Krigsfikserne viser muskler
Den amerikanske bataljonen tok Hitler på senga – nå er de i Norge for å lære
«Seabees» er den amerikanske marinens ingeniørsoldater. I over 80 år har de oppført militære bygg og anlegg over hele verden. Nå er de i Norge for å lære.
D-dagen, 6. juni 1944. Planen var at allierte styrker skulle gå i land i Normandie på lavvann i 06:30-tiden.
Hardbarkede amerikanske ingeniørbataljoner, kalt «Seabees», fraktet livredde infanterister den siste etappen inn i det franske strandhelvetet: Blodbadet på Omaha Beach.
Tid var en kritisk faktor da 156 000 soldater skulle vasse inn i «dødens kjever». General Dwight D. Eisenhower var avhengig av både vær og effektiv ilandsetting i møte med tyskernes formidable kystbatterier med rekkevidde på opptil 30 kilometer.
79 år senere er Seabees i full sving en rekke steder rundt i verden, deriblant i Norge.
Bygger flystripe på Evenes
På Evenes flystasjon mellom Harstad og Narvik er 18 Seebees-soldater fra 133. Naval Mobile Construction Battalion opptatt med å bygge et øvingsfelt for reparasjon av flystriper.
I Norge gjøres dette normalt av Hæren, men Luftforsvaret ønsker også å styrke sin kompetanse på dette området, forteller løytnant Tydarius Peasant.
133 Naval Mobile Construction Battalion, med kjælenavnet «Runnin' Roos», ble etablert i 1943 og har 600 personer med base i Gulfport, Mississippi. De bygger bl.a. militærleirer og flystriper, og bistår ved humanitære katastrofer.
Etter 2. verdenskrig har bataljonen støttet amerikanske styrker i blant annet Vietnam, Irak og Afghanistan, samt bistått sivile myndigheter etter orkanen Katrinas ødeleggelser.
Bataljonens maskot er en kenguru med skiftenøkkel og slegge. Slagordet «Kangroo Can Do» skyldes at deres første planlagte utplassering var i Australia.
– Hovedkompetansen vår er bygging og reparasjon og flystriper, havner og radarfasiliteter, sier løytnant Tydarius Peasant. Han har tjenestegjort i tre og et halvt år, har en bachelor i maskinteknikk, og sier at han foretrekker et liv i uniform fremfor en sivil karriere.
Les også: (+) Etterretningsbataljonen er Hærens hemmelighet: Bli med på innsiden
– Jeg liker det høye tempoet og at vi hele tiden får nye utfordringer. Vi kan også forsvare oss selv ved behov.
Blant de 18 Seabees som nå er i Norge, er det snekkere, elektrikere og maskinførere.
Omstiller bataljonen
Selv om den amerikanske enheten jobber på Evenes, er de innkvartert på marinebasen Ramsund. I fjor høst deltok Seebees også i en øvelse på Bardufoss med Ingeniørbataljonen. For én ting er hva de krigsvante ingeniørtroppene kan tilføre det norske Forsvaret av kunnskap, en annen ting er hva de selv kan lære.
– Vi er inne i en omorganisering av bataljonen nå. Vi ønsker å ha kompanier som er skreddersydd for å kunne utplasseres til en hvilken som helst oppgave. Vi har dronekapasitet, men vi er ikke den mest teknologisk avanserte delen av marinen, sier Peasant.
Lagfører Lucas Honnegar er rørlegger og prosjektleder for flystripeoppdraget på Evenes.
– Det viktigste vi har lært her i Norge er hvordan man tar vare på soldater og materiell i kaldt vær. Vi får dermed testet utstyret vårt. Siden basen vår er i Mississippi, måtte vi ha med en del spesialutstyr da vi skulle til Norge, sier Honnegar.
Fra byggeplass til blodbad
Amerikanske ingeniørsoldater har en historie som strekker seg tilbake til kolonienes uavhengighetskrig mot Storbritannia på 1700-tallet. Men etter Japans angrep på Pearl Harbor i 1941, ble styrkens rolle endret radikalt.
USA fikk plutselig et stort behov for militærbaser i konfliktområder. Og dette ble en hodepine: Under internasjonal rett hadde ikke sivile lov til å delta i strid. De ble regnet som geriljakrigere og kunne henrettes av fienden hvis de ble tatt til fange, erkjente amerikanerne.
Admiral Ben Moreell trumfet igjennom at den amerikanske marinen skulle ha egne enheter med anleggsarbeid som spesiale, og fylt med folk rekruttert fra fag innen byggebransjen. I tråd med militær tradisjon fikk de et latinsk motto: «Construimus, Batuimus», eller på engelsk: «We build, we fight».
Seabee-soldater ble tildelt rang basert på ansiennitet fra sivil sektor, og havnet under ledelse av sivilingeniør-befal med militær kompetanse.
Dette ble starten på Construction Battalions (CB), slik avdelingen fremstår i dag.
Drahjelp fra Hollywood
På 1940-tallet var Hollywood rigget for propaganda: Spillefilmen The Fighting Seabees med stjernene John Wayne og Susan Hayward ble produsert i 1944 for å «stimulere rekruttering».
Sentralt i filmen er en bulldoser som blir rigget med sprengstoff for å ta knekken på japanere. Altså byggeplass og krig i én og samme pakke.
