å leve med savnet
Da Benjamin (18) ikke kom hjem den natten, fikk Nina og Henrik en dårlig følelse. Neste morgen parkerte en svart bil utenfor
Den mai-natten Benjamin ikke kom hjem, ble verden endret for alltid for Nina (54) og Henrik (55).
– Hørte dere det?
Nina Henny Ruud smiler når hun stiller spørsmålet. Hun vet hva, eller rettere sagt hvem vi hørte. Ved siden av henne i sofaen sitter ektemannen Henrik Ruud og nikker samstemt.
Jo da, i den lune stuen deres i Horten, som denne kvelden knapt er lyst opp av annet enn deilig duftende stearinlys, var det «noe» som brøt et øyeblikk av stillhet mellom oss. Vi som er på besøk, klarer ikke å definere lyden, men opplever en svært uventet reaksjon, tårene triller.
– Det var Benjamin, sier Nina sikker i sin sak.
– Han tar ofte turen innom.
15. mai i 2016 ble den knapt 18-årige sønnen deres funnet livløs ved Horten kirkegård.
Mammadalt
Først ble dødsfallet betegnet som «mistenkelig». På bakgrunn av en samlet vurdering av omstendigheter og obduksjonsfunn ble saken endelig henlagt av riksadvokaten i 2017.
Konklusjonen var basert på fravær av alternative dødsårsaker. Den endelige obduksjonsrapporten fra Rettsmedisinsk institutt kunne ikke påvise noen sikker dødsårsak.
Foreldrene har fra starten av vært åpne om at de ikke er fornøyde med etterforskningen. De har fremdeles ubesvarte spørsmål, som hvordan og hvorfor sønnen døde.
– Benjamin var fylt av kjærlighet, sier moren beveget.
Foreldrene bruker bare det første navnet hans. Som ungdom ute i verden og musikkartist, kalte han seg Liam.
– Benjamin evnet å se hver og én som følte seg utenfor, og ga dem sin oppmerksomhet, roser Nina empatien sønnen stadig viste andre.
– Det var umulig ikke å like den nesten 1,90 meter høye kosebamsen vår.
Henrik lytter, blank i øynene.
– Han var en mammadalt, sier han.
Det blir sagt positivt.
– Nina og Benjamin Liam hadde en unik kontakt. De to trengte knapt ord for å kommunisere.
– Da han ikke kom hjem den mai-natten, sanset vi begge at noe fryktelig hadde skjedd, forteller hun.
– Før vi la oss den lørdagen, hadde jeg satt en brusflaske og en pose med ostepop utenfor døren til rommet hans. Han elsket ostepop.
Etter hans død tatoverte søsteren Naomi (29) og en fetter hver sin «ostepop» på armen.
Dødsbudskapet
Da foreldrene våknet den mai-morgenen for snart åtte år siden, sto godsakene fremdeles utenfor døren til sønnen. De både ringte og la igjen meldinger til ham.
– Vi forsto at telefonen hans var utladet. «Hvorfor kjøpte jeg ikke nytt batteri til ham?», arresterte jeg meg selv. Jeg visste at det sang på siste verset. Benjamin ga alltid beskjed om hvor han var, og kom hjem hver kveld.
Kvelden i forkant var den musikkinteresserte gutten på «Teknikern» i Horten for å feire en stor skateboardkonkurranse. Dagen etter skulle han og en kompis på Sverige-tur med Nina og Henrik.
– «Det er dårlig gjort av deg ikke å svare!», tekstet moren hans til slutt frustrert.
– Jeg ønsket jo å tro at han ville dukke opp!
Ved nitiden den morgenen hørte hun sirenene til en ambulanse.
– Da tenkte jeg – Benjamin! Vi hadde allerede ringt alle vennene hans. Ingen hadde sett gutten vår siden han ved 04.30-tiden forlot utestedet.
Så stoppet en svart Toyota utenfor huset deres. Minuttet etter ringte presten på døren.
Bunnløs sorg
– Vi falt ned i et svart hull, minnes Henrik og bøyer hodet tungt.
– Ingen ord kan romme den bunnløse sorgen over å miste et barn. Det er én ting vi mennesker ikke er skapt for å tåle; å overleve våre barn! Musikk er det eneste «språket» som kan beskrive slike følelser, så det ble vår måte å bearbeide sorgen.
Det hører med til historien at de er gamle musikere, og at deres unge sønn rakk å vinne flere priser for sine egenkomponerte låter.
– Nina og jeg murte oss inne i Benjamins lydstudio. Der laget vi de neste månedene musikk. Vi fullførte låtene sønnen vår hadde påstartet. Nina lærte seg å mikse. På den måten hadde vi ham fremdeles med oss. Det føltes nesten som en åndelig prosess.
Musikken ble lagt ut på Spotify under navnene: Ruud family og Liam Ruud.
– Jeg har vanligvis «elefanthukommelse», nevner Nina litt skøyeraktig midt i alvoret, – men jeg husker lite fra den dagen presten ringte på døren. Du låste deg vel inn på toalettet, Henrik? Etterpå kjørte vi ned til Borrestranda – i sjokk. Selv om vi hadde sluttet å røyke, kjøpte vi med ti pakker Sigarillos. Ved Borrestranda satt vi numne og dampet på dem, minnes hun.
Benjamin hadde gledet seg til å mikse lyd på årets musikkfestival i Horten. I stedet ble han den dagen lagt til hvile.
– En av musikerne som skulle opptre på festivalen, var Dag Ingebrigtsen. Han valgte å spille under minnestunden for å hedre sønnen vår, forteller Henrik rørt.
