Ble adoptert fra Brasil
Magnus møtte sin biologiske mor: – Jeg sa til mamma at jeg ikke klandret henne for valget hun tok
Magnus kom til Norge som ettåring. Nå har han funnet sin biologiske mor og tre søsken i Brasil.
Magnus Helio Holen (32) var ikke spesielt opptatt av sitt biologiske opphav. Han visste at han ble født i Brasil og bodde nesten ett år på barnehjem i São Paulo før hans norske adoptivforeldre kom og hentet ham hjem til Averøy i Møre og Romsdal. Det holdt for ham.
– Jeg hadde en fin og trygg oppvekst. Mor og far har alltid vært åpne om at jeg er adoptert, sier 32-åringen når vi møter ham hjemme på Rødtvet.
Her bor han med samboeren på tredje året, tar barnehagelærerutdanning på deltid og jobber i barnehage ved siden av.
Adoptivforeldrene har alltid visst om historien til Magnus og hadde papirer fra barnehjemmet.
– Vi så på «Tore på sporet» sammen, og de spurte om jeg hadde lyst til å finne ut ting om min bakgrunn, om jeg var nysgjerrig. Men jeg hadde ikke behov for det. Da jeg var liten hadde jeg ikke noe savn i meg. Jeg var egentlig bare et vanlig norsk barn.
Det var først da adoptivsøsteren fikk barn i 2015, at Magnus ble nysgjerrig på sitt biologiske opphav.
– Da tenkte jeg at det var greit å vite mer om meg selv, om jeg noen gang skal få egne barn.
Han grublet på dette i lang tid.
– Jeg var redd for hva som eventuelt kunne møte meg, eller at foreldrene mine skulle oppfatte meg som utakknemlig eller føle at de hadde gjort en dårlig jobb, forklarer han.
Men til slutt bestemte han seg for å ta en DNA-test med MyHeritage. Selv om testen ikke viste noen treff på nære familiemedlemmer, tok han kontakt med personer i Brasil som han delte så lite som 0,1 til 0,6 prosent DNA med. Disse hjalp ham med å navigere i det brasilianske systemet.
Etter hvert kom han i kontakt med sin biologiske tante og onkel. De hadde også prøvd å adoptere Magnus i 1992, noe adoptivforeldre hadde fortalt han tidligere. Gjennom dem fikk han endelig kontakt med sin biologiske mor. Han bestemte seg for å besøke landet han ble født i.
Les også: Elly Jelena skammet seg over pappaen sin i oppveksten. Han vil alltid ha en plass i hjertet hennes
Jubel og tårer
Da han landet på flyplassen i Brasil, ble Magnus møtt med blomster, jubel og tårer. På mobilen har han videoer med kaos, klemming, hyl og glede.
– Det var en herlig gjeng som tok meg imot, inkludert min biologiske mor. Det var overveldende. Det føltes nesten uvirkelig, egentlig.
Det var en spesiell historie han skulle få innblikk i da han møtte sitt biologiske opphav. Ikke bare fikk han møte sin mor og sine tre halvsøsken; en lillebror på 9, en storebror på 33 og en storesøster på 35. Han møtte også tante, onkel og flere søskenbarn.
Men det var spesielt møtet med moren som gjorde inntrykk.
– Det var rart å se en person som jeg lignet sånn på, og som jeg aldri hadde sett før. Det var ikke noe tvil om at hun var min biologiske mor. Mine to eldste søsken, som også var adoptert bort, hadde funnet mor for åtte år siden.
Men møtet ble ikke bare enkelt.
– Det var en språkbarriere, og det var mye jeg ikke forsto. Så det ble ikke noen dype samtaler der og da, men en glede over å se hverandre, sier Magnus.
Og løsninger fant de, et oversettelsesprogram på mobilen, og en app, der du kan si noe på engelsk som oversettes til portugisisk, gjorde at de kunne prate sammen.
Men praten med moren ble vanskelig i starten, forklarer Magnus. Da de endelig fikk tolk, løsnet det.
– Da fikk jeg fortalt henne ting som jeg satt inne med. Jeg tror hun følte mye på skam. At hun var lei seg, og at hun trodde at jeg tenkte at hun var en dårlig person fordi hun hadde gitt meg bort. Jeg merket at hun syntes det var vanskelig å møte blikket mitt, og at hun følte seg utilpass. Men da tolken var med, fikk vi snakket ut og løst opp den spenningen som lå i luften.
Magnus fikk også høre morens historie. Hun fikk tre barn i rask rekkefølge, alle med ulik far. Magnus kom som nummer tre. Samtidig bodde hun hjemme hos sin mor.
– Da jeg kom, hadde mormor sagt at hun ikke hadde kapasitet til å være med og oppdra flere barn.
Alle tre barna ble adoptert bort.
– Mine to eldre søsken ble adoptert til en familie som bodde 20 minutter fra der min mor bodde. Jeg skulle egentlig også dit. Men så ombestemte hun seg. Hun ville at jeg skulle til hennes søster, altså min tante og onkel.
Men de fikk avslag i retten, som valgte foreldrene mine i Norge i stedet for tante og onkel. De var ikke skikket, og det var ikke et ideelt sted for et spedbarn, står det i papirene.
For Magnus fikk adoptivhistorien plutselig et annet innhold. Han var et ønsket og savnet barn.
