Ronny (46) er en fri mann og sin egen herre – men det har sin pris

Klokken 03. Mandag morgen. Seks minusgrader. Snødrev. Det er et stykke igjen til hva man forbinder med idyll på «bøljan blå».

Ronny Mikal Jensen (46) fra Gryllefjord smiler fra øre til øre.

– I dag blir det fint, hevder han.

Bølgene vokser

Ronny Mikal Jensen sjekker fiskebåtens instrumenter, legger fra kai og setter kursen inn i det mørke, tomme intet. For havet er svart og himmelen likeså. Snart forsvinner de få lysene på land.

– Vi skal ut til Svensgrunnen. Der ligger linene mine, forklarer Ronny.

Etter hvert som linebåten kommer lenger ut på storhavet, vokser bølgene. Jeg har aldri vært plaget av sjøsyke, men etter to timer opp og ned uten et eneste sted å feste blikket i det tomme mørket som omgir båten, kommer frokosten opp.

«Den siste viking»

Så kommer vi endelig frem til Ronnys første line. Og med fiskelinen knyttes forbindelsen til urgamle urnorske tradisjoner. Ronny far var fisker, hans bestefar likeså.

Ronny blander gammel erfaring, lokalkunnskap og nymotens tekniske hjelpemidler. Steder der lina er lagt ut er merket av på kartplotteren. Ute i havet signaliserer ei blåse og en stang med et flagg på toppen at vi er på rett sted.

På blåsa står skrevet «Kristoffer» − båtens navn.

– Båten er oppkalt etter sønnen min, forklarer Ronny.

Les også: (+) Mannen kjørte rundt på Senja i 70 dager med et lik i bagasjerommet – så leverte han bilen til reparasjon

Tradisjonsrikt

Det er ikke så lenge siden fiskerne dro ut etter skreien i åpne robåter, i ullklær og uten annet enn sin egen muskelkraft til hjelp.

For akkurat 100 år siden fortalte forfatteren Johan Bojer i boken «Den siste viking» om hvordan nordmenn på lofotfiske blødde i håndflatene der de rodde i åpne båter langt ut i et forblåst vinterhav.

De hadde nesten ikke mat, sov lite og frøs så mye at kroppene hovnet opp. Og ikke minst var de borte fra familiene sine måneder i strekk.

I dag har fiskerne utstyr og klær de bare kunne drømme om den gang, samt bedre båter, kommunikasjon, navigasjon og andre hjelpemidler som gjør jobben langt tryggere. Men likevel; noen enkel, behagelig og ikke minst tørr og varm arbeidsplass, er det ikke i dag heller.

Balansegang

Ronny haler opp den første lina, fortsatt i stummende mørke. Vinden har tatt seg opp uten at det ser ut til å plage Ronny der han smilende drar opp stor, fet atlanterhavstorsk fra det mørke dypet.

Båten ruller, vinden blåser, kulda biter, snøen legger seg i ansiktet og sjøsprøyt kastes over alt som er om bord.

Ronny smiler, prater i takt med bølger og vind, bøyer seg over ripa om igjen og om igjen for å hale opp tung fisk. Alt mens han kjemper for å holde balansen i denne berg og dalbanen, og samtidig som han styrer skuta.

Siden han var 15 år gammel har Ronny Mikal Jensen vært fisker. Selv om båt og utstyr er moderne, viderefører han fornøyd kysttradisjonen med stolthet, om enn ikke med selvfølgelighet.

Utdøende rase

Sønnen Kristoffer er i dag like gammel som Ronny var da han begynte som fisker.

– Jeg håper han får seg en utdannelse, sier Ronny.

– For vi er en utdøende rase. Gutten trenger en utdannelse i bånn. Så blir det opp til ham hva han vil bruke den til. Men han planlegger jo å ta en maritim utdannelse, da.

Ronnys to øvrige barn er trygt plassert på landjorda. Den eldste datteren er 25 og barnehagelærer, den yngste datteren på 21 studerer til ungdomsskolelærer.

Les også: (+) «Edderkoppen» plyndret gruvene på Kongsberg i 20 år før han ble tatt

Fritt og fantastisk

– Jeg lever et fantastisk liv, sier den 46 år gamle fiskeren og får meg til å tenke på hva Bojers skrev i sin bok for hundre år siden; «Kanskje var det bare fortjenesten som frista, kanskje var det òg fordi de ute på havet var frie menn».

Ronny er en fri mann og sin egen herre. Det koster: Han fisker, legger ut nye liner, slakter, spyler, navigerer og «ror» båten sin.

Helt alene.

– Kona? Ka hu sei? Hun liker det nok ikke bestandig. Men fiskekvote og økonomi … alt henger sammen. Det er ikke grunnlag for å brødfø to mann på én liten kvote.

Men det blir penger av det. Særlig i fjor. Men det var ikke uten risiko.

Konkurrenter på kontor

– I januar i fjor var kiloprisen på torsk hele 42 kroner, og da var det jo om å gjøre å hale i land så mye som mulig, sier Ronny og innrømmer at han gamblet litt.

Bare i fjorårets første måned dro han opp hele 20 tonn skrei av en kvote på 25 tonn. Samtidig satte vær, vind og mye tid på havet ham i situasjoner hvor han til tider var bekymret for egen sikkerhet.

