ha vann.
– Vi skal ordne så dere får hjelp, sa plastposemennene. Men det ga ingen mening for Samson, for samtidig hentet en av dem ei øks i bislaget og hugde over telefonledningen.
På vei ned til veien ble de sett av en nabo. Han syntes ungdommene oppførte seg rart; som om de prøvde å gjemme seg. De raste ned en skråning til en bil som sto parkert ved riksveien. Naboen noterte bilnummeret, ringte politiet og slo seg til ro med at de ville følge opp saken. Politiet nøyde seg imidlertid med å ta en telefon til gården, og betjenten tolket opptattsignalet feilaktig som at det var folk hjemme og at alt var i orden.
Livløs i gangen
Samson måtte klare seg selv en god stund til. Han satt igjen med store smerter i beinet, og hodet innsmurt av blod. Sunneva lå stille i gangen. Hun svarte ikke på ropene hans. Samson slet med tauene lenge utover ettermiddagen før han kom seg løs. Beinet var ikke til å gå på, men han tok seg på et vis ut i gangen. Der frigjorde han den livløse søsteren.
– Det var det verste med alt. At jeg forsto at det var ute med henne, og at jeg ikke kunne hjelpe henne, sa Samson Hildal.
Fordi ytterdøra var låst, slepte han seg ned kjellertrappa. Derfra kunne han komme seg videre ut på tunet, men det ble for vondt å gå enda lenger. Samson innså at hjelpen måtte komme til ham. Men det kom ingen forbi, og i skumringen tok han seg innendørs for å vente ut en søvn- og matløs natt.
Les også: (+) De døde familiemedlemmene lå i sengene. Blodet deres var samlet i en bøtte, og på veggen sto en beskjed skrevet i blod
Tiden i paradis
Så snart det lysnet, var han ute igjen. Han fant en papirsekk, og på den prøvde han å ake seg nedover stien, mot nabogården kilometeren unna. Også det ble for smertefullt. Samson ga opp forsøket. Han støttet seg inntil ei stor bjørk rett ved huset og rett ved stien.
Det var blitt mandag, ingen typisk turdag, og Samson sto i timevis. Rundt klokka fire om ettermiddagen ble han oppdaget av en lokal jogger. Han kjente til Samson og stusset over synet av den gamle mannen, som sto med ryggen til og støttet seg til treet.
Da han kom bort til Samson, fikk han bekreftet at noe var veldig galt. Ansiktet under capsen var preget av et døgn med hard medfart, av smerte fra benbrudd og hjernerystelse og vissheten om at tiden i paradis var ugjenkallelig over.
– Det har vært banditter her, sa Samson Hildal.
Sløst vekk på et blunk
Snart var hendelsene i Tjødnadalen på alle avisforsider og på alles lepper. Historien traff en nerve hos folk. Det var noe med kontrastene: Ungt mot gammelt. Moderne tider mot fordums levesett. Drap blant sauer og rips, som om en scene fra en voldsfilm var klippet inn i en episode av «Der ingen skulle tru».
Hele Norge fulgte politiets klappjakt på gjerningsmennene. Sporene var enkle å følge. Politiet visste identiteten til mennene allerede etter et par dager. Alle ble arrestert før uken var omme. Pengene var allerede borte. Byttet fra Tjødnadalen hadde dekket flyreisen hjem fra Stavanger, og litt dop.
– Alt ved saken er meningsløst. At de som aldri hadde gjort noen fortred, skulle få livet ødelagt for ingenting, sier Jan Gravdal fra Odda. Som lokaljournalist for Haugesunds Avis var han blant de aller første på åstedet. Saken har aldri sluppet taket i ham. Han ble kjent med Samson Hildal i tiden etter overfallet, og siden holdt de kontakten.
Samson lå lenge i sykesengen. Etterpå ble han flyttet til aldersheimen. Da han var sterk nok til å gå, dro de i lag til Tjødnadalen for å se til gården. Det var blitt enda stillere. Dyrene var sendt til slakt. Husene sto tomme. Det fantes andre slags spor etter hendelsen også: I ei kiste ovenpå var det kulehull.
– Først da ble han overbevist om at «bandittene», som han alltid kalte dem, hadde hatt ekte våpen, sier Jan Gravdal.
Stille i retten
Sommeren 1984 så Samson bandittene igjen. «Ringsaker», «Stange» og «Hamar» ble forsvart av Olav Hestenes, Tor Erling Staff og Morten Kjensli i Gulating lagmannsrett. Det var andre gang i livet Samson var i Bergen, og første gang han overnattet på hotell. Han hadde med niste til frokost.
