Jenta som ikke ville gå i kjole
Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet
Fem år gammel sitter Renate på lekestativet i barnehagen og kniper øynene hardt sammen mens hun ber at hun skal ha guttetiss når hun åpner dem igjen. Hun er jo en gutt – hvorfor visste ikke Gud det?
Heistadmoen, Kongsberg 1995:
Renate Gomsrud er hun døpt og er høyt og lavt fra hun kan gå. Hun leker aller best når hun kan få løpe fritt ute på beitet utenfor huset deres, sammen med kuene og hestene.
Eller når hun hviner av fryd i skogen mens hun leker krig eller cowboy og indianer sammen med søskenbarna og de andre ungene i nabolaget.
Klærne må gjerne skiftes tre ganger om dagen fordi hun blir så møkkete. Hun kalles «den ville guttejenta» og blir av og til ikke bedt i bursdager fordi hun lager så mye bråk, tull og leven.
Nå står første skoledag for døren. Hun er skrevet inn på Berg skole, en kort sykkel-strekning og en lang nedoverbakke ned til et gammelt, stort, hvitt hus med flere klatretrær enn lekeapparater utenfor.
Renate gleder seg. Hun kjenner allerede de fleste av de 11 andre spente førsteklassingene. Mamma har sluttet å kjøpe kjoler og skjørt til henne nå, men vil at hun skal pynte seg denne dagen. Kompromisset blir en blå tights med hvitt mønster.
Ikke bukse – ikke kjole.
Ikke gutt – ikke jente.
Med mørkeblå sekk, fire manglende melketenner og nyklippet, kort hår bukker Renate for sin første skolelærer.
Jeg var bare meg
– Det var aldri sånn at jeg plutselig våknet en morgen og tenkte at jeg var født i feil kropp. Jeg var alltid gutt inni meg og tenkte at det var helt naturlig, sier hun som ble født Renate, men i dag har en M istedenfor K i passet og har byttet navn til Alex Aslak Gomsrud (36).
Etter at hans bønn om å få guttetiss ikke gikk i oppfyllelse den gangen i barnehagen, tenkte han ikke så mye mer på det.
Ikke før jeg ble mer voksen og fikk tilgang til et hav av informasjon om hvilke muligheter som finnes.
– Før det hadde jeg aldri hørt ordet transseksuell før. Jeg var bare meg. Og alle lot meg få være det. Det takker jeg særlig mamma, pappa, og «Mosta» (farmor) for, sier han.
En person som identifiserer seg som transseksuell oppfatter å ha en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det kjønn personen fysisk er født som.
Tidligere har dette blitt beskrevet med uttrykk som «å være født i feil kropp» eller å være en kvinne/mann «fanget i» en manns/kvinnes kropp. Senere beskrivelser med fokus på kropp har gått mot å være født med en kropp som trenger justering for å bli god å bo i. Ulike grader av justeringer er forskjellige fra person til person.
Transseksualisme er en diagnose. Mange får hjelp av hormonbehandling, kirurgi, eller sosiale og juridiske tilpasninger.
Kilde: Store norske leksikon
Stemmen er mørk, hodet nesten uten hår, skjegget trimmet, brystet flatt og armene muskuløse. En stor tatovering av en møll dekker hele halsen og skjuler det ikke eksisterende Adams-eplet. Møllen betyr og symboliserer transformasjon.
Les også: (+): Da ryktene hadde begynt å gå, satte Tonje (19) seg ned og skrev et brev til foreldrene. Svaret kom umiddelbart
Forelsket i Silje
Berg barneskole, 1998:
Renate er urolig, men trives på skolen. Det er vanskelig å sitte stille, men hun har en lærerinne som takler det bra.
Hun har selv et barn med ADHD, en diagnose Renate også nå har fått. På fritiden går det i fotball, fisking, skateboard og herjing. Det er alltid venner å leke med, både gutter og jenter, selv om hun fortsatt liker å trekke seg litt tilbake og løpe alene sammen med kuene og hestene på beitet.
En dag ser mamma og pappa at fjerdeklassingen deres har skrevet «Silje» inne i bremmen på fotball-capsen sin. Silje er den peneste jenta i 4A.
