Knekket av matgrossistene − tok skjeen i egen hånd
Roger ville gi opp gårdsdriften – så fant han gullkalven
Roger Paulsen drev gården sin som et mønsterbruk. Så innhentet den nye tiden bonden. Men da han hadde startet nedstengningen, snublet han over nytt håp.
Kua er urolig. Hun skal gjennom noe som hun ikke er helt klar for, noe hun aldri har gjort før.
Kvelden er mørk, det er i slutten av januar, gradestokken viser 21 blå. Fjøset er et kaldt fjøs, med tre vegger og tak. Som en gigantisk gapahuk.
Roger Paulsen derimot, har vært med på dette mange ganger før. Han kan by på både rutine og trygghet til kua som skal få sin første kalv.
Den nesten to meter høye bonden henter en kjetting og ser an kua som går urolig rundt. Når kalvingen er i gang og beina til kalven stikker ut, så slår han resolutt kjettingen rundt dem.
Så begynner han å dra.
Roger er godt foret opp, og legger hele vekten bak. I løpet av noen minutter er en dampende nyfødt kalv ute.
Mor rundsleiker sin førstefødte, og ikke lenge etter stavrer kalven rundt i halmen. Familielykke råder i fjøset. Kua og kalven har mer enn nok med hverandre, og enser ikke en bekymret Roger Paulsen.
Det er bikkjekaldt, men ingen av de involverte ser ut til å bry seg om det.
For Roger Paulsen var det egentlig meningen av kalvingen skulle bli blant hans siste. I januar for ett år siden så det ut som om det ikke var mulig å drive lenger som kjøttprodusent i Skogbygda, seks mil nordøst for Oslo.
Smaken av god drift
− Å kunne gi folk kvalitetsmat, er det som driver meg. Å vite at vi har gjort det beste vi kan for dyra, og at det gjenspeiler seg i smaken på maten − det gir den gode følelsen, sier Roger Paulsen på Engeflaen gård.
Mor Bjørg arvet gården på Husåsskogen i Skogbygda, og drev sammen med pappa Anders til Roger tok over. For ca. 10 år siden bygde de nytt kaldt fjøs til i underkant av 100 dyr. Og det har ikke vært mangel på prosjekter for å drifte bedre. Fra robot som fjerner møkka, ny og stor forsilo, til «gressklipper» med 9 meter vingespenn til 1,5 millioner kroner.
Regnskapsførers tale var etter hvert klar:
− På 10 år har jeg ikke tatt ut lønn. Alt har gått til investeringer og leasing. Jeg har en 80 % stilling på et omsorgssenter for å kunne klare meg. Til slutt må man bare stoppe opp og spørre seg om det er verdt det.
Paulsen fant svaret selv: I møte med økte priser på kunstgjødsel, drivstoff, og lån − men uten at prisen produsentene fikk for kjøttet fulgte etter, var hans livsverk dødsens.
− Kjøttprisen har vel nesten ikke økt siden 1988, forteller Roger.
Det var bare å legge ned.
I 2022 var det 37 682 gårdsbruk i Norge.
Det er rundt 397 færre enn året før og tilsvarer en nedgang på én prosent, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
I snitt er det altså blitt lagt ned mer enn ett gårdsbruk hver dag fra 2021 til 2022.
Lokalavisa Raumnes laget sak om bonden som ga opp livsverket sitt. Roger Paulsen startet nedtrappingen. Fortsatt sto storfe i fjøset. Var det mulig å få til noe ekstra med en utradisjonell sluttspurt før han stengte ned og slukket lyset?
Les også: (+) Da Kjell Ola gravde i slektsgårdens historie, tvang familiehemmelighetene frem
Race etter burgere
«Brød og Sirkus» heter den lokale varianten av «Bondens Marked». I fjor prøvde Roger seg med en stand og solgte egenproduserte hamburgere. Det ga mersmak, bokstavelig talt. Suksessen tok ham helt på senga, og på slutten gikk han rett og slett tom for burgere.
Roger startet opp gårdsbutikk i lokalene der mor Bjørg og far Anders hadde et lite bakeri for mange år siden. Litt oppussing, innkjøp av et par fryseskap og innlegg på Facebook − og ryktene om suverent kjøtt begynte å gå.
− Siden jeg allikevel skulle avvikle, skulle jo dyra slaktes. Jeg bestemte meg for å utnytte mulighetene til å få med meg mest mulig inntjening på kjøttet. Og siden jeg veldig godt vet at det ikke er oss bøndene som stikker av med gevinsten, tenkte jeg at jeg kunne hoppe over alle mellomledd og selge direkte via gårdsbutikken og Reko-ringen på Jessheim og Årnes, forteller han.
− Vi solgte burgere for 90 000 kroner! Det er helt vilt!!
En sliten og fornøyd Roger med teamet rundt seg, smiler bredt.
− Det har vært så bra at jeg har revurdert nedleggelsen!
Les også: (+) Kenneth reiser 7 500 kilometer for å fiske laks, heller enn å fiske i Norge
Har plass, ikke lov
Kjøttet Roger selger er skåret og vakuumpakket hos et frittstående slakteri. Og så lenge Roger bare videreselger kjøttet, er alt greit så lenge lokaler og fryseskap er godkjente. Renskåret kjøtt har han grei fortjeneste på. Burgerne og pølsene som ble bearbeidet på slakteriet, koster flesk.
− Skal jeg få økonomi i dette, må jeg kunne hente inn fortjenesten som ligger i bearbeiding av råvarene. Skal jeg ha andre til å gjøre jobben, blir det lite igjen, sier han.
På gården har han lokaler med plass til produksjon av burgere og spekemat. Regler og krav fra matmyndighetene skaper større utfordringer.
− Jeg skjønner selvfølgelig at det må være strenge regler for produksjon av mat. Det hadde vært greit å kunne gå til noen for å få den hjelpen man trengte for å få gjort ting riktig, sier Roger Paulsen.
Møtet med Mattilsynet har utløst adskillig frustrasjon: Alt fremstår vanskelig, alt er problematisk. Reglene er ulike fra distrikt til distrikt. Som om byråkratene er ute etter å sparke bena vekk under initiativrike bønder, føler bonden.
− Du kan komme med et forslag om å gjøre det sånn og slik, men når du får et «nei» er det ingen oppfølging om hvordan du kan gjøre det for å få godkjenning. Kun avslag, og så må du hjem og tenke på nytt, uten å ane om du tenker i riktig retning, sier bonden oppgitt.
Les også: (+) Fornebu flyplass: – Fortsatt kjenner jeg vemod. Det tok 25 år å komme over sjokket
Nytt håp
Som trebarnspappa og eneforsørger må Roger bare innse at jobbing døgnet rundt ikke er helsefremmende. Men suksessen med å selge kjøttet selv utenom grådige grossister, er inspirerende. Full fart i gårdsbutikk og direkte salg til dem som skal spise maten likeså.
Økonomien i resten av virksomheten har ikke vært like oppløftende.
Fortsatt grubler han over mulige løsninger. Hva med å selge unna utstyr og heller leie inn når han trenger det?
Jordene hvor han dyrket gress til fôr er forpaktet bort. Han kjøper heller inn høy, så slipper han jobben med slåttonna.
Og sannelig ser det ikke ut til at han får de nødvendige tillatelser og godkjenning til å lage hamburgere og spekemat på gården likevel.
I ryggmargen ligger bondetradisjonen. Å gi opp gårdsdriften, uansett hvor trøblete den måtte være, sitter langt inne. For én dag vil kanskje én av ungene ta over?
