Brevet til barnet som aldri kom hjem
Oda skulle bare på kino med nabogutten. Hun kom aldri hjem igjen
Da Heidi vinket «ha det» til datteren Oda (15), visste hun ikke at det skulle bli et farvel for alltid. Hva ville hun skrevet til barnet sitt, om hun kunne lese det? Her er mammas gripende brev.
Oda Moe (15) ble drept søndag 1. november 2009 i hjembygda Børsa i Skaun kommune. Nabogutten på 18 år tilsto like etter drapet da han ble pågrepet i sentrum.
Tilbake sitter en familie i sorg. Dette er mammas sterke brev til datteren.
Kjære Oda. Jenta mi!
Det er gått 15 år siden du uventet og brutalt ble tatt fra oss. Like lenge som du fikk leve, har vi savnet deg. Hver dag.
Du var en gladjente på 15 år med hele livet foran deg. Jeg kan seg deg for meg. 179 lang og tynn. Det viltre, halvlange, røde håret ditt og det vakre smilet. Latteren som fylte hele huset.
Brått ble det stille.
Et tomrom som aldri kan fylles.
Jeg tenker ofte på hvordan livet ditt ville vært hvis du fikk leve. Når jeg ser venninnene dine, ser jeg også deg og den jeg tror du ville vært i dag. Det er både godt og vemodig. En av dine beste venninner er blitt mamma og har oppkalt datteren sin etter deg.
Hun har tatovert initialene dine på armen sin. O.M. Du skulle vært en flott kvinne på 30 år, helt sikkert gift og med dine egne barn. Og jeg ville vært mormor. Jeg fant nemlig et brev etter deg der det sto at du ville ha to barn før du fylte 30, og en hund som het Molly!
Du drømte om å bli makeupartist eller sanger. Ville noen av drømmene dine vært virkelige i dag hvis du fikk leve?
Vi får aldri vite det.
Da alt ble stille
Fire dager etter at vi mistet deg, fant vi en sang på PC-en din som du hadde sunget inn – av Taylor Swift. Vet du hva Oda?
Tante Inger fikk en musiker fra Orkanger til å legge på piano og gitar på sangen din – og så ga vi den ut på CD. Alle de 500 eksemplarene ble utsolgt på et blunk. Pengene brukte vi til å lage Odas minnefond.
Hver gang telefonen min ringer, hører jeg sangen din, for jeg har den som ringetone. Søsteren til keeperen på landslaget fikk hele håndballaget til å signere keepertrøyen. Den ble donert i begravelsen din og henger på kulturskolen der du var elev.
Musikken var Odas store lidenskap, og den preget hennes liv. Oda's minnefond går til elever i Skaun kulturskole. I fondets styre sitter foreldrene, Odas bror og to representanter fra kulturskolen.
I Odas begravelse kom det inn penger til minnefondet. I tillegg ble det solgt CD-er av sangen som foreldrene fant etter at Oda var borte. De fikk inn ca. 200 000 totalt.
Pengene blir delt ut til kulturskoleelever i Skaun kommune som har gjort en ekstrainnsats til unge mellom 13 og 19 år som trenger økonomisk hjelp til å utvikle seg videre.
Konfirmasjonspengene dine ble gitt til kulturskolen og til håndballaget der du spilte. Pengene fra fondet bestemte vi oss for å dele ut som stipender til unge, lovende musikere på hjemstedet vårt. Det ville du ha likt, Oda …
Jenta mi, det er helt meningsløst at du ikke fikk leve! Du som hadde hele livet foran deg og så mange drømmer!
Planen var at du skulle søke deg inn på musikkskolen i Heimdal året etter ungdomsskolen, akkurat som storebroren din gjorde. Om musikken ville blitt ditt levebrød, får vi aldri vite.
Jeg håper du synger der oppe i himmelen for morfar og mormor – og alle andre kjære som har reist etter deg … Det er en trøst å tenke på at dere har hverandre.
