Typisk norsk, men er det norsk?
Skibindingenes historie: Fra kløvd tre til nymotens randonee
Norge er en skiglad nasjon, og hver vinter tar mange av oss på oss skiene og viderefører en asiatisk tradisjon. Dette er historien bak ski og staver.
Skrur vi klokka mange tusen år tilbake; til den tiden i menneskehetens historie hvor vi var samlere og jegere, kan vi se silhuettene av fire menn som jager en flokk steinbukker nedover en fjellside.
I hendene holder de spyd, og på beina har de på seg ski. Om disse jegerne klarer å felle en av steinbukkene, vet vi ikke, men trolig gjør de nok det. Ellers ville de sikkert ikke blitt foreviget som et hulemaleri for 10 000 år siden i Altajfjellene i Xinjiang-regionen i det nordvestlige Kina.
Dette bildet er den eldste kjente beskrivelsen av ski og skibruk som vi kjenner til, så når nordmenn er født med ski på beina, betyr det trolig at vi er halvveis «Made in China».
De eldste skiene, eller skifragmentene, vi kjenner til, ble funnet ved en innsjø 120 mil nordøst for Moskva. Dette er en 8000 år gammel skitupp med en tredimensjonal figur, som skal forestille et elghode, skjært inn i treet. Arkeologer tror denne figuren fungerte som brems.
Skiene beveget seg altså vestover, og i alt er det gjort 22 funn av enten hele, eller deler av, oldtidsski i Norge. De eldste, kalt «Drevjaskia», ble plukket opp av ei myr i Holandsvika i kommunen Vefsn i Nordland i 1959.
Disse viste seg å være 5200 år gamle, men vi hadde trolig tatt i bruk ski minst tusen år før den tid. Et bevis for det er Bølamannen ved Snåsavatnet. Bølamannen er en helleristing av en figur som går på ski med én stav. En antar at denne mannen ble laget for 6000 år siden, og der starter norsk skihistorie, så langt vi vet.
Les også: Mor fortviler etter skitur med barna – ble ropt etter og kjeftet på av fremmede
Etymologi
Ordet «ski» kommer av det gammelnorske ordet «skið», som betyr «kløyvd trestykke». I våre eldste skrifter nevnes ofte ski som et redskap brukt under både transport og jakt. I norrøn mytologi omtales Skade, datter av den drepte jotnen Tjatse, som skigudinne. Guden Ull var også en dyktig skiløper.
I kongespeilet, som ble skrevet som en lærebok for sønnene til kong Håkon Håkonsson på midten av 1200-tallet, står det at «[…] så snart som ein mann bind fjøler, sju eller ni alen lange, under føtene, så vinn han på fuglen i floget og dei snaraste mjåhundar i spranget, og reinen som spring ein gong til så snøgt som hjorten.
Endå er den mannen ikkje snarare på foten enn andre folk når han har berre skorne sin på føtene. Det er mange menneske som er så dugende på ski at dei i eit renn stikk ni reinar eller fleire med spjutet sitt.»
Også utenlandske tekster nevner skibruken i Norge. Den greske historikeren Prokopios, som levde på 500-tallet, beskriver blant annet samene som «skridfinns», noe som kan oversettes til «skigående samer».
Les også (+) Truger forhytte og topptur
Skiene
Hvordan de norske skiene var utformet i forhold til lengde, tykkelse og spenst varierte avhengig av hvor i landet skiene ble laget og brukt. Eksempelvis brukte samene ved kysten korte ski som var kledd i skinn under for bedre grep. Mens fjellsamene hadde lange og smale ski uten skinn for bruk på vidda.
Den første skismøringen er beskrevet allerede i 1673, og der står det om bruk av bek og harpiks under skiene. I 1733 hører man om tjære som skismøring, og på samme tid bruker samene kvae og talg. I Elverum på midten av 1700-tallet anbefalte man ister til langrennsski.
Fra slutten av 1800-tallet er man tydeligvis enda mer kreative. Under Husebyrennet i 1880-åra ble det brukt blant annet parafinvoks, salt, linolje og nøkkelost.
I 1888 kom Thranes Skismørelse på markedet, og ti år senere ble skismøring for første gang patentbeskyttet. Det svenske selskapet Swix ble grunnlagt i 1946, og disse ble de første produsentene av moderne skismøring.
Utviklingen av smørefrie ski startet på 1970-tallet, og i våre dager ser man en økende trend i kjøp av felleski.
Ifølge Karsten Alnæs, forfatteren av boka «Jeg spenner mine ski», hadde de egne vargski i Trøndelag, og disse ble brukt til ulvejakt. I Nordfjord fantes det ski laget for gaupejakt.
Nordover i landet hadde man det man kaller arktiske ski. Disse var korte og brede, og tilspisset i begge ender. De var skinnbelaget under, og kom trolig til Norge via samene på Kolahalvøya.
Botniske ski var en annen type ski som ble brukt av samene. Fotsteget, der hvor føttene var plassert, var opphøyet, og i tuppene hadde man hull for å feste styresnorer.
