Den store hemmeligheten
Emelie brukte flere år på å lete etter sin biologiske far. Sannheten sjokkerte hele landet
– Hvem er den biologiske faren min? spurte Emelie de ansvarlige på sykehuset. – Det vet vi ikke, svarte de. Da rullet hun møysommelig opp en bisarr skandale.
Emelie Persson (37) beskriver barndommen sin som rolig og harmonisk. Hun vokste opp på landet, omgitt av masse dyr og med kjærlige foreldre og en ett år eldre bror.
– Jeg var en pappajente siden jeg både var høy og hadde krøller, akkurat som pappa. Jeg syntes jeg lignet mest på ham.
Avslørte hemmeligheten
Men Emelie syntes likevel ikke hun lignet foreldrene. Hun hadde et heftig temperament og utfordret stadig vedtatte sannheter.
Det ble ikke bedre i tenårene. Hun smalt med dørene, ropte og skrek. Samtidig begynte hun å irritere seg over faren sin. De kranglet stadig oftere, og det var under en av disse kranglene at familiens hemmelighet kom for dagen.
Da var hun 15 år.
– Vi skrek til hverandre, og pappa ba mamma komme inn til oss. Så sa han at han ikke var min biologiske pappa.
Moren hennes hadde lenge villet fortelle henne dette, men faren hadde villet vente.
– Det var ikke så vanlig med kunstig befruktning den gang, og pappa kjente på en stor skam over at han ikke kunne få egne barn, sier Emelie og forteller at både hun og storebroren Tobias kom til ved hjelp av sæddonasjon på fertilitetsklinikken i Halland.
Les også: Eline (27) fant Emilian livløs i sengen: – Der og da startet marerittet vårt
Prøverørsbarn
– Mamma og pappa ville så gjerne ha barn. De stilte seg i adopsjonskø og ventet.
Men i stedet for å få beskjed om at de kunne få adoptere, tok legen deres kontakt med en fertilitetslege som inviterte dem til en konsultasjon på kvinneklinikken ved Länssjukhuset i Halmstad.
– De hadde hørt om denne legen, han var en av de første som utførte inseminasjoner i Sverige, og tenkte at de skulle prøve. Legen fortalte at han valgte donoren på bakgrunn av pappas utseende, forteller Emelie.
Emelie ble kjempesint da hun fikk vite sannheten om sitt opphav. Hun var skuffet over foreldrene som ikke hadde sagt noe før.
Hun hadde blant annet lurt på hvorfor hun hadde brune øyne siden ingen av dem hadde det.
Hun husker at hun skrek «er jeg et jævla prøverørsbarn?» og løp ut. Etter det forble hemmeligheten i familien. Ingen fortalte det til noen, ikke minst for pappas skyld.
Samtidig som han kjente på en skam, så Emelie hvor tungt det var for ham å ha båret på dette i alle årene.
– Familien på pappas side har aldri snakket om eller vist følelser, spesielt ikke om vanskelige ting. Konflikter, sorg og krise har blitt feid under teppet. Derimot har det vært veldig viktig å fremstå vellykkede utad, sier Emelie.
Hele verden falt i grus for Emelie, og hun lurte på hvem hun var nå.
– Jeg gikk fra å være pappajente til plutselig føle meg helt bortkommen. Samtidig følte jeg at pappa alltid kom til å være pappaen min, uansett hvem som var min biologiske far.
Livskrise
Årene gikk. Emelie traff Linus, de fikk to barn og levde sitt familieliv. Hun hadde en god jobb, og på papiret så alt perfekt ut. Men i 2017 havnet hun i en livskrise.
– En dag våknet jeg og følte meg helt bortkommen. Jeg visste ikke hvem jeg var og havnet i en skikkelig identitetskrise. Det er den absolutt tøffeste perioden jeg har hatt i livet, forteller hun.
Det gikk så langt at hun ikke lenger kunne bo hjemme med familien sin.
– Jeg følte meg elendig og trengte å distansere meg fra alt og alle. Jeg ransaket meg selv og satte spørsmålstegn med alt i livet mitt.
I en periode leide hun et hus, og utleieren ble en stor støtte i denne vanskelige tiden. Hun fortalte om familiens hemmelighet, og det var mens hun bodde der at hun fikk en sterk trang til å lete etter sin biologiske far.
Hun følte at krisen kanskje hadde noe med denne manglende biten i puslespillet å gjøre.
Emelie forteller om at hun ved forskjellige tilfeller ikke kunne svare på spørsmål om opphav og gener, for eksempel den gangen på barselavdelingen da hun ble spurt om hvilke genetiske sykdommer som fantes i slekten.
– Jeg kunne jo ikke svare på slike spørsmål.
Les også: (+) Leserne forteller: Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Ville til bunns
I 2018 begynte Emelie å nøste opp i dette. Det skulle vise seg å bli mye mer komplisert enn hun hadde en anelse om.
Ettersom man ifølge svensk lov kan få vite hvem som er sæddonoren hvis man er født etter 1. mars 1985, trodde Emelie det var nok med en telefon til sykehuset for å få disse opplysningene.
– Jeg ville til bunns i det og krevde å få vite hvem min biologiske far var. Men da jeg ringte, sa de at det ikke fantes noen slike opplysninger om donoren.
Hun kontaktet legen som hadde foretatt inseminasjonen. Han sa han hadde gitt sykehuset en perm med informasjonen før han pensjonerte seg.
Emelie gikk til og med ut i lokalavisen og spurte om noen hadde vært ute for det samme. Hun anket vedtak etter vedtak, helt til den høyeste rettsinstansen i Sverige.