Jeg har lært mye om livet siden du ble borte for meg, Oda min. At vi må nyte hver dag som den siste, for vi vet aldri hva fremtiden vil bringe. Livet er for kort til ikke å være lykkelig.
Du kan glede en person ved å si «hei» – eller bare gi en klem. Det betyr så mye!
Jeg elsker deg, Oda, og savner deg så det gjør vondt!
I begynnelsen, etter at du ble tatt fra oss, trakk folk seg unna når jeg møtte dem på butikken. Jeg forsto dem godt, for hva skal man si til mammaen med en datter som nettopp er drept av nabogutten?
Vet du hva jeg gjorde, Oda? Jeg gikk bort og ga dem en klem. Da åpnet de seg og delte vakre minner om deg. Det betyr mye!
Selv om vi har hatt det mye vondt, gjør det godt å hente frem minnene om deg, Oda. For det er så mye fint å tenke på som du har gitt oss.
Det er en trøst å tenke på at barndommen din var god. Du hadde tre bestevenninner som vokste opp i samme gate som du. Dere hang alltid sammen.
Tidlig oppdaget vi at du likte sang og musikk, og du hadde en fin sangstemme. Bare fire år gammel begynte du i kor. Men du var også god i idrett og spilte fotball og drev med friidrett. Flink med hendene var du også, og det var jeg som lærte deg å sy.
Og så spilte du klarinett i korps, men du mestrer mange instrumenter. I det siste var du begynt med håndball også. Alle interessene dine førte til at vi som foreldre fikk en aktiv fritid. Alltid var det et stevne vi måtte delta på, eller et arrangement eller en kamp du skulle kjøres til. Alt vi hadde vært en del av, ble borte sammen med deg.
Alt ble så stille.
Vi prøvde å fortsette uten deg, men det føltes meningsløst.
Les også: (+) Øyeblikket kom som lyn fra klar himmel. Fra den dagen ble ingenting som før
Siste gang jeg så deg
Jeg glemmer aldri den dagen da du ble tatt fra oss. 1. november 2009: Vi hadde feiret 20-årsdagen til storebroren din. Hele familien var samlet. Om ettermiddagen sa du at du skulle på kino med nabogutten. Dere skulle se filmen «Fame».
Ikke ett sekund ante det meg at du var i fare da du gikk ut døra med et «Ha det, mamma». Huset var fremdeles fullt av gjester. Alle vinket deg av gårde. Tenk om vi hadde visst at det var siste gang vi så deg i live …
Da du ikke kom hjem den kvelden, begynte jeg å ringe deg på telefonen, men du svarte ikke.
Det var så ulikt deg ikke å svare. Jeg ringte og ringte …
Regnet øste ned og trommet på vinduene.
Hvor var du?
Jeg begynte å engste meg for om det var hendt noe.
Klokka ble 24.00. Du var ennå ikke kommet hjem.
Så ringte det på døra. Der sto presten og politiet utenfor. Da visste jeg at noe forferdelig hadde skjedd, og jeg ville ikke slippe dem inn, for jeg var så redd for at de skulle si det jeg fryktet mest av alt!
Ganske snart fikk vi vite at du var drept på skytebanen i nærheten.
Alt var så uvirkelig, som om vi befant oss i en skrekkfilm.
Vi forsto ingenting. Nabogutten som virket så snill. Hvordan kunne han gjøre noe sånt?
En dag var alt normalt og neste dag var ingenting normalt mer!
Den første natten sov jeg ikke et sekund. Når skulle jeg begynne å ringe familien for å fortelle hva som har hendt? Hvordan skulle jeg klare det? Den første jeg ringte, var min egen mamma, din mormor.
Jeg spiste og sov minimalt de dagene, og mistet ti kilo i løpet av kort tid. Stua vår ble fylt opp av blomster og kondolanser. Snille naboer kom med mat.