«Du er nok lesbisk, Renate», sier de til datteren sin, som den mest naturligste ting i verden. Det er ingen overraskelse for dem, jenta deres har alltid vært guttete i alt hun har foretatt seg. Og det har vært helt greit.
Renate aner ikke hva det ordet «lesbisk» betyr. Hun vet bare at hun liker jenter – så da er hun vel det, tenker hun med et forelsket smil.
Det er på denne tiden at Renates elskede bestemor også begynner å forstå tegningen. «Mosta» har stolt kjøpt en festdrakt til 17. mai til sitt jente-barnebarn.
– Lykke til med å få på henne den, humrer Renates far muntert da «Mosta» kommer med kjolen.
Til foreldrenes store overraskelse tar datteren den på.
Én gang. Av respekt og kjærlighet til sin «Mosta». Det er siste gang noen ser Renate i kjole.
Neste gave fra «Mosta» er en stor, rød T-skjorte med fotballmann på.
Følsom bråkmaker
De siste årene på barne- og ungdomsskolen får Renate ekstratimer og assistent. I hver sin ende av klasserommet, helt bak, sitter hun og klassens andre bråkmaker. Hun er en ertekrok som gjerne kaster appelsiner på tavla og er ofte midtpunktet.
Hver gang hun får en sjanse, dropper eller spytter hun ut ADHD-medisinen sin. Hun liker ikke hvordan den gjør den urolige kroppen hennes så flat – for inne i hodet har hun like mye kaos. Energien må ut.
En gang blir hun utvist for å ha banket opp en gutt i trinnet over henne. Men hun får fryktelig dårlig samvittighet og ber gutten raskt om unnskyldning.
Les også: Ett valg forandret livet: Da livet var på det mørkeste, fikk Geir Kåre en melding fra Marte
Ingen spør. Alle vet
Sinne- og impulskontrollen, samt konsekvenstenkning, er svake sider hos ungdomsskolejenta som nå har farget piggsveisen med lugg, akkurat lang nok til å sutte på, mørkeblå. Frisyren er kopiert fra Aron Carter, en artist som alle jentene elsker.
På Renates rom henger en gullmedalje fra NM i judo og store plakater av Pamela Anderson fra Baywatch, Jennifer Aniston fra Friends og den mest brystfagre i Spice Girls.
Sine egne bryster, som nå begynner å vokse frem, er hun ikke like glad i. I speilbildet gjør de henne til noe hun ikke er. Som en svært synlig «feilmerking» …
Renate skjuler dem i stramme sports-bh-er under store, kule gensere.
Hun går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet. Den ville guttejenta med det blå håret skjuler ikke noe annet enn brystene. Kongsberg er en liten by. Kun på leirskole med klasser fra andre byer får hun spørsmål:
«Er du gutt eller jente?»
Han svarer ærlig at han er jente. Så er det ikke mer snakk om det.
På skolen har de gym i siste time, så hun går hjem og dusjer.
16 år gammel får Renate mopedlappen og sin første kjæreste. En jente fra byklassen, som selv tar initiativet. De er sammen i et år. Mange er nysgjerrige på den livlige og karismatiske gutten som egentlig er jente.
Les også: Kim Wigaard: – En av de viktigste ukene i året
Å bytte kjønn
Etterhvert som Renate leser og forstår mer, begynner hun å tenke på at hun vil bytte kjønn fysisk også. Hun snakker med både foreldrene og «Mosta» om det. Mamma Sonja samler inn all den informasjonen om transseksualisme og kjønnsoperasjoner hun kan, og gir den videre til datteren.
Men hun kan ikke la være å spørre:
– Er du helt sikker på at du ikke bare er lesbisk da, Renate?
Renate er sikker. Hun er ikke en jente som liker jenter. Hun er en gutt i jentekropp som liker jenter. Sammen går mor og datter til fastlegen, som henviser Renate videre til Rikshospitalet.
Her må hun starte med psykolog hver tredje måned i ett år. Sykehuset må være sikre på at 17-åringen er sikker.