– De som tjener mest penger på fisken jeg drar opp, blir ikke våte eller kalde, sier Ronny Mikal Jensen.

– De sitter på et kontor og videreselger det vi på havet fanger.

Han tar et godt tak i rekka for å parere en stor bølge som prøver å hente oss ut i den kalde sjøen, og brummer:

– Når det er gode penger å tjene, da er det bare å peise på.

Les også (+): Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over

Mistet bror på havet

Egentlig hadde ikke Ronny planer om å gå i sin far og bestefars fotspor. Han ville bli sjømann på utenriksfart. Planen var å mønstre på et malmskip i Narvik. Men så ble faren hans syk, og da lå jo båten til «gammer’n» i havna.

Etter hvert begynte han og broren å «ro» på havet, og slik ble fortsatte det.

– Mamma likte det aldri, sier Ronny.

– Hun visste hvor farlig det var. For havet gir, og havet tar. Min bror Roar døde på havet, forteller Ronny og gir derigjennom en forklaring på hvorfor han har slik en enorm respekt for havet.

Tøffe karer med furet ansikt

Når det så lysner av dag, kan en fantastisk soloppgang overbevise selv den mest hardbarkede landkrabbe om hvor flott og vakkert havet kan være.

Ronny peker ut mot horisonten der en stor hval dukker opp. I motsatt retning blir flere fiskere synlige der de gynger i takt med bølgene. Akkurat som for hundre år siden. Og før det også.

Om båter og utstyr er forandret, er nok fiskerne av samme støpning som sine forferde: Tøffe karer med furet ansikt vinker til hverandre og hoier på bred dialekt − og selvsagt går praten i fisk, vær og vind.

Og om endringene langs kysten de alle står overfor.

Kamp for kvoter

I år har Ronny en kvote på 30 tonn torsk, noen tonn hyse og sei, samt noe blåkveite.

For 12 år siden var kvoten 50 tonn.

– Selv om totalkvoten i nord har økt, blir det bare smuler til oss små aktører, påpeker Ronny.

Fabrikktrålerne stikker av med det meste og litt til. Det er noe mystisk med trålerne, mener han.

– Veldig mange er registrert med adresser i Ålesund eller på Aker Brygge i Oslo. Og de har ikke fått redusert kvotene som vi, sier Ronny.

Færre fartøy for kvotene

De store vokser og de små blør. Slikt får selvsagt konsekvenser. De siste 20 årene er det blitt 5000 færre fiskefartøyer i Norge, ifølge tall fra Fiskeridirektoratet. Nedgangen skyldes hovedsakelig at kvotene samles på færre fartøyer, som totalt sett har behov for færre fiskere til å hente verdiene opp fra havet.

Komfort kaller

Små bygder mot havet hadde tidligere hundrevis av innbyggere. Samfunn basert på fiske og mange mindre fiskebåter, forsvinner.

– Folk, og særlig den yngre generasjonen, vil leve komfortabelt og sentralt, tror Ronny.

– Jeg som fisker er helt avhengig av et fiskemottak i nærheten. Men å finne folk som vil jobbe på fiskemottakene er utfordrende når bygdene krymper og de unge søker et liv helt andre steder.

Les også (+) «Jeg gravde meg ned og regnet med jeg var trygg. Det jeg ikke vis­ste, var at hel­ve­tet bare så vidt had­de be­gynt»

Midlertidig bosted

Resultatet er at arbeidskraft må importeres til mange av mottakene. Men det betyr ikke dermed at bygdene revitaliseres.

– Mange av de utenlandske arbeiderne kjøper riktignok hus ved fiskemottaket der de jobber. Men for dem er det et midlertidig bosted, et sted der de kun bor når de jobber.

Men for de store fiskeri­selskapene er utviklingen midt i blinken:

– De får ikke bare arbeidskraft, de får også billig arbeidskraft, påpeker Ronny.

Ikke for alle

I år har koronapandemien delvis stoppet all import av arbeidskraft, noe som har satt en rekke fiskemottak i en knipe.

Andre fiskemottak forteller derimot at de ikke mangler arbeidskraft: Pandemien og permitteringene i kjølvannet av den har gjort at arbeidsledige nordmenn har søkt seg til fiskemottakene for å få jobb.

Eierne er ikke udelt begeistret. Sesongarbeidere, i de fleste tilfeller utenlandske, har erfaring, håndlag og tempo. Permitterte nordmenn som søker jobb på fiskemottakene har ikke det. Det er et stykke fra troen på at alle kan sløye fisk til livets realiteter på fiskemottakene.

Drøy kost

Ronny har en fangst på 900 kilo med tilbake til fiskemottaket idet den korte dagen er i ferd med å bli kveld. Størrelsen på fangsten forklarer han med at skreien ikke har kommet ordentlig enda.

– Vanligvis drar jeg i land mellom 3,5 til fire tonn fisk på en god dag, forteller han.

Har mange historier

Alene. Om bord i linebåten sin. Klar for å møte andre for utveksle drøye røverhistorier.

– Alle som ønsker å høre dem, og jeg har mange, må møte opp på puben i Gryllefjord en lørdag kveld, sier fiskeren og ler høyt.

Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse

Skibindingenes historie: Typisk norsk, men er det norsk?