– Samtidig tok en jente som heter Felicia kontakt med meg. Hun fortalte at hun hadde opplevd det samme. Hun hadde begynt å slektsforske for å finne svarene og spurte om jeg ville ha hjelp. Det ville jeg jo gjerne.
Og mens Emelie lette etter sine røtter, ble hun kontaktet av Sveriges Televisions «Uppdrag granskning», et program hvor gravejournalister tar for seg forskjellige temaer.
Det viste seg at de skulle granske det som senere skulle bli kalt for donatorskandalen.
SVT samarbeidet med en slektsforsker som skulle hjelpe Emelie til å få vite hvem som var sæddonoren, og de lurte på om hun kunne tenke seg å stå frem med sin historie.
– Det var greit for meg, men jeg tenkte selvsagt på pappa. Men han tok det fint, og jeg husker han sa at han ikke ville stå i veien, at det var opp til meg, og at jeg hadde full rett til å få denne informasjonen.
Snart fant de et slektsnavn og en mann som passet inn i Emelies slektstre. Han heter Zdravko Paic. Emelie ringte til ham.
Aldri vært donor
– Jeg var nervøs da jeg ringte opp ham som eventuelt kunne være min biologiske pappa. Men i samtalen fortalte han at han aldri hadde vært donor på Halmstad sjukhus. Derimot hadde han vært der på fertilitetsutredning akkurat på det tidspunktet.
Emelie og Lisa Jarenskog fra SVT spurte om de fikk komme hjem til ham, og de dro dit allerede samme ettermiddag. Zdravko fortalte at han hadde vært på sykehuset på 80-tallet, men ikke for å donere sæd. Han var der sammen med sin første kone for å gjøre en fertilitetstest.
Den viste ingen feil på hans sæd, men på hans kones egg. De fikk ingen barn, og han har ikke fått noen senere heller.
– Så vidt han visste, hadde han ingen biologiske barn, men både han og jeg begynte å håpe på at vi kunne være far og datter, forteller Emelie.
Zdravko gikk med på å ta en DNA-test. Den ble sendt til et laboratorium i Texas for analyse.
– De 11 dagene før vi fikk svar, er blant de lengste i mitt liv, og Zdravko fortalte at han slet med å få sove i ventetiden, sier Emelie.
I det svenske TV-programmet kan man se Emelies reaksjon da hun får beskjed fra laboratoriet i Texas om at de to er forelder og barn.
– Det var vanskelig å holde tårene tilbake. Jeg ble kjempeglad, og da jeg ringte til Zdravko og fortalte det, ble han også det. Samtidig var vi sjokkerte.
Sint og opprørt
Det har vært mange sterke følelser de siste årene. Emelie har funnet puslespillbiten som manglet i livet deres.
Hun og Zdravko er glade og takknemlige for å ha funnet hverandre mens han fortsatt levde.
– Og så har han jo fått to barnebarn som han er så glad i. Han ser veldig stolt ut når han ser på meg og barna, sier Emelie.
Hun blir myk i stemmen når hun snakker om sin biologiske pappa.
– Han er en varm og veldig fin person, serber og oppvokst i det tidligere Jugoslavia.
Emelie er fortsatt både sint og opprørt over det som har skjedd. Det var altså fra 1970-tallet og frem til 1996 at den såkalte sædskandalen fant sted på Hallands sjukhus.
Hit kom par for å få utført en fruktbarhetsutredning. En lege, som nå er død, skal ha stjålet sæd fra parenes prøver for så å inseminere kvinner. Minst seks menn har blitt fedre uten å være klar over det. En av de andre barna unnfanget på denne måten, er Emelies bror.
Nylig innrapporterte Hallands sjukhus seg selv for at dette ikke skal kunne skje igjen. Zdravko og Emelie har kontaktet Europadomstolen om forholdet, og hun har skrevet boken «Vem är jag? Flickan från donatorskandalen».
Toppen av isfjellet
– Tenk så lenge man bare har feid dette under teppet. Jeg ønsker at vi alle får en form for oppreisning slik at vi kan sette et punktum i denne historien, sier Emelie.
– Hvorfor valgte du å skrive bok om dette?
– Jeg ville nå ut til så mange som mulig og fortelle historien sett fra et barns perspektiv. Jeg ønsker også at flere skal tørre å lete etter røttene sine og stå frem. Jeg tror nemlig dette bare er toppen av isberget, og at vi er mange flere barn som ble til på denne måten. Vi har alle rett til å få vite om vårt opphav.
– Hvordan er forholdet ditt til pappaen du vokste opp med?
– Vi har et fint forhold. Takket være denne historien, og ikke minst arbeidet med boken, har vi kommet nærmere hverandre enn tidligere. Vi kan snakke om følelser, som vi aldri har gjort tidligere, og jeg vil si at vi alle fire som familie har kommet nærmere hverandre. Det er jo utrolig positivt.
– Hva er du mest sint for?
– De tapte årene, og at sykehuset ikke tok meg på alvor.
Svenske SVT og dokumentarserien Uppdrag Granskning har snakket med over 256 menn som tjenestegjorde i militæret i Uppsala på slutten av 1960- og starten av 1970-tallet. 17 menn forteller at de donerte sæd til Akademiske Sjukhuset i Uppsala.
Minst tre har ufrivillig blitt far til ett eller flere barn, viser DNA-tester. Flere andre menn opplevde også dette, og saken ble en skandale i Svenske medier. Også noen norske barn ble født ved hjelp av den stjålne sæden.
Kilde: NRK
