35 år som frivillige hjelpearbeidere
Guttorm er vant til å bli vekket av alarmer. Men denne gangen må han sitte med beina på gulvet noen sekunder før meldingen synker inn
Da jorden forsvant under husene i Gjerdrum, bar de folk i sikkerhet. Da terroristen gikk amok på Utøya, reddet de barn og unge fra å bli drept. Elin (55) og Guttorm (56) er blant de frivillige som kalles ut når døden truer.
Guttorm Skovly sov da alarmen gikk. «Katastrofealarm» sto det på telefonen. Guttorm og kona Elin hadde sovende barnebarn i huset. Så da meldingen kom klokken 05.02, natt til 30. desember i fjor, måtte ekteparet først summe seg.
– Jeg er vant med å bli vekket av alarmer. Men denne gangen måtte jeg sitte med beina i gulvet noen sekunder før meldingen sank inn, sier Guttorm.
Selv etter 35 år som frivillig i Norsk Folkehjelp og utallige år som instruktør i førstehjelp, var innholdet i meldingen vanskelig å ta inn over seg:
Flere bolighus tatt av et jordras. Flere sto i fare for å rase ut i leirgropen.
– Men så sto det klart for meg: Jeg måtte bare reise, jeg måtte være et annet sted enn hjemme i senga, forteller Guttorm Skovly.
Uniformen fikk han på seg i en fart. Han var første mann fremme på basen til Norsk Folkehjelps avdeling på Hadeland. Da neste mann kom, var begge bilene startet: En ambulanse og en terrenggående Toyota Land Cruiser.
– Vi skulle jo til et jordskred, og jeg tenkte på hvilke kjøretøyer som var best å ta med tanke på fremkommelighet, forteller Guttorm Skovly.
For i situasjoner der andre får panikk eller blir paralysert, tenker Guttorm Skovly strategisk og rolig.
– Det gjelder å tenke enkelt, sier han.
– Det var det som reddet oss på Utøya også.
Mye å gi
Elin og Guttorm møtte hverandre i 1982 på ungdomsklubben på Jaren. De hadde en stor felles interesse; et ønske om aktivt å hjelpe andre. Ekteparet fikk to døtre og innså at de ikke kunne ha hatt det bedre. Og samtidig hadde de mer å gi.
De to melde seg som frivillige i Norsk Folkehjelp, en politisk uavhengig, humanitær organisasjon. Allerede som 14-åring hadde Guttorm selv hatt glede av «folkehjelpa»: Da faren hans døde, kom det én fra Norsk Folkehjelp som bisto moren med et salg.
Nå har de vært aktive i Norsk Folkehjelp Hadeland i 35 år. De er vant å stille opp på kort varsel for å finne en eldre, dement som har gått seg bort, eller et ungt menneske som har endt sitt liv.
Meldingen som tikket inn natt til lille nyttårsaften i fjor, skilte seg ut.
Meldingen «KATASTROFEALARM» var sendt ut bare en gang tidligere fra sentralen i Norsk Folkehjelp: 22. juli 2011. Da hadde ekteparet veldig kort vei til dem som trengte hjelp. De var nemlig selv på Utøya da Anders Behring Breivik gikk i land og begynte å skyte.
Les også: «Vi blir skutt på. Vi gjemmer oss. Ring politiet. Jeg elsker deg»
Trøst og støtte
På AUFs leir på Utøya sommeren 2011 var åtte fra Norsk Folkehjelp Hadeland til stede. For Eli og Guttorm var det 20. gang de stilte som frivillig på øya i Tyrifjorden. Oppdraget var som vanlig å hjelpe ungdommene med småskader som kunne skje under fotballturneringene eller hvis et amorøst par skled i regnværet på kjærlighetsstien.
Helt på tampen av leiren kom meldingen om at regjeringskvartalet var bombet. Ungdommene i leiren samlet seg i kafébygget for å bli informert. De frivillige fra Folkehjelpen var også til stede ved kafébygget, men ble enige om at bare én av dem skulle bli igjen. De andre frivillige gikk til Skolestua for å gjøre den klar til å ta imot ungdom som trengte trøst og støtte etter Oslo-sjokket.
Få minutter senere smalt det.