Renate føler imidlertid så mye ubehag ved alle merkelige spørsmål hun må svare på at hun avbryter. Hun er ikke klar for alt dette!
Finner seg selv
Rikshospitalet, september 2017:
Det skal gå nesten 10 år før han er klar og gjør inngrep i kroppen.
Da han er 23, begynner han å kalle seg Alex Renate. Likevel tar det ennå noen år før han begynner med hormonsprøyter og registreres som Alex Aslak.
Nå står han her foran speilet på det lille rommet sitt på Rikshospitalet og kan ikke ta øynene fra sin nye overkropp. 148 gram er fjernet fra venstre bryst, og 152 fra det andre. Mamma er med på sykehuset.
Han er 27 og har endelig en overkropp som matcher hodet hans. Det er fantastisk!
Livmor og eggstokker er allerede fjernet. Nå føler han seg som en ekte mann også utenpå. Ikke bare inni. Han trenger ikke gjøre mer.
De ti årene som er gått, har han brukt til å finne seg selv og på å bli sikker på hva han vil. Han trengte de årene.
Nedtur
Nå, her foran speilet på det hvite, sterile sykehusrommet, vet han at han har alt han trenger. Det manglet kun å få bort brystene. Han trenger ingen kjønnsoperasjon for å være mann. Endelig er han mann nok til å forstå det!
Mamma Sonja prøver å forberede barnet sitt på at han kan oppleve en nedtur nå, som følge av alle forandringene i kroppen. Alex Aslak blåser det bort – han er jo så lykkelig nå!
Men mamma har rett. Plutselig føler han seg ikke så glad lenger. Det er ikke den samme lykkerusen å stå og se på sitt nye jeg i speilet. Han sliter med tankene sine og forsøker å døyve de depressive følelsene med alkohol.
Det hjelper lite.
Det tar et halvt år før han endelig kommer ut på den andre siden igjen. Han trengte bare tid til å venne seg til sin nye kropp.
Lykkelig
Årene går, og han har hatt flere kjærester.
– Jeg er 100 prosent fornøyd med livet og kroppen min i dag. Jeg er lykkelig. Det eneste jeg mangler nå, er en «Fru», sier Alex Aslak muntert når vi treffer ham en solskinnsdag i hjembyen.
For tiden bor han sammen med moren mens han sparer penger til egen leilighet. Det stortrives de begge to med. Foreldrene har vært skilt i mange år, men er venner.
Alex Aslak klarer seg fint uten ADHD-medisin i dag, og jobber både innen helse og psykiatri, er barsjef, og ansatt på Kiwi.
Han må fortsatt ta hormonsprøyter hver 12. uke resten av livet.
Takker foreldrene
– Det å være transseksuell er en så liten del av meg. Om jeg er gutt eller jente, er ikke det viktigste med meg – eller med noen andre. Det viktigste er hvem man er som menneske. At jeg aldri har opplevd problemer eller mobbing, takker jeg mine foreldre for. Med deres åpenhet, kjærlighet og aksept ga de meg den tryggheten jeg trengte for å tørre å være meg selv, sier Alex Aslak.
– Jeg sier fortsatt «hun» når jeg snakker om Alex Aslak, selv om hun var «gutt» i alt hun gjorde fra hun var barn. Sånn har det bestandig vært, og vi har aldri tenkt på det som noe problem, sier pappa Roar.
– Vi forsto tidlig at jenta vår var mest gutt, men vi har aldri opplevd det som noe problem. Hun ødela dukkehuset hun fikk av bestefar samme julekveld hun fikk det som treåring. Tok jeg på henne kjole, rev og slet hun i den og var tydelig utilpass. Jeg sier «hun» når jeg snakker om barndommen hans, ellers er det bare «han» nå når jeg snakker til eller forteller om barnet mitt, sier mamma Sonja.
Å bli mann på ordentlig satt i hodet på Renate. Alex trenger ikke guttetiss, slik han ba til Gud om i barnehagen. Han trenger bare få lov til å være seg selv.
Det fikk Renate.
Og det får Alex Aslak.
Alex Aslaks historie kan du også høre i Norsk Ukeblads podkast, Fra hjerte til hjerte.
