DE BLÅ SIDENE
Våre voksne barn tok seg stadig til rette i huset vårt. Så skjedde det som fikk begeret til å renne over
Vi fikk aldri tid og rom til det voksenlivet vi hadde ønsket oss. Til slutt måtte vi ta en viktig avgjørelse.
I helgen fikk vi endelig stablet på plass all veden vi fikk tilkjørt i forrige uke. I kveld er det stille og det går mot høst. Vi gleder oss til mange rolige kvelder foran peisen fremover. Det er slike ting som gleder mannen min Erik og meg.
Da vi møttes for seks år siden, hadde vi med oss tre jevngamle tenåringer hver inn i forholdet vårt, og vi ventet med å flytte sammen til alle barna hadde flyttet for seg selv.
Vi har ikke angret et sekund på at vi flyttet til et mer landlig sted. Vi har fått tid til å være sammen i ro og fred, og er blitt enda bedre kjent med hverandre. Vi koser oss med stillheten rundt oss.
For tre år siden solgte vi hver vår bolig, og sammen kjøpte vi et hus med sentral beliggenhet. Vi ønsket å ha plass nok til å inkludere barna våre, slik at de skulle føle seg velkommen til å besøke oss.
De var i en periode spredd for alle vinder gjennom studier og militærtjeneste, og et par av dem jobbet. Vi trodde at de hadde startet på sine voksne liv og at de ikke kom til å flytte hjem igjen.
Det vi ikke forutså, var at mye kom til å endre seg i løpet av kort tid. Til sammen har vi seks barn som er helt ulike, og alle hadde ikke konkrete fremtidsplaner. Vi opplevde at det ene barnet etter det andre kom hjem til oss for å bo der i en periode.
Det var ikke derfor vi hadde kjøpt boligen vår. Vi ønsket plass nok til en overnatting eller to nå og da, men ikke at noen av dem skulle bo der permanent.
Det var stadig nye forklaringer på behovet for å bo hos oss. Det var alt fra å spare penger til at man ble kastet ut av et kollektiv på grunn av manglende betaling. Én ble arbeidsledig, en annen kom hjem fra militæret og kom ikke inn på det studiet han hadde søkt på. Og vi hadde dørene åpne og lot dem komme.
Vi syntes synd på dem, og vi kunne ikke forskjellsbehandle dem. Vi var nok også altfor dumsnille, for vi klarte ikke å kreve noe tilbake.
Etter to år med mange utfordringer måtte Erik og jeg gå i tenkeboksen. Vi var lei av å komme hjem til tomt kjøleskap og med en gjeng unge voksne foran TV-en i helgene, tomme pizzaesker og rot rundt hele huset. Vi var også lei av krangling mellom barna våre og sure miner.
Det voksenlivet vi hadde ønsket oss, og som vi trodde at vi skulle få, det fikk vi aldri tid og rom til.
Det var alltid noen rundt oss, og de tok det som en selvfølge at gjesterommene var disponible og at maten som sto i kjøleskapet kunne spises opp. Vi gjorde noen tapre forsøk på å få dem til å ta ansvar, både for matinnkjøp og rengjøring, men det holdt aldri mer enn i en ukes tid.
Les også (+): Jeg gledet meg til å se huset hans. Da jeg kom inn, forsto jeg at dette var noe helt annet enn jeg trodde
Slet med å sette grenser
Vi snakket mye om å sette ned foten og lage tydelige regler, men både Erik og jeg syntes det var vanskelig å omsette det vi tenkte og mente var fornuftige krav, til praksis. Jeg slet med å sette grenser for hans barn, og han for mine.
De var jo myndige, og de mente at de hadde sin rett til å ta del i hverdagslivet vårt og at vi stilte opp for dem. Vi lånte dem penger som vi aldri fikk tilbake, de forsynte seg fra barskapet, og sminken min fikk hard medfart så fort noen av jentene flyttet til oss for en periode.