– Vi trodde først det var kinaputter, husker Elin om skuddene de hørte.
– «For en dårlig spøk», tenkte jeg med tanke på bombeangrepet.
Så smalt det igjen. Guttorm forsto at det var skarpe skudd og ropte: «Få folk inn i Skolestua!»
I den røde Skolestua midt på øya klarte de frivillige å gjemme 40 ungdommer, mens den siste i gjengen fra Norsk Folkehjelp fremdeles var utenfor kafébygget.
Hun var blant de syv som ble drept der.
– Det kunne ha vært oss i stedet for henne. Men det tjener ingen å tenke slik.
Les også: – Da kamera ble slått av, måtte jeg gå og gråte for meg selv
Guttorm skyver nok en gang den tanken bort.
Ekteparet og deres kolleger samlet alle de fikk øye på i den røde, lille hytta hvor Folkehjelpen holdt leir hvert år. Rett før Guttorm skulle låse døren, kom en jente ut av skogen.
«Jeg er skutt», hylte hun. Den ene armen hennes blødde.
Guttorm tok den 16-årige jenta inn på et eget rom, forbandt skuddsåret og prøvde å berolige med at «dette skal gå bra». Der og da ante de ingen hva som egentlig skjedde utenfor. Det de forsto, var den intense frykten de kjente på.
«Takk for at dere reddet livet mitt», skrev 16-åringen senere til ekteparet Skovly.
Beholdt roen
Ekteparet Skovlys evne og trening i å bevare roen kom til nytte sommerkvelden for ti år siden. Ungdommene hyperventilerte der de lå på det kalde gulvet i mørket. Utenfor hørte de grener knekke og skritt som nærmet seg.
Da «noen» ristet i dørhåndtaket, og den ikke lot seg åpne, smalt to skudd mot det ruglete, uklare vinduet i døren. Ungdommene skrek, glasset holdt og skytteren gikk videre.
– Jeg tenkte heldigvis riktig, sier Elin om å ha tettet alle vinduene i hytta med madrassene fra sengene.
– Han kunne ikke se inn og tok ikke sjansen på å prøve mer.
Et av mange minner er alle mobiltelefonene som kimte konstant. Familie og venner som håpet å få kontakt med sine kjære. En telefon lå nær Elin. Den lyste «mamma». Hun svarte: «Jeg vet ikke hvem som eier denne, men sjansen er stor for at ungen din er i god behold hos oss».
«Takk!» sa en skjelvende stemme.
Guttorm tenker tilbake.
– I løpet av de timene på øya ble kroppen min to år eldre, sier han og strekker seg.
Natten etterpå hadde han en prat med meg selv på Sundvollen.
– Jeg bestemte meg for:
1) Aldri å nevne navnet hans.
2) Ikke å hate ham, da det bare vil gå utover en selv.
3) Å gjøre mer av det han oppga som grunn for angrepene, dra tilbake til øya og verne om den fine kulturen.
Siden har de tatt Utøya tilbake. Familien har hytte på øya.
− Føler meg nesten mer hjemme der nå enn noen gang tidligere, sier Guttorm Skovly.
Varm velkomst
Elin har vært aktiv lokalpolitiker og jobbet med smittesporing i hjemkommunen. Guttorm er førstehjelpsinstruktør. I tillegg setter hver av dem av rundt tusen årlige arbeidstimer som frivillige.
– For oss er det en livsstil, er de to enige om.
– Vi er med på noe som er viktig for andre. Det føles stort og viktig.
Som i 1999 da de fikk sitt første store oppdrag.
Norsk Folkehjelp Hadeland ble bedt om å lage et mottakssenter på Gardermoen for kosovoalbanske flyktninger. Mottakssenteret måtte være klart i løpet av 24 timer.
– Vi tok i bruk de gamle arbeidsbrakkene ved den nye hovedflyplassen. Vår oppgave var å gi flyktningene en varm velkomst med mat, drikke og andre nødvendigheter.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
De to samlet en gjeng med glade frivillige.
– Vi sto på kjøkkenet på Hadeland videregående skole og smurte hundrevis av matpakker som ble kjørt til Gardermoen. På rekordtid samlet vi inn alt fra gratis mat hos lokale butikker, til tannbørster og deodoranter, undertøy og klær, sier Guttorm.
