Johnny Haglund
Veien skulle redde USA fra invasjon. I dag er den et eventyr
Den ville veien strekker seg gjennom uendelige mengder kanadisk villmark. I dag er strekningen asfaltert, oversiktlig og åpen hele året. Men gjennom landskapet er asfaltstripen ikke fri for farer.
Det meste er stort nordvest i Canada. Landskapet inviterer til store ord. De få veiene her oppe også.
De krysser enorme skoger, høye fjell og vide elver. Bare byene er få og små.
Kontrasten til å kjøre Norge på langs er slående. For med det som for de fleste nordmenn er en formidabel kjøretur, følger det ikke med så mange bekymringer. Som å gå tom for drivstoff, for eksempel.
I Canada kan det gå ti, 20 mil eller mer mellom hver gang du ser spor av bebyggelse. Du er alene i timevis, alt som omgir veistripen er mil etter mil med enorm villmark. Kjører du utenom de mest hektiske sommermånedene, møter du ikke mange kjøretøy.
Men villdyr, det møter du. Særlig bjørner. Det kryr av grizzly og svartbjørn.
Så mange, at hvis du legger ut på den kanskje mest kjente strekningen, Alaska Highway, må du virkelig følge med for å ikke få en bjørn over panseret.
Å kjøre på en bjørn er nemlig noe annet enn å kjøre på en grevling eller et rådyr. Da er det ikke bare selve påkjørselen som kan koste deg livet.
Mannen i Nugget City
− Vogntog på vei mellom Edmonton og Whitehorse kjører fort og hardt, forteller David Grieg. Han er opprinnelig fra Cornwall i England, men har de siste 20 årene drevet en kafé i Nugget City, midt i tjukke skauen i Yukon. Rett ved siden av sjappa hans, går Alaska Highway.
− Jeg forelsket meg i villmarken for mange tiår siden, og har vel aldri ønsket meg tilbake til kysten, medgir mannen som omtaler seg selv som «en gammel grinebiter». Men pratsom og blid, er han. Og full av kunnskap. Han kjenner godt til bjørn, bison, ulv, elg, råkjørende trailersjåfører, isbelagt veibane, 40 minusgrader, horder av mygg og alt annet som måtte bevege seg på, rundt og langs denne 245 mil lange stripen asfalt.
David har en klar advarsel til reisende om hvilke farer de bør være ekstra oppmerksom på:
− De fleste vogntogene stopper ikke for noe. De bare dundrer i vei, forteller han, men legger til at de sjelden er et problem hvis du holder deg på din side av veien.
Et større problem er det de store kjøretøyene ofte legger igjen bak seg.
− Kommer det en bjørn i veibanen, klarer sjelden vogntogene å stoppe, forklarer David, og legger humrende til:
− Alt av liv på både fire og to ben bør passe seg når disse kommer dundrende. Men husk én ting: Kjører du på en bjørn, skal du selvsagt stoppe. Men for Guds skyld forsikre deg om at bjørnen virkelig er død før du nærmer deg den. Hvis ikke, er det du som dør, advarer David.
Les også: (+) Dødsdramaet på K2: Én gruppe skrev seg inn i verdenshistorien – den andre kom aldri ned fra fjellet
Gullet lokket
Kartet over denne delen av Nord-Amerika viser et lite knippe veier som strekker seg gjennom stort sett ubebodd villmark.
Nær samtlige av de lengre strekningene stammer fra én og samme vei; Alaska Highway. Den strekker seg majestetisk gjennom det nordvestlige Canada og inn i det østlige Alaska.
Prosjektet var så enormt, kostbart og krevende, at det fikk status som det største prosjektet på kloden siden Panamakanalen sto ferdig i 1914. Med tanke på hvor vilt, avsides og ufremkommelig disse strøkene er selv i vår tid, er det forståelig at man omtalte veien som noe nær innpå et kunstverk da den ble anlagt for mer enn 80 år siden.
Bygget av USA. Starter i Dawson Creek, British Columbia, og ender i Fairbanks, Alaska.
Byggingen startet i mars 1942 og ble ferdig 28 oktober samme år. Den offisielle åpningen var 21 november.
I 1946 tok Canada over ansvaret for den delen av veien som går gjennom Canada, noe som tilsvarer nær 80 % (1900 km) av strekningen.
Siden 1948 har Alaska Highway vært tilgjengelig også for sivile trafikanter.
Allerede da USA kjøpte Alaska av Russland i 1867, var det mange som ønsket bedre tilgang til dette nye, spennende territoriet, selv om det var lite annet enn urfolk og pelsjegere som den gang søkte til Alaska. Men da gull ble oppdaget i Klondike i 1896, ble ønsket om en vei inn i Canada og USAs nordområder forsterket.
Å ta seg inn i disse skogkledde områdene den gang, var ekstremt vanskelig. Og farlig. Under det berømte gullrushet, døde folk i fleng av kulde, utmattelse og sult.