I løpet av 2. verdenskrig tjenestegjorde 325 000 amerikanere som Seabees. De kom fra over 60 ulike fag og fikk noen ukers våpenopplæring før de ble sendt ut i krigen. Teknisk sett var de støttetropper, men de havnet stadig vekk i skuddlinjen.
Seabees bygget 400 militærbaser rundt i verden under krigen. Og det var i stor grad takket være Seabees at general Pattons stridsvogner kunne krysse Rhinen 22. mars 1945.
Seabees bygget også den hemmelige flyplassen som ble brukt av atombombeflyet Enola Gay 6. august 1945.
Andre steder der Seabees virkelig fikk brynet seg, var ved det 26 dager lange slaget på Iwo Jima i 1943.
Les også: (+) Den utrolige historien om hvordan de første tyske soldatene i Norge ble stoppet av én mann
Operasjon Neptun
Den største styrkeprøven fikk de på D-dagen i Normandie i 1944.
Mens Adolf Hitler valgte å dra seg i sengen til klokken 10 og den tyske sjefen for styrkene i Normandie, Erwin Rommel, konsentrerte seg om feiring av sin kones fødselsdag, var Seabee-soldatene i full vigør.
Med deres hjelp kunne amerikanske infanterisoldater vasse i land på strendene Utah og Omaha i tre timer før Hitler sto opp til dagen som startet slutten på Det tredje riket.
Operasjon Neptun lever videre i historiebøkene som tidenes største amfibieoperasjon. Ifølge U.S. Navy var Seabees blant de første soldatene i land på D-dagen.
Sammen med ingeniører fra hæren sprengte de stål- og betongbarrierer utplassert av tyskerne, slik at landgangsfartøyer fikk tilgang til strendene. Hele lag av Seabees måtte bøte med livet da eksplosivene deres ble detonert av tyske granater.
Under nådeløs tysk ild monterte 10 000 Seabees fra 25. Naval Construction Regiment de solide pongtongsystemene som ga allierte soldater og stridsvogner en vei gjennom helvetet.
Seabees bemannet også såkalte «Neshorn-ferger»: Pongtongflåter som ble brukt til å frakte personell og materiell mellom forsyningsskip og stranden.
Les også: (+) Ukrainas nesten usynlige pappvåpen sprer skrekk i Russland
Litt lengre tid
Seabees hevder at de kan bygge hva som helst, hvor som helst. Deres uformelle slagord har nærmest blitt en klisjé, flittig brukt på plakater, visittkort og plansjer: «Det vanskelige kan vi gjøre nå. Det umulige tar litt lengre tid.»
Etter 2. verdenskrig fikk Seabees i oppgave å sette opp noen av de første byggene på Sydpolen. Under Vietnamkrigen bygget de fortifikasjoner og leirer for amerikanske spesialstyrker langt fra allfarvei. I tillegg har de bidratt med infrastruktur i en rekke andre konfliktområder og humanitære operasjoner.
Risikable oppdrag har også hatt sin pris. Hvis man regner fra starten på 2. verdenskrig, er 22 sivilngeniørkorpsoffiserer og 353 Seabees drept i strid, ifølge U.S. Navy. Noen er også drept i terrorangrep.
Admiral Benn Moreell, ofte kalt Seabees´ far, skrev i en artikkel i 1962 om en telefonsamtale han hadde med general Douglas MacArthur i februar 1944: «Det eneste problemet med dine Seabees er at jeg ikke har nok av dem», sa MacArthur.
«Det ville være platt å si at Seabees hadde høy moral. De hadde det. Men det hadde også mange andre i våre militære styrker. Men i tillegg kunne de jobbene sine; de respekterte befalet. Og stort sett var det dette krig handlet om: De var ivrige etter å få jobben unnagjort og komme seg hjem,» skrev Moreell i artikkelen.
Moreell la til at Seabees gjorde ting de ønsket å gjøre. De valgte å tjenestegjøre i krigen av fri vilje. Flesteparten av Seabees var folk som hadde vervet seg frivillig, skriver Moreell.
Om krigene som Seabees har deltatt, i sier løytnant Tydarius Peasant på dagens Evenes flystasjon følgende:
– Vi må lære av feil og triumfer, og gjøre ting bedre.
Les også: (+) Hæren sendes tilbake i skyttergravene: Avslører kritisk mangel
Plastrer flyplass
Inne på Evenes flystasjon etableres et øvingsfelt for reparasjon av flyplass, med amerikansk hjelp.
U.S. Navy Seabees bidrar med å etablere et såkalt «Airfield Damage Repair»-øvingsfelt inne på basen. Amerikanerne har også støttet Luftforsvaret med sin ekspertise på flere områder, opplyser Kristian Holand, stabssjef og nestkommanderende på Evenes flystasjon.
Evenes flystasjon er base for både P-8 overvåkingsfly og F-35-jagerflyene i NATOS Quick Reaction Alert-beredskap.
Seabees har også bidratt til anlegg amerikanerne har interesse av., blant annet etablering av områder for alliert mottak på Evenes flystasjon.
– Det er en profesjonell avdeling som vi samarbeider meget godt med. Vi setter stor pris på bidragene deres, sier Holand.
