«Vi er godt forsikret. Dere vil få en million hvis jeg dør», sa Per Eivind til familien. Slik gikk det ikke

– Vi er godt forsikret, dere vil få en million kroner hvis det skulle skje, svarte Per Eivind Igesund på familiens spørsmål.

Noen måneder senere døde Per Eivind etter å ha blitt overkjørt av en militær lastebil.

Per Eivind tjenestegjorde i UNOSOM II-kontigenten i Somalia.

Men noen erstatning har de etterlatte ikke sett noe til.

Det er ifølge de etterlatte og deres advokat i hovedsak fordi Forsvarsdepartementet aldri informerte hans pårørende om at det eksisterte en erstatningsordning.

I dag – 30 år senere – er familien blitt kjent med at de hadde krav på erstatning.

Men nå gjemmer departementet seg bak at kravet er foreldet. De hevder også at det er vanskelig å slå fast om det er utbetalt erstatninger tidligere. Det gjelder for alle krav som fremsettes.

– Dette reagerer vi selvsagt sterkt på. Forsvarsdepartementets holdning bryter sterkt med alle de store ordene som kommer på alle minnesamlinger og markeringer for dem som har mistet livet i tjeneste for fedrelandet, sier advokat Jon Olav Holvik til Vi Menn.

Han har i lang tid forsøkt å hjelpe etterlatte etter soldater som har mistet livet i tjeneste i utlandet – og som aldri har mottatt en erstatning de vitterlig hadde krav på.

– Etter vår oppfatning har Forsvarsdepartementet overhodet ikke gitt noen form for informasjon til etterlatte om at de har hatt krav på erstatning for tapet av en sønn. Når man hevder at kravet er foreldet, er jo det i så fall fordi de etterlatte ikke har vært i posisjon til å fremme krav – fordi de ikke visste at de hadde noen rettigheter. Det er det myndighetene som må ta ansvaret for, sier advokaten.

Familien hardt rammet

Per Eivind Igesund var ugift og barnløs da han høsten 1993 forlot trygge Norge og dro til Afrikas Horn, til det borgerkrigsherjede Somalia.

Diktatoren Mohammed Siad Barre var styrtet og drevet på flukt drøyt to år tidligere, men både hovedstaden Mogadishu og landet forøvrig var herjet av ende­løse konflikter og våpenkamp mellom en rekke ulike
klaner.

– Per Eivind valgte å dra med det norske stabskompaniet nedover, han ville gjerne komme inn på Politiskolen, og mente FN-tjenesten kunne være en bra vei å gå for å oppnå det, forteller Igesunds bror, Arild Igesund, til Vi Menn.

Per Eivind landet i Mogadishu i oktober/november 1993, som medlem i den andre kontingenten. I romjula, etter bare et par måneders tjeneste, havnet han under hjulet på en lastebil og pådro seg så store skader at han døde på sykehus den 30. desember 1993.

Båren ble ført hjem til Norge og Igesund ble bisatt den dagen han skulle fylt 22 år – den 6. januar 1994.

– Dødsfallet gikk hardt inn på hele familien, særlig på far. Han brukte i flere år enormt med tid og krefter, ikke for å få erstatning og ikke for å få noen straffet, men for at Forsvaret skulle bli mer opptatt av og fokusert på sikkerhet. Han maste så mye at han til slutt fikk beskjed fra selveste Riksadvokaten om at han måtte legge saken død. Da gav han opp, og makulerte det meste av dokumenter, forteller Arild Igesund.

Familien hadde mer eller mindre forsont seg med at Per Eivind måtte ha misforstått erstatningsordningene, at det bare var gifte soldater og soldater som hadde barn, som ville nyte godt av en erstatning om det verste skulle skje.

– Men slik er det ikke, lenge før Igesund dro utenlands eksisterte det ordninger som skulle tilgodese dem som satt igjen, enten det var ektefelle, barn, søsken – eller foreldre. Det er bare det at norske myndigheter ikke har fortalt familiene til de som ble rammet noe om dette, sier den tidligere FN-soldaten Arild Lihaug.