Elvene ble brukt av hjuldampere mellom noen av byene. Men å komme seg til for eksempel byen Whitehorse i første omgang, var et mareritt. Det var riktignok et nettverk av veier gjennom bushen også den gang.
Men før Alaska Highway-prosjektet knyttet mange av disse sammen til ett nettverk, var det nesten ikke mulig å forholde seg til de lokale småveiene. En ekspedisjon som satte ut fra Edmonton, Alberta, i 1934, viste det tydelig:
Millionær-fiasko
Den franske millionæren Charles Eugene Bedaux ønsket å utforske området mellom Edmonton og Telegraph Creek i British Columbia.
Utstyrt med to limousiner, fem beltedrevne Citroën-kjøretøyer og 130 hester lastet med proviant (champagne, kaviar og trøfler blant annet) og bensinkanner, satte han, kona og en rekke andre folk ut i villmarken den 6. juli 1934.
De fulgte delvis stier og kjerreveier. Men «veien» var langt fra hva Bedaux hadde sett for seg. Mot slutten av oktober kom vinteren med enorme snømengder og svært lave temperaturer.
Bedaux innså at skulle han overleve dette, måtte de bøye seg for naturkreftene og komme seg tilbake til sivilisasjonen så raskt som mulig.
Fiasko-ekspedisjonen ble lagt merke til. Og milliardæren selv hevdet ubeskjedent at hans ekspedisjon hadde banet vei for ideen om å lage en landevei til Alaska.
Men det var først da USA følte seg truet av Japan på 1930-tallet, at planene om en vei til Alaska gjennom Canada ble konkretisert.
Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem
Påskyndet av japansk angrep
En kommisjon ble satt sammen i 1938. Den skulle finne en god rute gjennom villmarken. Ordentlig fart fikk prosjektet først da Japan angrep Pearl Harbor 07 desember 1941.
9. mars 1942 ankom de første soldatene og maskinene Dawson Creek i 34 kuldegrader. Byggingen av Alaska Highway var i gang.
Viktigheten av prosjektet for USA, ble kraftig understreket da Japan angrep Aleutene utenfor Alaska i juni 1942. Angrepet utløste nærmest panikk hos amerikanske myndigheter. For skulle USA klare å stå imot en japansk invasjon av fastlandet, måtte de få soldater inn i Alaska så raskt som mulig.
− Enten bygger vi en vei opp til Alaska, eller så bygger japanerne en vei ned til oss, ble det sagt.
Et bemanningsbyrå i Edmonton annonserte etter folk:
«Arbeidere som søker denne jobben, vil måtte arbeide under de mest ekstreme forholdene som finnes. Temperaturen vil variere mellom pluss 32 grader og minus 56 grader Celsius. Arbeiderne vil måtte kjempe mot sumper, elver, is og kulde. Samt mygg, knott og fluer, som ikke bare vil være ubehagelige, men også kan forårsake kroppsskade. Hvis du ikke er forberedt på å jobbe under slike forhold; IKKE SØK».
Men allerede 28. oktober samme år ble de siste hundre meterne med vei koblet sammen, og 21. november ble veien åpnet. Da hadde rundt 11 000 soldater og ingeniører, 16 000 sivile amerikanere og canadiere ved hjelp av 7000 maskiner klart å anlegge 2673 kilometer med vei gjennom den Nordamerikanske villmarken på under ni måneder. Rundt 30 mennesker døde under arbeidet med veien. Et fergeforlis, samt ekstrem kulde, sto for de fleste dødsfallene.
Vitnesbyrd om slitet disse arbeiderne måtte gjennom, er få i dag der veien følger går mykt og elegant gjennom naturen. Men det er ett sted som i hvert fall kan gi en liten pekepinn.
Les også: (+) Kenneth reiser 7 500 kilometer for å fiske laks, heller enn å fiske i Norge
21-åring med hjemlengsel
Ved Watson Lake, ikke langt unna grensen mellom British Columbia og Yukon, ligger en underlig, liten «skog». Her står «The Signpost Forest».
I 1942 var den 21 år gamle soldaten Carl K. Lindley stasjonert her. Han hadde blitt skadet under arbeid med veien, og ble værende ved Watson Lake for å komme til hektene igjen.
Han var ikke i stand til å utføre hardt arbeid, men fikk i oppgave å reparere et skilt som var påkjørt av en bulldoser. Gutten spurte sjefen om han også kunne sette opp et hjembyskilt med Danville, Illinois.
− Jeg hadde sterk hjemlengsel, savnet byen min og kjæresten min, Eleanor, har han senere forklart. Og Lindley var ikke alene om å savne hjemby og kjæreste; andre soldater i samme situasjon satt også opp tilsvarende skilt med sine hjembynavn. En tradisjon som ikke stoppet selv da veien sto ferdig og både arbeidere og soldater for lengst hadde dratt hjem.
Og i dag, midt i fantastisk villmark med rikt dyreliv, er det underlig nok denne lille, kunstige skogen, med sine nærmere 100 000 skilt, som visstnok er Alaska Highway sin mest kjente severdighet.
