stille drukning
«Nå klarer jeg ikke mer. Nå drukner jeg, nå er det slutt», tenker Sidsel. Da hiver Harald seg i vannet
Sidsel (72) klarte ikke å formidle at hun var i ferd med å drukne. Heldigvis la Harald (73) merke til hva som holdt på å skje. Da svømte han for livet.
«Så herlig vannet er», utbryter Sidsel Anda Hafell (72) og legger på svøm. Hun synes det kjennes som 22 grader i Transjøen. Hun har vært som fisken i vannet siden hun var en liten jente.
Hun har hatt litt problemer etter et brudd i ryggen fra en fallulykke i 2016, men ellers er hun i fin form.
Sidsel er på besøk hos venneparet Helen Melby og Harald Espelund (73) i Mogreina i Ullensaker kommune.
Hun ser noen nydelige vannliljer i strandkanten. «De må jeg ta bilde av senere,» sier hun til Helen. Begge damene svømmer litt utover, men så snur Sidsel.
Hun vil svømme inn og fotografere de vakre liljene med en gang.
Plutselig føles det som om vannet flommer over henne. Hun kaver, men kommer seg ikke fremover. Hun prøver å snu seg mot venstre, men kroppen går mot høyre. Hun begynner å svelge vann.
Sidsel prøver å se etter land. Hun klarer ikke å orientere seg. Hun vet at det ikke nytter å få panikk. «Ta det rolig», sier hun til seg selv.
Les også: Inger (82) blir sakte borte foran øynene deres. Datteren Katinka (54) roper varsku
- Legger du merke til noen som holder på å drukne, er det viktigste du gjør å få å personen på land. Ikke nøl med å ta grep, dette er tidskritiske situasjoner. Desto raskere personen kommer i sikkerhet og på land, jo større er sjansen for å overleve. Er det andre til stede bør de ringe 113, er du alene må du ringe 113 når personen er i sikkerhet.
- Ikke sett egen sikkerhet på spill. Er personen utenfor rekkevidde for deg, må du ringe 113 snarest. Da kan de få varslet brannvesenets dykkerlag.
- Med 113 på høyttaler sjekker du om det er liv i pasienten. Hvis det ikke er tegn til liv eller hvis personen har unormal pust eller ikke puster, så er det stor sjanse for at hun eller han har fått hjertestans. Da må du sette i gang med hjerte- og lungeredning.
- Er det ikke tegn til liv må du umiddelbart starte med munn til munninnblåsinger på personen. Start med fem innblåsinger.
- Det neste du gjør, er å starte med brystkompresjoner. Plasser begge hendene dine oppå hverandre midt på brystet og trykk til. Du trenger ikke være redd for å bruke kraft. Trykk brystet ned 30 ganger i jevnt tempo (følg takten til låta «Staying Alive»). Etter 30 brystkompresjoner starter du på nytt, da med to innblåsinger og nye brystkompresjoner. Gjør dette til pasienten livner til eller hjelpen kommer.
Kilde: Norsk Luftambulanse
«Nå drukner jeg»
Så tenker hun at hun skal ta seg til sivet, slik at hun har noe å holde fast i, mens hun roper om hjelp.
«Sidsel! Du må ikke svømme bort der.» Helens stemme lyder over vannet, hun ser at Sidsel svømmer rett mot sivene. Det er ikke et svømmevennlig sted, man kan vikle seg inn i sivene og drukne.
Men Sidsel hører ikke. Hun kjemper mot det som virker som bølger, kaver og bakser med kurs mot de store stråene.
Men da hun tror hun er fremme ved kanten, er det bare gress og ikke noe å gripe fatt i. Hun er så sliten.
Alt stopper opp. Vannet siver inn i munnen og nesen. Hun svelger unna.
«Nå klarer jeg ikke mer. Nå drukner jeg, nå er det slutt», tenker Sidsel.
En helt vanlig sommerdag
Dagen har vært fin fram til nå. En varm og fin sommerdag med middag hos den tidligere ordføreren Harald Espelund og kona, som bor på en gård med utsikt til bølgende åkre og grønne sletter.
Sidsels ektemann Tore er i Trondheim på familiebesøk denne helgen.
Transjøen ligger et kort stykke fra gården. Harald har avtalt at han skal ta inn kyrne, men han tilbyr seg å kjøre damene ned til vannet så de kan få avkjølt seg.
Så viser det seg at sønnen allerede har fått hjelp til kyrne av en nabo, så da blir det en dukkert på Harald likevel.
Heldigvis.
Han er den første som hopper i vannet. Litt etter kommer damene. Han legger på svøm mot den andre siden av innsjøen.
Men nå er Sidsel plutselig ikke i stand til å gi lyd fra seg, der inne ved sivet.
Det siste hun ser, er en stor fisk under seg. «Den kommer til å bite meg», tenker hun. Så er alt rundt henne bare bobler.
Sidsel kjenner at hun synker. Kreftene tar slutt.
Samtidig er Harald på vei tilbake fra andre siden av Transjøen. Han har lagt merke til at Sidsel svømmer rart og at hodet er lavt i vannet.