Det var stadig noe å irritere seg over, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg sto utenfor inngangspartiet og pustet dypt for jeg gikk inn døren.
Jeg gruet meg til å komme hjem fra jobb, og jeg ventet kun på at alle barna våre skulle komme i gang med sine fremtidsplaner og slippe taket på hjemmet vårt en gang for alle.
Vi fablet om å bytte lås og nekte alle å sove over. Vi syntes at de kunne komme på besøk og dra igjen om kvelden, men ingen av oss gjorde alvor av det vi tenkte og snakket om i våre frustrerte øyeblikk.
Det som imidlertid ble dråpen som fikk begeret til å renne over, var da Erik og jeg reiste til Syden, bare han og jeg. På det tidspunktet bodde tre av våre barn hjemme, og det var meningen at de skulle flytte ut, alle som én, etter noen uker.
Vi reiste i god tro om at de ville passe på huset. Jeg hadde laget lister over det som måtte gjøres, og i løpet av de to ukene vi var bortreist, var det ingenting som tydet på at det ikke hadde gått bra.
Men vi kom hjem til et hjem hvor det var opplagt at det hadde vært fester. Noe var knust, vi fant sigarettsneiper rundt omkring på plenen, og barskapet var helt tømt. Barna skyldte på hverandre, og det kom til slutt frem at det hadde vært et par fester hvor de hadde mistet kontrollen.
Begge gangene hadde de til slutt måttet ringe politiet for å få hjelp. De lovet på tro og ære at de skulle erstatte det som var ødelagt og at de aldri mer skulle gjøre det igjen.
Men nå hadde vi fått nok. Vi hadde ikke lenger tillit til dem, og vi fant ut at den beste løsningen på dette evigvarende problemet ble å flytte. Vi bodde altfor sentralt til, og det gjorde det så mye lettere for alle ungene våre å være hos oss.
Erik og jeg tok en viktig avgjørelse for å ivareta oss selv og vårt eget forhold. Vi la huset ut for salg, og så kjøpte vi et lite hus med stor hage på landet.
Denne prosessen tvang våre barn ut av huset vårt og til å ta det nødvendige ansvaret for seg selv og sitt eget liv. For da vi først hadde kjøpt oss ny bolig, ble det lettere å si at ingen av dem kom til å få egen nøkkel til den.
Les også (+): Jeg var den perfekte samboer, mor og stemor. Til jeg brøt sammen
Et voksent og likeverdig forhold
Jeg ser i ettertid at både Erik og jeg ble for ettergivende og redde for å sette upopulære grenser overfor barna våre. Etter at vi flyttet hit, har vi sluppet det problemet.
Det hender de kommer på besøk, hvis vi henter dem ved bussholdeplassen noen kilometer unna, men ellers er de opptatt med sitt. Og slik ønsker vi at det skal være, slik at navlestrengene kuttes én gang for alle og vi kan ha et mer voksent og likeverdig forhold til hverandre alle sammen.
For både Erik og jeg føler oss ferdig med unger og alt det ansvaret det medfører. Nå ønsker vi oss tid for oss selv, før en ny tidsepoke med svigerbarn og barnebarn kommer.
Vi har fått lengre kjørevei til arbeidsplassene våre, men vi har fått så mange andre goder, at det lever vi godt med.
Nå er det godt å være oss to. Det er godt å stå opp til den roen som ligger rundt huset, se ut på åkrene og høre fuglekvitter tidlig på morgen. Ikke minst er det på sin plass at barna våre har funnet sine nye veier å gå og at de nå må ta ansvar for sitt eget voksne liv.
Den dårlige samvittigheten vi begge følte overfor barna i den tiden vi skulle selge, er for lengst borte. De er ressurssterke alle seks, og vi måtte rett og slett stole på at det ville ordne seg for dem.
Til syvende og sist vant nok ungdommene selv like mye på denne flyttingen, som det Erik og jeg gjorde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