Les også: (+) Etterretningsbataljonen er Hærens hemmelighet: Bli med på innsiden

Stadig avslag og hindringer

Sammen med to andre veteraner, Bjørn Dåvøy og Odd Helge Olsen, har han de siste årene på frivillig basis brukt tusenvis av timer til å undersøke og avdekke forholdene for de mange norske som er blitt drept eller skadet i internasjonal tjeneste.

De tre karene, som alle tidligere er tildelt Veteranprisen, har blant annet sørget for at et par hundre tidligere soldater har fått erstatning fra FN, erstatninger de færreste av dem ante eksisterte. Norske myndigheter hadde ikke opplyst noe om mulighetene.

Nå står kampen om erstatning fra Norges egen ordning, hvor mange som har krav på utbetaling er et åpent spørsmål.

– Det er seks år siden vi begynte dette arbeidet. Det er ikke mye hjelp å få. Vi møter stadig på avslag og hindringer når vi ber om innsyn eller om å få dokumenter, men vi får stadig tak i nye opplysninger, forteller Lihaug.

I følge advokat Holvik hevdet norske myndigheter til å begynne med at bare de soldatene som hadde forsørgelsesbyrde (ektefelle/barn) hadde krav på erstatning.

– Men i ettertid er dette blitt endret, nå er det akseptert at dødsboet, som omfatter foreldre, kan ha krav på erstatning. Det har imidlertid ikke blitt kommunisert utad, til tross for at det allerede i 1981 ble utbetalt 87 000 kroner i erstatning til etterlatte etter en soldat som omkom i Libanon, og som ikke hadde forsørgelsesbyrde, opplyser advokat Holvik.

Også han reagerer på at det tar urimelig lang tid for å få svar på henvendelser til departementet, hvis det i det hele tatt kommer et svar.

Les også: (+) Hæren sendes tilbake i skyttergravene: Avslører kritisk mangel

Hurtig avgjørelse

Det var mye som gikk galt med det norske engasjementet i Somalia på 1990-tallet. Initiativet kom fra FN som i en muntlig, uoffisiell henvendelse til den norske FN-delegasjonen i New York den 4. september 1992 ville vite om Norge kunne tenke seg å stille med et stabskompani til United Nations Operations in Somalia (UNOSOM).

Størrelsen på kompaniet ble antatt å utgjøre 70 personer.

– Allerede den 10. september 1992 var den uformelle forespørselen ferdig behandlet i Forsvarsdepartementet og dagen etter i Utenriksdepartementet, begge steder med positivt utfall, skriver Martin Lau Slåtten ved Institutt for Forsvarsstudier i en rapport fra 2015.

Forandret karakter

Fra Forsvaret overtok ansvaret for oppsettet av operasjonen til de første norske soldatene ankom Somalia, gikk det noe i underkant av to måneder. I løpet av denne tiden tok organiseringen av operasjonen en ny vending.

UNOSOM forandret karakter fra å være en fredsbevarende operasjon med prioritet i FN-­systemet til å bli et avventende engasjement på siden av en amerikanskledet, multinasjonal styrke med fredsopprettende mandat fra FN – Unified Task Force (UNITAF).

Den amerikanske koalisjonsstyrkens inntog førte til en nedskalering av planene og styrkebidragene som UNOSOM var planlagt og organisert ut fra. Da det norske Stabskompaniet ankom Somalias hovedstad Mogadishu i julehelga 1992, var det altså en annen operasjon enn den forespeilede som ventet.

Organisasjonen Forsvaret hadde satt opp, var ikke designet for å løse oppgavene som ventet på bakken. Nye stillinger og lag måtte opprettes, riktige våpen og bekledning anskaffes, og planen om å ta i bruk en nedlagt ambassade som forlegning forkastes.

I stedet måtte kompaniet etablere en teltleir med 16-mannstelt uten luftavkjøling, opprinnelig tilpasset kalde vinternetter i Indre Troms, skriver Lau Slåtten.