Som en krigssone
De neste dagene var det som om vi befant oss i en krigssone. Over huset hang det helikopter dagen lang. Journalister ringte i ett kjør.
Dagen da du ble begravet, var forferdelig, men det var godt å se at kirken var fylt av familie og venner. Du var så godt likt, så elsket av alle. Du var rettferdig og rettskaffen, og du hjalp dem som var svake.
En gutt som ble mye mobbet på skolen, spurte meg: «Hvem skal hjelpe meg nå som Oda er borte?»
Da alle blomstene begynte å visne, klarte jeg ikke å kaste dem ut. Jeg vet det høres rart ut, men jeg følte at jeg kastet deg ut med alle de døde blomstene. Jeg måtte få hjelp til å få det ut.
Det tok lang tid før jeg klarte å smøre meg med krem på halsen, for det minnet meg sånn om det fryktelige du ble utsatt for. Det som gjorde at du mistet livet.
Naboene var fantastiske. Fem damer vasket rundt i huset til jul. Jeg orket ingenting.
Den første julen uten deg besøkte vi tante og onkel – og skulle feire julaften hos dem, men vi fant ikke noen juleglede for vi savnet deg sånn. Så vi dro hjem allerede neste dag.
Den første nyttårsaften uten deg samlet vi oss, en gjeng på 50 stykker, familie og venner ved graven din i et stort, lysende fakkeltog. Så sang vi «Lys og varme» av Åge Aleksandersen. Hørte du oss, Oda?
Du vet jeg elsker musikk, men jeg klarte ikke høre på musikk lenger. Jeg tenkte bare på at du elsket musikk og nå fikk du ikke høre mer. Hvorfor skulle jeg få gjøre det, da? Alt du elsket, som ble tatt fra deg den dagen. Det er så bittert og så urettferdig. Det tok flere måneder før jeg klarte å lytte til en sang. Da ble det Vamp. De sterke tekstene ble en trøst.
Lenge var sorgen uutholdelig.
Pappa og jeg prøvde å gå i terapi hos kriseteamet her en stund, men de som skulle hjelpe oss, begynte å gråte, så det endte med at vi måtte trøste dem.
Du var et elsket barn
Du visste at du var et elsket barn, Oda. Hver kveld kysset vi deg på kinnet og sa «god natt» og «jeg er glad i deg»!
Jeg fikk høre av andre foreldre at dette var noe du hadde fortalt vennene dine. De begynte å gjøre det samme i sine familier. Det er godt og rørende å tenke på at du var med å spre sånn kjærlighet!
Vi trenger gode handlinger som kan ta vekk den vonde.
Du aner ikke hvilken uhyggelig stemning som la seg over Skaun etter at du ble tatt livet av. Mange av venninnene dine har slitt mye i etterkant, både fysisk og psykisk. Måten du mistet det unge livet ditt på, har satt spor i mange unge sinn.
Pappa og jeg var ikke i rettssaken. Vi klarte ikke lese rettspapirene og holdt oss unna nyhetene i tiden etter. Det var for smertefullt å lese detaljene. Vi orket ikke høre om hvordan livet ditt ble tatt fra deg, gang på gang. Men vi var glade for at saken ble oppklart så tidlig.
Det første året var vi på graven din hver eneste dag. Vi satt på en benk og pratet med deg i timevis. Politiet ville nok skåne oss. De sa at du ikke kjente noen smerte da du ble drept.
Jeg kontaktet en dame som var klarsynt. Hun fortalte så mye om deg som stemte, så jeg trodde henne da hun forsikret meg om at du ikke hadde hatt det vondt de siste minuttene av livet ditt. Da fikk jeg fred for de vonde tankene som plaget meg sånn.
Det var en forferdelig tid, Oda. Jeg vet nesten ikke hvordan vi kom oss gjennom alt sammen. Vi prøvde å beskytte oss så godt vi kunne.
Livet er lettere nå, men det har tatt lang tid å komme hit.