Hver femte dag i ti uker tok de imot rundt 100–150 flyktninger.
– De kom med livet sitt i en bærepose, forteller Elin.
Alltid på vakt
– De tok oss i hånden og takket dypt for en matpakke og et klesplagg, forteller Elin og Guttorm.
Lukten fra dagene i brakkene ved Gardermoen sitter fast i minnet.
– Stakkars, de hadde ikke hatt mulighet til å vaske seg på lenge. Det gikk med noen hundre liter med vann.
Og hver gang flyktningene hørte et fly, vendte samtlige hoder seg i retningen av lyden. Kroppen var fremdeles på vakt.
– Men det jeg husker best, er stillheten, minnes Guttorm.
– De satte seg på gulvet og sa ingenting. Alle hadde det samme uttrykksløse ansiktet. Jeg så det samme på Gjerdrum og Utøya. Ansiktet til folk i sjokk.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Et barn brøt stillheten blant flyktningene.
– Det startet med pludringen til en baby. Litt etter litt ble «lyden skrudd opp».
De første kom på våren og var med på å gå i barnetoget på Jessheim 17. mai. Guttorm lyser opp når han nevner det.
– Det var så fint å se barna leke med norske jevnaldrende, og en haug med folk hadde tatt med brukte klær og annet utstyr til både store og små.
– Å få oppleve nestekjærlighet gjør meg så rørt, sier han.
− Snart raser huset!
Behovet for en slik omtanke har de selv kjent på etter Utøya.
– Det gir meg energien til å trå til videre, sier Guttorm.
Han synes det var fint å se at den slags nestekjærlighet ble sendt til Gjerdrum fra et samlet Norge.
Fortsatt sitter minnene fra den nest siste natten i 2020 fast: Utrykningen, barnebarna, TV-bildene fra havet av blått, blinkende lys fra syke- og politibiler.
– Det minnet meg om da vi trådde i land fra Utøya, sier Elin.
Hun kunne føle smerten til de rammede.
Guttorm hadde ikke tid til å dvele da han kom til åstedet.
– Vi fikk knapt stoppet ambulansen vår før et ektepar måtte kjøres til legevakten, forteller han.
Etterpå var han med å tømme Bo- og behandlingssenteret for folk.
– Midt i redningsaksjonen ble det ropt: «Kom dere ut! Snart raser huset!».
– «Unnskyld», sa jeg til en eldre dame og bar henne ned trappen og ut til de andre som ventet. Den siste beboeren var en svær 90-åring. Løsningen ble et skli-laken. På det dro vi ham ut. Det er utrolig hvilke krefter du får av adrenalin.
Les også: (+) Redningsmann Ørjan henger i vinsjlinen under helikopteret. Så slutter ting å gå etter planen
Sterke minner
1. nyttårsdag sluttet Elin Skovly seg til de frivillige heltene på Gjerdrum. I etterkant har Norsk Folkehjelp Hadeland snakket med hverandre om hva de opplevde.
– Vi foretar alltid en risikovurdering og er stort sett trygge ute i felt, sier Guttorm,
– Men det er viktig å få luftet opplevelsene med hverandre etterpå.
Å være hverandres støtte er viktig.
Paret er flinke til å fokusere på de gode minnene.
– Jeg glemmer for eksempel aldri de glade ansiktene til barna fra Kosovo da de for første gang fikk smake nypoppet, fristende popkorn, mimrer Elin.
Eller begeistringen hos et nybakt, kosovoalbansk foreldrepar da de fikk en gammel barnevogn. Jeg glemmer heller ikke knisingen til de unge jentene som hadde fått stringtruser fra HM. De holdt dem spørrende opp: «Hva i all verden er dette?»
– Men de 68 som ble drept på Utøya skal heller aldri bli glemt! understreker Elin og Guttorm.
Hjemme hos familien Skovly står de oransje ryggsekkene alltid pakket og klare. De nå voksne døtrene er vokst opp med familiens motto «Bry deg om og ikke med andre».
– Husk at det er lov å be om hjelp, minner paret om.
Ekteparet vet å sette pris på livet.
– Hver dag er vi takknemlige for å leve.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 62 2021