– Jeg sa til mamma at jeg ikke klandret henne for valget hun tok. Jeg fortalte henne at jeg var takknemlig for at jeg fikk muligheten til å leve det livet jeg har fått i Norge. Hun ble veldig emosjonell da jeg sa det, og det var det som åpnet opp relasjonen vår.
Les også: (+) Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten
Familiebånd
Språkbarrierene til tross, familiebåndet kjente han på tidlig.
– Jeg kjente mye på samholdet. Jeg tror det var derfor jeg ble så fort knyttet til dem. Det var rart, jeg trodde ikke at det skulle skje så fort. Eller kanskje ikke i det hele tatt. Men det oppsto med en gang.
At han hadde to eldre søsken, visste han, det hadde adoptivforeldrene fortalt. Men han visste ikke hvor de var, eller hva som skjedde med dem. Søsteren fikk han bare et kort møte med, storebroren fikk han mer kontakt med.
– Det var givende å møte storebror. Vi ser veldig like ut utseendemessig og hadde samme interesser. Begge gikk med caps og sekk, ler han.
Magnus har av familien i Brasil blitt fortalt at moren hadde det vanskelig etter rettssaken og hans adopsjon til Norge.
– De følte at jeg ble tatt fra dem. Intensjonen hennes var at jeg skulle bo hos søsteren hennes. De fikk ikke oppsøke meg under rettssaken, og plutselig var jeg borte. De fikk aldri beskjed om hva som hadde skjedd eller hvor jeg havnet. Helt til jeg tok kontakt tretti år senere.
Når det er sagt; det er ingenting som tyder på at det har vært noe muffens med adopsjonen, ifølge Magnus.
– Alt ser ut til å ha blitt gjort etter boka. Ikke at jeg kan si det 100 prosent, men det ser ut til at det ble gjort riktig. Familien min i Brasil mener imidlertid at det ble gjort urett mot dem, at avgjørelsen ikke var rettferdig. At de kunne tatt vare på meg den gangen, at jeg ble stjålet fra dem. Det var tungt å kjenne på.
Han fikk høre historien om hvor vanskelig det var for familien i Brasil den gangen.
– Det hadde jeg ikke tenkt på før. At de ønsket meg så inderlig. Folk som jeg ikke har tenkt på i det hele tatt, har hatt meg i tankene i alle disse årene uten å vite hva som egentlig skjedde med meg. Nå sto de plutselig der og fortalte meg deres side av historien. Det gjorde inntrykk på meg.
Samvittigheten
Å møte den biologiske familien har vært en omstendelig prosess. Magnus er glad han var voksen da det skjedde.
– Det er livsendrende. Du må være klar for det. Hadde jeg gjort dette da jeg var 22, tror jeg ikke at jeg hadde sittet igjen med samme følelse.
– Har noe overrasket deg i denne prosessen?
– At jeg ble så fort tilknytta dem, og at jeg samtidig har et så fint forhold til mine foreldre i Norge. Det å kjenne på at jeg kunne hatt det fint der, men at jeg har hatt det så fint her. Jeg er ikke utakknemlig for det som har skjedd i livet mitt, og jeg er glad jeg endte hos mamma og pappa i Norge. Men så sto jeg der og kjente på at det var fint å være der også.
– Får du dårlig samvittighet?
– Ja, litt. Men jeg føler også en form for skyld overfor dem der nede når jeg reiser tilbake til Norge etter at sårene deres er blitt revet opp på nytt.
Magnus forteller at adoptivforeldrene er glade på hans vegne.
– De har nok tenkt at jeg har hatt mer behov for å gjøre dette enn jeg har tenkt selv.Forholdet vårt har om mulig bare blitt bedre av denne prosessen. De har gjort mye riktig, mener Magnus.
– Det er viktig med åpenhet mellom adoptivforeldre og adopterte, der har mine foreldre vært fine. De har aldri feid noe under teppet. Selv om jeg ikke har hatt mange spørsmål før de siste årene, så vet jeg at jeg kan spørre om det jeg lurer på.
Han vet godt at ikke alle adopterte er like heldig som ham.
– Jeg er heldig fordi min historie så langt har vært veldig fin. De jeg fant ville møte meg, og jeg har fått en «connection» der. Det er nok mange som tenker at de vil, men ikke vet hvordan de skal gå frem. Kanskje er de redde for hvordan adoptivforeldrene skal reagere, og hva som møter dem. Å begi seg ut på dette er ikke uten risiko. Men for meg var det verdt det.
Ny reise
Han snakker ofte med familien. Mest søskenbarnet og mannen hennes på sms og i videosamtaler i på WhatsApp.
– Av og til ringer jeg lillebroren min på video, og da kommer også min biologiske mor for å snakke med meg.
Språkbarrieren ligger der fortsatt. Men det er han i ferd med å gjøre noe med det.
– Jeg prøver å snakke så mye portugisisk som mulig. Hører på musikk og ser på serier. Målet er å lære meg språket flytende.
Egentlig skulle han ikke tilbake før neste sommer. Men så klarte han å få til en tur i julen. 26 dager var han der denne gangen. Han visste hva som ventet, og var roligere enn sist.
– Jeg føler meg veldig hjemme der. Som om det er der jeg egentlig skal være. Været og stranda, og folk som ser ut som meg. Jeg var redd for at jeg ikke skulle kjenne på den tilhørigheten og kontakten. Men det gjør jeg.