Beskutt

Sommeren og høsten 1993 levde stabskompanisoldatene tett på den voldelige hverdagen i Mogadishu. Kompaniet ble utsatt for skyteepisoder, bombekasternedslag og personskader. Volden påvirket kompaniets trygghet på en dramatisk måte.

Syv soldater (omtrent fem prosent av kompaniets totale størrelse) ble skadet som en følge av bombekasternedslag mens 16 soldater ble repatriert, altså sendt tilbake til hjemlandet.

Volden førte til psykiske sammenbrudd, overdrevent alkoholforbruk og bristende tålegrenser. Ifølge talspersoner for Stabskompaniet var deres skade- og repatrieringstall de høyeste for noen nasjonal kontingent i UNOSOM, heter det i rapporten.

Alle påkjenningene førte til at soldatene sammen fremmet et krav om at ulempegodtgjørelsen måtte økes. De krevde 5000 kroner i måneden, men fikk ikke mer enn 1200 kroner, noe som slett ikke falt i god jord.

Da Stabskompaniet i perioden rett etter lønnsforhandlingene ble utsatt for en økning i antall angrep, steg frustrasjonen til sinne.

Anført av tillitsmennene tok kompaniet lønnsforholdene til pressen. Forsvarsdepartementet ønsket imidlertid ikke å forhandle videre. Det var allerede igangsatt en prosess som skulle munne ut i et felles lønnssystem for alle FN-operasjoner.

Det faktum at soldatene i tidligere utenlandsoperasjoner hadde sammenliknet lønnsvilkår på en måte som åpnet for stadig nye ad hoc-utspill, spilte trolig inn i FDs vurdering.

Kravene fra stabs­kompani­soldatene førte ikke frem. Erstatningsmannskaper ble rekruttert for dem som reiste hjem, og med det var alle krav avvist, skriver Lau Slåtten.

Les også: «Finnmarksgeriljaen» er jegersoldatene Putins menn ikke vil ha etter seg

− Svak, unnvikende holdning

Lønnsforholdene har i og for seg ikke noe direkte å gjøre med erstatningsordningene. Men Arild Lihaug mener det viser en svak og unnvikende holdning fra norske myndigheter til å ta ansvar for de mannskapene som ble sendt ut i verden, ofte under svært vanskelige og risikable forhold.

– De færreste av dem som dro visste hva de hadde krav på, og myndighetene gjorde lite eller ingenting for å fortelle dem om det, hevder han. Derfor var det svært mange som ikke fikk ytelser de hadde krav på, og etterlatte fikk aldri kjennskap til at de kunne kreve erstatning, sier han.

Informasjonssvikt

Vi Menn har tidligere skrevet om Arild Grotle fra Mjølkeråen utenfor Bergen. Han mistet livet i en ulykke i Libanon.

22 år gamle Grotle var vognkommandør på en SISU – et amfibisk, pansret, sekshjulsdrevet kjøretøy. Ett av dekkene på SISUen eksploderte, kjøretøyet tippet rundt, og Arild – som sto med overkroppen opp gjennom en luke på toppen av vogna – ble drept.

Han var en av de siste som mistet livet av de til sammen 21 norske som døde i tjenesten i Libanon.

Hans etterlatte fikk ingen erstatning, før etter mer enn 33 år da de tre veterankameratene hadde gravd frem dokumentasjon for at FN hadde en erstatningsordning. Det var norske myndigheter som aldri hadde informert sine soldater om erstatnings­ordningen i regi av verdens­organisasjonen.

De senere årene har en rekke etterlatte etter soldater i FN-tjeneste fått det de har hatt krav på, ikke minst takket være arbeidet til Lihaug og hans veterankamerater.

Les også: Hadde krav på erstatning da sønnen ble drept i FN-tjeneste – Forsvaret sa ingenting

Foreldet

Når det gjelder den norske erstatningen, hevder Forsvarsdepartementet blant annet at kravene fra de etterlatte er foreldet.