Det som fremdeles er vanskelig, er å komme seg gjennom merkedager som er helt spesielle for oss og som minner om deg. Jul og bursdager, men også andre viktige dager, som konfirmasjonen din.
En stund var jeg redd for storebroren din. Han klarte ikke å snakke om deg på lang tid. I dag har han funnet kjærligheten og blitt pappa til to nydelige barn. Du har fått to tantebarn, Oda! Den eldste er fem år og oppkalt etter deg. Hun heter Ovedia. Jeg snakker mye med barnebarna om deg.
Da du ble borte, Oda, måtte vi bestemme oss for å overleve. Pappa og jeg måtte velge å være positive hver eneste dag.
I to år gikk vi i en sorggruppe der vi kunne dele tanker med andre som hadde mistet det kjæreste i livet. Hvis det finnes noe som er enda verre enn det vi har opplevd, må det være ikke å få vite hva som skjedde med barnet ditt. Vi fikk tross alt svar fort. Men jeg har aldri klart å oppsøke det stedet der det vonde skjedde.
Hvil i fred, Oda
Familien til gutten som tok livet ditt, bor fremdeles over veien. Men vi har aldri snakket sammen etter det som hendte. Jeg kommer aldri til å tilgi det han gjorde mot deg!
Jeg er takknemlig for all hjelpen vi har fått, og alle som har trøstet oss.
En ukjent dame opprettet Facebook-siden «Hvil i fred, Oda». Etter hvert tok jeg over denne siden som i dag har over 4000 medlemmer. Det føles som jeg kan snakke til deg direkte gjennom denne siden. Her deler også venner av deg minner om deg. Det er viktig for oss at du ikke blir glemt.
Som jeg sa, måtte vi velge livet hver dag siden du ble borte. Det å gjøre noe fint sammen hjelper.
I mange år sto rommet ditt urørt etter deg. Nå har vi pusset det opp.
Tegninger, skolebøker og alt som minner om deg, står lagret i kasser. Jeg kan ikke beholde alt i all fremtid. Men det er så vanskelig å kaste.
Tenk om jeg kunne gi deg en klem, Oda. Jeg ville gitt alt i verden for å kunne gi deg en klem til …
Kjære Oda. Jeg har alltid trodd at det er mye mellom himmel og jord som vi ikke forstår. Og jeg tror ikke noe mindre på det i dag.
Om det gikk an å skru tiden tilbake. Da vet jeg akkurat hvor jeg ville dra. Da hadde du vært her hos oss.
Vi savner deg sånn. Jeg gleder meg til at vi sees igjen i fremtiden. Ha det bra igjen, vennen vår, kyss og klem fra alle her nede.
Sov godt, vennen.
Hilsen mamma!
Uklart motiv
Skaun-saken er en norsk drapssak fra 2009, der offeret var 15 år gamle Oda Moe fra Børsa i Skaun. Hun ble drept av nabogutten på 18 år. Han tilsto like etter drapet. Motivet er uklart, men gjerningsmannen har forklart at han i en periode hadde hatt tanker om å drepe noen, og alt tyder på at Oda var et tilfeldig offer.
Straffesaken startet i Sør-Trøndelag tingrett i Trondheim 7. januar 2010. Der forklarte gjerningsmannen at han hver eneste dag etter drapet har angret på handlingen.
18-åringen ble dømt til 16 års fengsel for drapet på Oda. I retten prosederte forsvareren med at mannen burde få lavere straff på grunn av sin raske og detaljerte tilståelse, sin unge alder og sykdomsdiagnosen Aspergers. Denne diagnosen fikk han under varetektsperioden.
Kilder: Aftenposten og Wikipedia.
Trenger du noen å snakke med?
Mental Helse kan nås på 116 123. Det er en gratis og døgnåpen telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og vi har taushetsplikt. Telefonen er åpen alle dager, året rundt, også på røde dager.
