sannheten om mamma
Mamma lukket Lassie-boken og så på Kersti. Det hun sa, fikk den lille jentas liv til å rase sammen
Den brutale beskjeden rammet som lyn fra klar himmel. Livet ble aldri det samme igjen.
Kersti Norén husker i detalj oktoberkvelden i 1961. Hun satt ved bordenden på kjøkkenet og lyttet til mamma som leste høyt fra Lassie.
Hun fikk varm sjokolade å drikke da mamma lukket boken og sa helt uten forvarsel:
«Jeg er ikke mammaen din, du har en annen mamma og en annen pappa. De kunne ikke ta hånd om deg.»
– Det er jo mitt livs trauma at mamma ikke var mammaen min. Det var forferdelig å få slengt det rett i ansiktet. Det var som om hele verden raste sammen, jeg ble helt fortvilet. Etter den dagen pratet vi aldri mer om det.
Det har gått mer enn 60 år siden hemmeligheten ble avslørt. Nå sitter Kersti hjemme i huset utenfor Gävle i Sverige med papirer fra myndighetene og fotografier foran seg.
Da stillheten la seg i barndomshjemmet, gjorde Kersti alt for å passe inn, slik at hun ikke skulle bli sendt på barnehjem. Det var det hun trodde kunne skje.
Hvis hun ikke oppførte seg som forventet, kunne adoptivforeldrene angre og sende henne tilbake. Derfor jobbet hun knallhardt for å gjøre alle til lags og unngå konflikter.
Alltid å passe inn har medført at hun har måttet gi avkall på seg selv mange ganger. Også som voksen har hun måttet kjempe med ikke å måtte gå inn i en rolle som hun tror at omgivelsene forventer av henne.
– Jeg var ikke meg selv, tok på meg en slags skyldfølelse. Jeg ble ekspert på å lese situasjoner og tilpasse meg etter dem. Jeg spilte alltid en rolle.
– Jeg har aldri forstått meg på deg
Kersti vokste opp på landet. Foreldrene var gårdbrukere, og det var også en yngre bror i familien.
– Jeg tviler ikke på at foreldrene mine var glad i meg, og det følte jeg også da jeg vokste opp. Men relasjonen til mamma forandret seg. Jeg ble oppfattet som litt rar, noe hun også sa til meg. «Hvorfor er du så rar, jeg har aldri forstått meg på deg.» Det forfølger meg den dag i dag. Tenk hva ord kan gjøre.
Kersti husker da forholdet til mamma endret seg. Mamma var pinsevenn, noe som satte sitt preg på hjemmet, til tross for at pappa aldri satte sin fot i kirken, men heller gikk i skogen på søndagene.
Mamma hadde ikke førerkort og syklet til vekkelsesmøtene. Kersti måtte bli med.
Hun var tidlig i tenårene, og en ung pastor fanget hennes oppmerksomhet. Da han tok henne til side, ble hun oppspilt og spent. Da det viste seg at han bare ville frelse henne, kom skuffelsen.
– Jeg ble så utrolig skuffet. Han var jo ikke interessert i meg, det var min sjel han ville ha. Der og da tok jeg avstand fra kirken. Jeg gikk aldri dit igjen. Det var da jeg ble tøff og arrogant jente som blåste fullstendig i hva foreldrene mine sa. Jeg følte meg sviktet. Jeg pleier å si at jeg tok på meg en stålrustning. Var nødt til å være tøff for å klare meg.
Uventet samtale
Årene gikk, og det ble ikke sagt ett ord om adopsjonen i hjemmet. Hun snakket ikke med noen andre om det heller.
Inne i henne pågikk det en kamp om å klare å holde hodet over vannet. Kersti hadde det ikke bra i tenårene og følte seg bortkommen og rotløs.
Etter kvelden ved kjøkkenbordet fikk Kjersti et papir av mamma med opplysninger om hvor hun ble født og hvem hennes biologiske foreldre var. Hun oppbevarte det i et skrin ved siden av sengen.
Innimellom tok hun det frem og leste det. Hvert år sjekket hun i telefonkatalogen om hennes biologiske foreldre bodde på samme adresse. Mammaen hadde et vanlig etternavn og var vanskelig å finne, men pappaen, med sitt uvanlige etternavn, bodde bare noen mil unna. Men hun våget aldri å kontakte ham.
– Jeg tenkte at hvis de hadde valgt meg bort, skulle ikke jeg kontakte dem.
Stillheten kunne vart helt til i dag, om det ikke hadde vært for en telefonsamtale Kersti fikk for 13 år siden. Hun var på jobb da hun fikk en telefon fra en mann som hadde bodd på det samme stedet som hun hadde bodd på, og som også var adoptert. Han ville kontakte andre som hadde bodd der samtidig som ham. De bestemte seg for å møtes noen dager senere.
– Han spurte om jeg visste hva mine foreldre het. «Selvsagt, det står her i papirene mine», sa jeg og viste dem til ham. «Det er klart du må oppsøke dem», sa han. Da trykket jeg på startknappen.