– Gutten vår var allerede en kjent person innenfor musikkmiljøet i byen.
– Og all musikken han har skrevet siden han var 14 år, ble vår sannhet, skyter Nina inn.
– Han kalte en av låtene «Goodbye Horten». Den handler ironisk nok om død. Benjamin levde sterkt og hadde det travelt med å skape. Det virket nesten som om han visste at han hadde knapt med tid.
Les også: (+) Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Tar livet tilbake
En nabo ved Horten kirkegård har vitnet at han hørte tre dødshyl ved 06-tiden.
– Vi har fremdeles mange spørsmål om hva som skjedde, sier foreldrene.
Mangelen på klare svar skapte en uro i sorgen, føler Nina.
Hun mener at de ikke alene kunne konsentrere seg om å bearbeide de smertefulle følelsene.
– Henrik og jeg er åpne av sinn. Vi er ikke laget slik at vi tar på oss en maske og later som alt er bra. Når du så å si har druknet i sorg, tar det tid å hente pusten tilbake.
– Ja, sønnen vår døde, men for oss er han ikke borte. Han lever videre gjennom oss som elsket ham, vi som ennå sanser den fine gutten, og for dem han viser sitt nærvær. Sånn sett er han «synlig». Tegneseriefiguren Snoopy sier det så fint: «Du dør bare én dag, alle andre dager lever du …»
I januar 2023 ble bloggen hennysway.no opprettet. Ninas måte å ta livet tilbake.
– Selv om jeg kjenner på sorg og smerte, er livet også på nytt fylt med boblende hverdagsglede, ærlighet og sannhet, smiler hun.
– Jeg skriver om å glede seg over de bitte små tingene i livet, som fuglen på verandarekkverket, eller det varme blikket og klemmen fra de du elsker. HennysWay handler om takknemlighet, refleksjon og kjærlighet.
Bloggen har på kort tid nådd lesere i hele 97 land ved hjelp av en oversettelsesfunksjon.
Nina – med mellomnavnet Henny – har vist både seg selv og andre at hun aldri gir opp.
– Vi var begge tvunget til å søke ny mening. Jeg spurte meg selv: Hva kan jeg dele med andre? Så lenge det ikke er vår tur til å reise videre, har vi en usagt plikt til å leve. Benjamin ville ha ønsket det, og vår kjære datter fortjener å se at vi verdsetter livet. Det var ikke bare vi som mistet ham. Naomi ble brått enebarn.
Sanser sønnen
Da vi er på besøk, har datteren akkurat fått en flott jobb i Oslo. Hun er utdannet jurist.
– Vi er så stolte av henne, sier Henrik og smiler varmt.
– Naomi studerte i Trondheim da vi mistet Benjamin. Sorgen var selvsagt krevende for henne. Heldigvis har hun landet på et godt sted med en snill og god forlovede.
Han ser mot Nina og griper hånden hennes.
– Min kone er veldig flink til å vise kjærlighet, sier han beundrende.
– Uten henne hadde jeg trolig blitt værende i det smertefulle, mørke hullet som var stappfullt av sorg. I stedet lever vi videre i vår sønns ånd.
Foreldrene har reist mye med barna.
– Vi kunne se at det ga dem respekt og forståelse for andre kulturer. De lærte også gleden ved å gi tilbake av vår overflod, sier Nina.
Familien har et hus i Thailand hvor de bor store deler av vinteren. Benjamin lekte med tanken om å flytte dit permanent.
– Hans tidligere kjæreste i Hua Hin har i likhet med oss opplevd at Benjamin fremdeles er blant oss – på sitt nåværende vis, forteller Henrik.
At de sanser den døde, sies som det er helt naturlig.
Mamas hotel
Det koselige hjemmet i Horten blir av barnas venner kalt Mamas hotel.
– Benjamins venner stikker fremdeles ofte innom, forteller Nina beveget.
– De vet at vår dør alltid er åpen for dem. Vi har hatt både fosterbarn og avlastningsbarn. Det varmer å vite at unge så vel som eldre føler at dette er et hjem hvor de blir tatt imot med åpne armer og kjærlighet. Et sted hvor det er høyt under taket, hvor gode samtaler deles, hvor det er lov å overnatte om ønskelig eller bare stikke innom for et godt måltid.
I hele sitt voksne liv har Nina arbeidet innen helse og omsorg, mens Henrik er grafisk designer. De siste årene har det sammensveisede paret delt atelier i husets andre etasje hvor begge tegner, skriver og maler.
– I motsetning til Henrik er jeg en nybegynner innen tegning og maling, sier hun beskjedent.
Det er umulig å se. Sammen klarer de åpenbart det meste.
Tvers over gangen for atelieret står gutterommet og Benjamins lydstudio urørt.
– Inntil vi en dag flytter herfra, skal ingenting flyttes på i det rommet, sier Nina bestemt.
Ekteparet kjenner at de snart er klare for å ta det skrittet, å skape et hjem et annet sted.
Det ligger et tynt lag av støv over eiendelene på Benjamins rom. Flere av tingene vitner om hans lidenskap for musikk. De innrammede fotografiene understreker hva foreldrene har sagt om hans evne til å knytte kontakt med folk på tvers av kontinenter.
– Benjamin levde heldigvis mye hver eneste dag, sier Nina full av kjærlighet.
– Henrik og jeg finner trøst i den vissheten. De siste ordene vi sa til ham, var: «Vi er stolte av deg, Benjamin, vi elsker deg!»