En senere kjent skitype, var såkalte Østerdalsski. Disse besto av én lang ski på rundt tre meter som ble brukt til å gli med, og en kortere ski, kalt andor, som var kledd i skinn og som ble brukt til å sparke fra med.
I 1896 lanserte Fritz Huitfeldt en skimodell som baserte seg på en skitype fra Telemark, og denne ble normgivende for utviklingen av de moderne skiene. Etter hvert ble de ulike skitypene som fantes rundt om i landet erstattet med fabrikkproduserte standardiserte skityper.
Les også: Slik smelter du vann på vinterturen
Materialer
I lang, lang tid var det treski som gjaldt. Skiene av heltre ble hovedsakelig laget av furu, bjørk eller ask. Men det ble også brukt gran, eik, bøk, rogn og selje.
Fra slutten av 1800-tallet begynte man å eksperimentere med limte ski. Da brukte man gjerne harde tresorter som ask og hickory underst, og lettere tresorter som gran øverst. I 1930-årene kom laminerte ski som var limt sammen av ulike tresorter, og delt i langsgående lameller, som igjen ble limt sammen.
En antar at det i alt har vært omtrent 200 treskifabrikker i Norge, og i 1940 var det 80 slike fabrikker i drift samtidig.
Siden 1700-tallet har ski vært brukt i hæren, og det var de ulike skiløperkompaniene som først arrangerte interne skiløp i Norge. Angivelig ble det første løpet for soldater avholdt i 1766, og da ble det konkurrert i fire disipliner.
I 1843 ble det første skirennet for sivilister avholdt i Tromsø, og fra 1862 ble det årlig arrangert skirenn over hele landet. Skirennene på den tiden innebar gjerne både langrenn og hopp i samme renn. I Telemark sto de gjerne også i nedoverbakke, og teknikken de brukte ble viktig for utviklingen av alpine grener.
Norges Skiforbund (NSF) ble stiftet i 1908, og fra året etter arrangerte de årlige NM i ulike grener. Birkebeinerrennet ble første gang arrangert i 1932, og Holmenkollrennene ble arrangert fra 1892. Holmenkollrennnene var en videreførelse av Husebyrennet som ble arrangert fra 1879.
På 60-tallet ble det lansert ski laget av kunstig materialer og lettmetall, og under ski-VM i 1974 opplevde vi et aldri så lite revolusjonerende gjennombrudd da langrennsski i glassfiber med plastsåle ble lansert. På den tiden hadde vi et tjuetalls skifabrikker i Norge.
Les også (+) Test av parkas 2021: Lange dunjakker til de kaldeste dagene
Bindinger
På oldtidsskiene festet man gjerne skiene med en lærrem eller et vidjebånd. Skiskoene var gjerne myke skinnsko med en «snute», eller oppstående tupp, foran slik at de ikke skulle gli ut av bindingene. Flere av de samiske skiene hadde også hælbånd.
Utover 1700-tallet ble det vanlig å bruke hælstropp, eller såkalt Ilke-binding. Disse ble gjerne laget av vidjer siden det ga mer støtte på sidene enn hva lærreimer gjorde.
På slutten av 1800-tallet kom det regulerbare hælbindinger, og igjen må man se til Fritz Huitfeldt som i 1894 oppfant den såkalte Huitfeldt-bindingen.
Denne bindindingen var revolusjonerende, og hadde jernører for skotuppen på begge sider av skien og lærremmer over vristen og rundt hælen. Bindingen ble forbedret flere ganger, og i 1904 ble hælremmen gjort mer brukervennlig ved hjelp av Høyer-Ellefsens strammer.
Det var flere små og store entreprenører rundt omkring som konstruerte bindinger på begynnelsen av 1900-tallet, men den som utmerket seg var Rottefella-bindingen som ble konstruert av Bror With i 1927. Året etter vant nordmennene så det sang under OL i St. Moritz, og disse brukte nettopp Rottefella.
Rottefella har siden vært ledende i å utvikle skibindinger, og har gang på gang modernisert bindingene til de vi finner på markedet i dag. Et lite fun fact er at 89 prosent av vinnerne i World Cup 2016 gikk med bindinger fra Rottefella.
Staver
I gamle dager ble det gjerne brukt én lang stav til ski, men finske kvener var tidlig ute med å bruke to staver. Dette ble også vanlig i Norge mot slutten av 1880-årene. Stavene ble først laget i tre, og deretter i bambus. Senere kom staver i aluminium og i dag produseres de gjerne av ulike kunststoffer.
Randonee
Det siste nye innen ski er såkalte randoneeski. Disse er utviklet for høyfjellet, og er konstruert for å kunne ta seg opp som en langrennskjører, og farte ned som en alpinkjører. Kort fortalt går du med løs hæl og feller under skiene opp på fjellet. For å komme deg ned igjen fester du hælen og tar av fellene, og kjører ned som på alpinski.
Ikke helt ulikt slik jegerne kjørte ned fjellsiden i nordvestlige Kina for 10 000 år siden.