Hun kontaktet statsarkivet i Uppsala og dro dit uken etter for å finne ut av hva de hadde funnet om hennes foreldre.
– Det viste seg at mamma var død. Hun døde allerede i 1967, da jeg var 11 år. Hun hadde giftet seg, flyttet til Värmland og fått to barn.
Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Skrev to brev
Med alle kortene på bordet bestemte Kersti seg for å skrive to brev. Ett til sin biologiske pappa, hun kunne jo allerede adressen, og ett til mammaens mann.
I brevene forklarte hun hvem hun var, fortalte om sitt liv og at hun respekterte det hvis de ikke ville ha kontakt. Etter noen dager fikk hun en telefon fra pappaen Lars.
– Han var sint og lurte på hvorfor jeg ikke hadde tatt kontakt tidligere og trodde jeg var en bedrager. Jeg forklarte at jeg ikke hadde våget. Han var ubehagelig og sa at hans kone ville skilles nå som hun hadde fått greie på at han hadde en datter. Som om det var min feil. Men jeg tenkte at nå har jeg strukket ut en hånd og gjort det jeg har kunnet. Så la vi på.
Til tross for den harde tonen fikk Kersti følelsen av at han ville la høre fra seg igjen. Tre måneder senere ringte han og var betydelig mildere i stemmen.
– Vi møttes og tok en kaffe. Han ville at jeg skulle ta en DNA-test, og det gikk jeg selvsagt med på. Vi hygget oss og fikk fin kontakt.
Det andre brevet skrev Kersti til sin biologiske mammas nye mann, Tore. Samme dag som han mottok brevet, tok han kontakt. Han var glad for at Kersti hadde kontaktet ham og ba henne komme på besøk.
Les også: Maria bærer på en tung historie: – Det følger store konsekvenser med å ha levd et liv som mitt
Ikke hjemme noe sted
– Jeg dro dit og ble mottatt med åpne armer. Jeg fikk treffe søsknene mine og ble så glad for å se at lillesøsteren min var så lik meg. Og Tore fortalte om mamma og viste meg steder, som der de giftet seg og hvor de hadde bryllupsmiddagen. De var hverandres store kjærlighet, forteller hun.
– Da mamma døde, raste hans verden sammen. Han ble helt ødelagt. Han hadde en eske med minner fra mamma, og jeg fikk et armbånd etter henne. Det var noen fantastiske dager.
I begynnelsen var Kersti euforisk over å ha funnet sine slektninger, men snart følte hun seg bortkommen igjen. Senere kom depresjonen.
– Alt skulle bli bra, så naiv jeg var. Så innså jeg jo at jeg ikke følte meg hjemme der heller. Jeg var jo en fremmed for søsknene mine, og jeg følte meg ikke hjemme noe sted. Det ble et nytt traume. Da det gikk opp for meg, falt jeg ned i et svart hull og ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Så dårlig var jeg. Jeg kjemper fortsatt, selv om jeg er mye bedre nå.
Noen år før Kerstis adoptivmamma døde, våget hun for første gang å prate med henne om sine opplevelser i oppveksten.
– Jeg sa til henne at hun la skylden på skuldrene mine. For det føltes som om det var min feil at hun ikke likte meg. Akkurat da tror jeg hun forsto hvordan jeg hadde hatt det, men så ble hun som vanlig igjen. Vi hadde et komplisert forhold. Da jeg stiftet familie, flyttet vi inn i et hus ved siden av foreldrene mine. Mamma og jeg var nære, men vi kranglet støtt og stadig.
– Spurte du henne om hvorfor hun fortalte deg at hun ikke var din biologiske mamma?
– Ja. Hun forklarte at hun ville fortelle meg det før jeg begynte på skolen. Ellers ville alle på skolen vite det, utenom meg, og det måtte hun forhindre, sa hun. Hun forsøkte nok å gjøre det rette, men det ble likevel så feil. Det er vanskelig å tilgi.
Som ung hadde Kersti bare én tanke, og det var å stifte familie. Hun traff sin eksmann allerede da hun var 15 år og ble gravid nesten umiddelbart. Men barnet var ikke friskt, og hun aborterte. Det skjedde en gang til.
Så kom et friskt barn til verden, en datter som i dag er 47 år.
Godt forhold til pappa
Selv om hun ikke bruker de store ordene når hun snakker om seg selv, aner man et stolthet over at hun nøstet opp en vanskelig situasjon til noe som løste seg til slutt. Hun har mange arr, sier hun.
Følelsen av ikke å være bra nok, sitter som en torn i hjertet. Det synes ikke på utsiden.
Samtidig sier hun at hun har mye å være glad for. Hun er lykkelig gift igjen, har mange interesser, og forholdet til hennes biologiske pappa Lars har utviklet seg til et godt far–datter-forhold.
– Vi bor et stykke fra hverandre og treffes ikke så ofte, men vi snakker med hverandre flere ganger i uken. Vi har et godt forhold, og det er jeg glad for. Og jeg tror faktisk han er glad for å ha fått en datter.