– Vitnemålet hans gjorde sterkt inntrykk på alle, sier Jan Gravdal, noe som bekreftes gjennom artiklene fra den brede mediedekningen av saken. Gravdal husker fortsatt hvor stille det ble i salen da Samson gikk over gulvet for å vitne. Alt som hørtes var skrittene og dunkene fra stokken.
– Hvordan går det? spurte dommeren.
– Først hadde eg gåstol. Så fekk eg krykker. No har eg denna, sa Samson og løftet stokken.
– Det var alt han sa om sin egen situasjon. Jeg kikket bort på de tre tiltalte. De rødmet og så ned i gulvplankene. Jeg snakket med den eldste av dem under en av pausene. Det er min overbevisning at han skammet seg, sier Gravdal.
Les også: (+) Hun ventet på Oslo S, men faren dukket aldri opp. Etterforskerne ble rystet da de fant ut hva som hadde skjedd
Tapt paradis
Han og Samson var mange turer til Tjødnadalen. Samson viste rundt, pekte og fortalte. De hadde vært mange søsken. Flokken hadde vokst opp i et lite hus som fortsatt står ute på enga der, og som man i dag ville kalt et skur. Sauene holdt til i den andre delen. Faren bygde opp gården og bygde nytt våningshus i 1926.
– Samson jobbet noen år på Zinkfabrikken, og bodde på hybel i Odda om vinteren. Men like etter krigen overtok han driften for godt, i lag med tvillingsøstrene, Larsine og Sunneva, sier Jan Gravdal.
De levde av det jorda ga. Ei mjølkeku, et dusin sauer, griser, geiter og høns. Bær og poteter. Larsine døde i 1979. Samsons plan var den samme: Å bli på gården til det var slutt, og noen måtte ta det tunge løftet og bære ham den aller siste turen ned dalen til riksveien.
Ødelagt for godt
I stedet ble det 12 år alene på aldershjemmet.
– Samson beholdt drømmen om å vende tilbake. Han satt på heimen og lengtet opp. Men så kom vi dit og så var det ikke som før, likevel. Han var blitt redd. Noe inni ham var ødelagt for godt, sier Jan Gravdal.
Bandittene tok ikke bare med seg ti tusen kroner.
De tok også alt Samson hadde kjært.
Arven etter Samson
I dag går det vei helt opp til Tjødnadalen gård, og eier Anders Gavle tror Samson Hildal ville nikket anerkjennende til forandringene bruket hans har gjennomgått.
– Siste gangen han var her oppe, like før han døde i 1995, bar jeg ham rundt. Han sa han var fornøyd, og det har betydd mye for meg, sier Gavle til Vi Menn.
Samson hadde en drøm å komme tilbake til gården etter overfallet i 1983, men det viste seg å bli umulig. Han tilbrakte sine siste leveår på aldershjemmet i Odda. En gang rundt 1990 la han alle nøklene i neven til bilselgeren Anders Gavle, og ba ham overta stedet.
– Lag noe positivt ut av elendigheten, sa Samson.
Gavle var i slekt, et stykke uti, men trodde ikke det var alvorlig ment og la nøklene fra seg.
– Jeg kjente ikke Samson annet enn at vi var på hils. Vi slo av en prat når jeg så ham på heimen. Men han må tydeligvis ha gjort seg opp en mening om meg. For snart ringte de fra aldershjemmet og lurte på om jeg var tungnem, og om jeg ikke hentet nøklene snart? Samson hadde ordnet alt med landbrukskontoret, forteller Anders Gavle.
Siden den gang har han og familien lagt sjela si i Tjødnadalen. Spikeren er satt i 24 bygninger. Det er eget vannverk, kloakknett, sagbruk og gårdsveg. Inntektene kommer fra sauedrift og selskapslokale.
– Selv går jeg aldri rundt og tenker på det som skjedde her, men alle gjestene har spørsmål. Folk glemmer ikke, sier Anders Gavle.
Bolighuset er bygd rundt det gamle. Finstua til Samson og Sunneva er bevart. Det ene skapet har Samson bygd. Et gammelt Jesus-bilde henger fortsatt i kroken.
– Kulehullene i taket er borte, men du kan se søkket i veggen der telefonen sto, der ranerne kappet ledningen med øks, sier Anders Gavle.