Gir ikke respons
«Sidsel. Har du problemer?» roper han.
Han får ikke svar. Harald svømmer rundt for å nå Sidsel raskest mulig. Da han når frem, ligger Sidsel med hodet ned i vannet. Han klarer å snu henne og ser to livløse, blå øyne.
Sidsel er livløs.
Harald roper til Helen at han trenger hjelp, samtidig som han dytter Sidsel foran seg inn mot land. Han merker forundret hvor tung den lille kroppen til Sidsel er mens han trekker henne gjennom sivet. Han står til knes i mudder og gjørme.
Harald tenker på Sidsels ektemann. «Hva skal jeg si til Tore hvis jeg ikke klarer å få liv i henne igjen?»
Starter livredning
Endelig på land legger Harald Sidsel i stabilt sideleie og starter livredning. Han legger en hånd foran på brystet og en hånd bak, og klemmer til.
Vannspruten står ut av munnen hennes. Han fortsetter å massere og trykke henne tom for vann. Slik holder han på til han ser at brystet hennes beveger seg. Sidsel hoster og gulper.
«Puster hun?» spør Harald.
Han kan nesten ikke tro det. For litt siden var hun så livløs. Det var ikke puls eller pust. Han kjenner lettelsen komme da Helen nikker bekreftende.
Da Sidsel kommer til seg selv igjen, kjenner hun en enorm smerte i brystet. Det føles som om lungene skal sprenges. Hun strever med pusten og gulper vann.
Harald kommer på at mobiltelefonen ligger igjen på gården.
Han kaster seg i bilen og kjører opp til gården for å varsle 113. Under ti minutter senere er det full utrykning med fire ambulanser. Sidsel blir fraktet til Ullevål sykehus for en grundig undersøkelse.
Så må Harald ta telefonen til Sidsels ektemann. Heldigvis ble det ikke den telefonen han fryktet mest.
«Jeg har en dårlig nyhet og en god nyhet. Den dårlige er at Sidsel druknet, den gode er at jeg fikk liv i henne igjen.»
Skjedde så fort
Det er snart ett år siden ulykken, og vi sitter i stuen hos Helen og Harald, sammen med Sidsel og Tore. Alle fire er forundret over hvor fort drukningsulykken skjedde.
– I det ene øyeblikket var alt så fint og Sidsel strålte. I det neste befant vi oss i et mareritt, sier Harald.
Tore er så inderlig takknemlig for at det gikk bra. Han må gi Sidsel en god klem.
Etter ulykken ble Sidsel undersøkt grundig, men ingenting tydet på at hun hadde hatt et illebefinnende.
Sidsel hadde heller ikke vann i lungene, ifølge legene. Vannet må ha samlet seg i magesekken, ble det slått fast. Hun ble overført til Ahus og lå på overvåking i to døgn. Men alt så ut til å ha gått bra.
Fikk hederspris
Vi blir med Sidsel og Harald ned til Transjøen der ulykken skjedde for ett år siden.
Kort tid etter ulykken var hun her med ektemannen og la en rose på stedet. Nå er hun tilbake, ett år senere. Hun synes fremdeles at Transjøen er vakker, selv om hun holdt på å miste livet her.
Sidsel var livløs i flere minutter. Hjertet hennes sluttet å slå, men ingen kan vite nøyaktig hvor lenge. Så klarte Harald å gjenopplive henne.
– Hadde det ikke vært for deg, Harald, ville jeg ikke vært her i dag, sier Sidsel, tydelig rørt.
– Du er min helt, sier hun.
Sidsel og Harald har snakket om ulykken flere ganger i ettertid. Det har også hjulpet å snakke om hendelsen med familie, venner og en prest.
Sidsel har også delt historien i lokalavisen og med Norsk livredningsforbund.
I februar i år mottok den tidligere ordføreren en hederspris av Norsk livredningsforbund: «Hadde det ikke vært for Harald Jan Espelunds snartenkte handlemåte, kunne hendelsen fått en tragisk utgang», skriver de i diplomet.
Les også: Linda (39): – Jeg vet at jeg kan dø ved neste alvorlige anfall
Pass på hverandre
Sidsel og Harald synes det er rart å tenke på hvordan tilfeldighetene spiller inn. Skjebnen ville det sånn at naboen hjalp sønnen til Harald med kyrne den dagen.
Ellers ville ikke Harald vært med til sjøen, og da ville antagelig Sidsel ha mistet livet.
Harald er overlykkelig for at det gikk bra, og at han slapp å overlevere den tragiske beskjeden til Tore. Men også for ham har hendelsen satt seg i kroppen.
– Jeg er mye mer på vakt når folk bader. Når som helst kan en drukningsulykke skje, du må være forberedt. Etter hendelsen går han aldri ut og bader uten å ha med mobiltelefonen. Noe han råder andre innstendig til.
Selv om det har hjulpet Sidsel å gjenfortelle historien, har det også vært tøft å gjennomleve alt på nytt. Men hun håper hennes historie er en advarsel til andre.
– Pass på hverandre! Og husk alltid regelen om aldri å bade alene, sier hun.