I kravet fra foreldrene til Arild Grotle sier departementet i en mail at «Det er vanskelig for departementet å behandle et krav som ligger så langt tilbake i tid, blant annet fordi det er vanskelig å finne dokumentasjon på hva som kan være utbetalt i saken tidligere. Departementet mener derfor et krav om erstatning må avvises på grunnlag av foreldelse. Den alminnelige foreldelsesfrist er på 3 år, jf. foreldelsesloven § 2. Et krav fremsatt 34 år etter dødsfallet vil derfor måtte regnes som foreldet.»

Akkurat det samme svarte forsvarsminister Bjørn Arild Gram i Stortinget da han tidligere i høst svarte på et skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (Frp.) som etterlyste hva som skjer med kravene fra etterlatte.

– Forsvarsdepartementet har i senere tid mottatt enkelte krav om erstatning fra familiemedlemmer av soldater som omkom under tjeneste på 1980-tallet. I slike tilfeller kan det være vanskelig å kartlegge om den som søker erstatning var erstatningsberettiget etter reglene om etterlatterstatning som gjaldt på dødsfallstidspunktet. Det kan også være vanskelig å kartlegge hvilke eventuelle utbetalinger som er gjort tidligere. Den alminnelige foreldelsesfristen i norsk rett er tre år. Utgangspunktet er derfor at eventuelle krav knyttet til hendelser som ligger 30 til 40 år tilbake i tid er foreldet, slo statsråden fast.

Det vil ikke Arild Lihaug og de øvrige i veterangruppen så seg til ro med.

– Det er vår klare oppfatning at norske myndigheter bør gjøre opp for den uretten de etterlatte har lidt i flere tiår. Mange av dem er blitt gamle, noen har gått bort i løpet av disse årene. De har ikke visst at de har hatt krav på kompensasjon for tapet av sine nærmeste. Nå bør de få et plaster på såret, og jeg synes ikke et beløp på 65 G er å ta for hardt i. For nasjonen Norge vil det uansett være snakk om småpenger, sier Arild Lihaug.

Advokat Jon Olav Holvik sier det slik:

– Vårt standpunkt er at så lenge Forsvarsdepartementet sender soldater ut i tjeneste, og de mister livet i tjenesten, så har de en plikt til å underrette de etterlatte om hvilke rettigheter de har. Det har de ikke gjort i denne saken, og nå vil de rett og slett ikke utbetale noe.

Ingen klare svar

Vi Menn har i lang tid forsøkt å få svar fra Forsvarsdepartementet på hvilke regler for erstatning til etterlatte etter norsk personell som mister livet i tjenesten.

Noen konkrete svar har vært svært vanskelig å få.

– Reglene om hvem som er erstatningsberettiget ved dødsfall under tjenestegjøring i internasjonale operasjoner, er de samme som ved dødsfall hos arbeidstakere i staten for øvrig.

– Reglene følger av hovedtariffavtalen i staten (HTA), paragraf 23 og 24. Ved dødsfall i internasjonale operasjoner, suppleres erstatningsreglene i HTA av en egen protokoll. Protokollen gir blant annet krav på en høyere erstatningssum i visse tilfeller, men den har ingen egne regler om hvem som har krav på erstatning ved dødsfall. Det er Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) som er ansvarlig for HTA, skriver fagdirektør Trond Øvstedal i en epost.

Han viser forøvrig til at dersom det gir bedre resultater for den erstatningsberettigete, gjelder yrkesskadeforsikringsloven med tilhørende forskrift i stedet for HTA. Yrkesskadeforsikringsloven gjelder for alle arbeidstakere, ikke bare for statsansatte. Erstatning ved dødsfall er nærmere regulert i egen forskrift.

Departementet viser ellers til at den alminnelige foreldelsesfristen i norsk rett er tre år. Selv om et krav er foreldet, kan staten etter en konkret vurdering likevel velge å frafalle foreldelsesinnsigelsen – etter nærmere regler.

Utgangspunktet er at det er det enkelte departementet som avgjør om foreldelsesinnsigelsen skal frafalles, altså i dette tilfellet KDD.

Det er Statens pensjonskasse som behanlder krav om yrkesskade hos statsansatte.

Veien skulle redde USA fra invasjon. I dag er den et eventyr

Fant ikke stor nok kran i Norge