Randi pleide å ta en lang omvei når hun møtte på narkomane på gata. Så skjedde det noe

«Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om. Så vær snill – alltid», står det på en plakat i kafeen Møtestedet i Drammen.

En sortkledd dame med oransje skjerf tenner et stearinlys like ved.

Damen heter Randi Breda-Ruud (76) og er et ekte medmenneske.

– Jeg kan ikke tenke meg et liv uten dagene jeg får her. Jeg tok et valg den gangen i 1997, da de søkte etter frivillige som kunne drive Møtestedet. Det har gitt mitt eget liv en større mening, sier hun klokt.

Alle i Kirkens Bymisjon i Drammen sier navnet hennes med varme og takknemlighet i stemmen. For dem er hun dama som i 25 år trofast har stilt opp som «altmulig­kvinne» for å gi et tilbud til folk som sliter, enten med rus, psykisk sykdom eller andre ting som gjør livet vanskelig.

Medmennesket Randi jobbet en gang som frisør, men ryggen ble ødelagt, så den karrieren tok slutt. Der­etter jobbet hun i ektemannens familiefirma i noen år og det var mens hun jobbet der, at hun ble en frivillig.

– Datteren vår var voksen og hadde forlatt redet. Jeg følte at jeg fortsatt hadde mye ubrukt omsorg i meg, forklarer hun.

– Mannen min og jeg reiste mye i mange år, og det kunne vi fortsatt med, om vi ville. Men både Asbjørn og jeg ønsket å bidra sosialt i samfunnet. For å være ærlig ga det meg ikke så mye å bare reise for å oppleve og slappe av, sier hun.

Les også: 610.000 nordmenn rammes av en av disse diagnosene

Minner fra Barndommen

Hvor kommer det fra, dette behovet for å hjelpe andre? Randi går tilbake til barndommen i Kvinesdal for svar.

– Jeg fikk en god oppvekst med snille og fine foreldre, men faren min slet med å håndtere fridagene. Jeg husker at det plaget meg at han drakk for mye alkohol. Jeg tenkte at ingen av vennene mine hadde en far som gjorde det samme, minnes hun.

At moren var så trygg oppveide for mye, men situasjonen plaget henne likevel. Da hun skulle konfirmeres, så presten at hun slet med noe og spurte hva det var.

Da delte hun bekymringen hun bar på.

– Kort tid senere fikk jeg et brev fra presten. Han skrev at det som skjedde hjemme, ikke hadde noe med meg å gjøre. Han bad meg fortsette å være den jeg var. Resten av livet har jeg tenkt på det brevet fordi det frigjorde meg fra problemet, forteller Randi.

Les også: (+) Da mannen min døde, lot jeg barna bestemme. Etter ti år hadde jeg fått nok

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Vi vet aldri

Erfaringen fra barndommen lærte Randi betydningen av at noen tør å bry seg og bruke tid på andre. I dag tenker hun at vennene den gang kanskje også hadde sitt å slite med. Kanskje hadde de det til og med verre enn henne.

– Vi vet aldri hvordan folk har det i hjemmene sine. Er det noe jeg har lært i min frivillighet, så er det nettopp det. Ingen er bare det du ser – de er alltid mer.

Da Lise sa hun ville skilles, stengte ektemannen Ludvig seg inne med en hagle....

Randi stopper opp og tenker tilbake på hvordan hun var før hun begynte å gi av sin tid til folk som sliter.

– Jeg var nok en typisk vellykket dame som syntes det var ubehagelig og litt skremmende å møte narkomane. For å slippe å komme for nær, krysset jeg gaten, innrømmer hun.

Nysgjerrigheten førte henne inn i bymisjonens rusomsorg, og hun fant fort ut at det ikke var så farlig. «Nå har jeg funnet min plass», tenkte hun.

– I alle år siden har jeg gledet meg til hver dag jeg skal hit, og nå tenker jeg at jeg vil fortsette så lenge jeg kan. Møtene med mennesker beriker dagene mine, sier Randi.

Les også: Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet.

Hjertesorg

Ofte setter hun seg ned og prater med de som kommer innom Møtestedet. Hun får høre historiene deres, som noen ganger er rystende og opprivende.

76-åringen forstår ofte hvorfor det gikk galt.

Selv er hun blitt spart for mye, men sorg vet hun hva er. Da ektemannen Asbjørn døde i 2012, etter nesten 50 års samliv, ble hun alene i huset som de hadde bodd sammen i. Det føltes tungt, tomt og ensomt.

En dag fikk hun akutte smerter i venstre side av brystet og følte seg svimmel. Hun måtte ringe 113. På vei til sykehuset i ambulanse var hun sikker på at hun hadde fått et hjerteinfarkt.

Men legene fant ikke noe infarkt. På grunn av en hevelse i venstre del av hjertet sa de at diagnosen var hjertesorg. Hun hadde bare hørt om det en gang før, og visste ikke om hun kunne tro at det gikk an.

– Jeg lærte at sorg kan gjøre deg virkelig syk og slå ut så hardt fysisk at det kan minne om noe veldig alvorlig. Men der og da var jeg mest lettet fordi det ikke var hjertet som sviktet, sier hun.

Etter at hun fikk diagnosen, flyttet Randi til datteren og svigersønnen i generasjons­bolig i Bærum. Livet ble bedre fordi hun var nær barnebarna. Men da barnebarna flyttet hjemmefra for å studere, flyttet hun tilbake til Drammen.

– Sorg og tap blir du aldri helt ferdig med, men jeg er flink til å hente frem gode minner. Jeg ser på bilder, og tenker på alt det fine Asbjørn og jeg opplevde sammen. Jeg er heldig og har et godt nettverk rundt meg. Syklubben som venninnene mine og jeg startet for mange tiår siden, har fortsatt månedlige treff, og jeg har jobben her på Møtestedet.

Randi stopper opp, tenker. Så sier hun at en jobb som den hun har, blir en del av sjelen din, en del av den du er.

– Hver dag når jeg er her, møter jeg nye mennesker og lærer noe. Det aller viktigste er påminnelsen om at vi alle er like verdifulle, og at det bor noe fint i alle, uansett historie og bakgrunn.

Les også: (+) Endelig er jeg bestemor. Men det er ingen selvfølge at jeg får passe ham

Må være litt streng

Ildsjelen i Drammen ser ikke bort fra at de fineste diamantene hun har møtt, er personer hun har truffet på Møtestedet.

Randi får ofte høre at hun er fantastisk, men at hun også kan være litt streng.

– Alle som kommer hit, skal betale en liten sum for maten, og jeg er tydelig på at de ikke får mat uten penger. Ikke alltid er det like populært i øyeblikket, men alltid får jeg en unnskyldning etterpå hvis de har vært frekke mot meg, sier hun og smiler.

Så legger hun til:

– Her får jeg alltid mer igjen enn det jeg gir!

Da Siw (38) mistet pappaen sin, fylte hun to store kofferter med klærne hans og begynte å gå gatelangs i byen

Endelig er jeg bestemor. Men det er ingen selvfølge at jeg får passe ham